Trine Huseby

Menu

Kategori: Hjelp fra samlivsterapeut

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Jeg kjenner ingen andre som er sånn vi er»

Portrait Of Young Woman Embracing Her Boyfriend From Behind

«Hei. Vi er et par som har noen utfordringer i forholdet vårt, og føler at vi trenger hjelp. Vi vil gjerne prøve tilbudet ditt, for å se om du kan få oss på rett kjøl igjen. Så om du kan kontakte meg for en nærmere avtale, hadde det vært supert. Med vennlig hilsen…»

Mailen kom fra en mann i 40-årene. Vi startet med parterapi og møttes 10 ganger. Noen ganger var det trist, noen ganger lo vi godt sammen. Andre ganger var det ukomfortabelt, og etterpå befriende. Paret delte det de strevde med, fikk ny innsikt og gikk hjem og jobbet med seg selv. De fikk hjemmeoppgaver og leverte. Slik holdt vi på fra juni til november, og paret kom i mål.

De har begynt å snakke sammen – og for å få litt fart på temaene, gikk de til innkjøp av Fuelbox med spørsmål til par. De har fått barna over i egen seng og har regelmessig sex. De har begynt å bruke barnevakt, og i desember hadde de sin første reise som par. De forteller at de flørter, tøyser og tuller i hverdagen.

«Jeg kjenner ingen andre som er sånn vi er»

… sier han og ser fornøyd ut. Det er ikke gjort i en håndvending å snu holdninger og endre praksis. Men med oppriktig kjærlighet, motivasjon og tålmodighet viser det seg rett som det er muligheter man kan ta tak i og forvandle til positive erfaringer. Se for deg en rød løper rullet ut foran paret, les mer her Rød løper.

Kan alle komme på rett kjøl igjen? vil noen lure. Det ærlige svaret er: nei – dessverre.

Relevante innlegg:
Jeg har mistet følelsene
Jeg tør ikke ta det opp med ham
Jeg kan jo bare gjøre det slutt
Hva velger du å tenke på?
Ikke vent for lenge!

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Sex og samliv Tankevekkere

«Jeg hadde aldri skjønt det før»

Love. Beautiful couple at home

Dette paret er til sin 10. og siste samtale. De tok kontakt fordi de var venner, ikke kjærester. Det første svangerskapet hadde kommet litt brått på, og de ble foreldre før de rakk å finne formen som kjærester. Og så hadde tiden gått.

I tiden før de søkte hjelp, irriterte de seg over hverandre stadig mer og snakket ikke så bra sammen lenger. Etter at han hadde møtt kolleger på fritiden mens hun var på reise, var hun blitt usikker på om hun kunne stole på ham.

Det ble raskt avklart at de to var oppriktig glad i hverandre. De hadde høy motivasjon for å få det bra sammen, og de ønsket fremfor alt å bli kjærester. Mens paret lærte kommunikasjonsteknikk og fikk hjelp til å forstå hverandre bedre, jobbet vi oss systematisk nedover listen med deres temaer: tillit, barneoppdragelse, seksualitet, ekteskap, likeverd.

Vi møttes annen hver uke. Da vi kom til temaet seksualitet, viste det seg at det var stillstand. Det kunne være en gang i året eller så. Begge hadde slått seg til ro med det – sa de. Men av en eller annen grunn hadde det havnet på listen. På oppfordring kunne paret beskrive hvor bra det hadde fungert i starten. Og hvor høy terskelen hadde blitt med tiden. Nølende kunne de også beskrive hvordan de kunne ønske seg det nå. På bakgrunn av dette laget vi en fremdriftsplan.

Trinn for trinn nærmet de seg hverandre. Han erkjente at dette var noe han hadde lengtet etter. Hun erkjente behov for bekreftelse på at hun var attraktiv. Det nye fokuset innebar flørting, humor og kjærtegn i hverdagen. De satte en dato for «debuten», og hadde avtalt å ikke ha for store forventninger. Herfra gikk det bare én vei.

Vi fullførte listen med temaer. Paret var enige om at de kommuniserte bra og forsto hverandre godt. Vi avsluttet pareterapien og avtalte å treffes for en oppsummering etter 3 måneder. Dette er den 10. samtalen. Når vi kommer til temaet seksualitet, ser hun undrende ut og sier at det virker som seksualiteten henger sammen med alt det andre:

«Jeg hadde aldri skjønt det før. Hvor viktig sex er for nærheten»

Slik kan en solskinnshistorie avsluttes. Når paret takker for seg, er jeg minst like takknemlig.

Relevante innlegg:
Kunsten å forføre
Utdrag fra en parterapi
Oppdrag parterapi

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon Utroskap

«Da løsna det for meg!»

… sier mannen jeg har foran meg. Jeg snakker med paret for 3. gang etter at han tok kontakt fordi han hadde vært utro. 1. samtale besto av kartlegging, 2. samtale besto av å få en felles oppfatning av historien.

Overordnet mål er å gjenopprette tillit og komme videre. Hun ber om en samtale alene, og gir uttrykk for at hun opplever situasjonen som uutholdelig. Hun konkluderer med at hun ønsker å få forholdet til å fungere, og vi ser på hvordan hun kan holde ut i en uholdbar situasjon.

For kvinnen har det vært avgjørende at han erkjenner det han har gjort, snakker sant og tar innover seg hva det har gjort med henne. Hun er usikker på om han forstår, og i vår 3. samtale spør hun konfronterende: «Hva har vi to sammen, som er vårt? Når du har løyet for meg og vært sammen med henne, hva er det igjen, som vi to har felles?»

Etter samtalen vår sender jeg paret modellen «Walls & windows» som illustrerer grenseoppganger mellom et par og omverdenen. Her skjer det en positiv dreining i samspillet: HUN tar ansvar for å forklare ham hva hun trenger og HAN tar ansvar ved å lytte oppmerksomt. Og så skjedde dette:

«Da løsna det for meg!»

Mannen forteller at det gikk opp for ham hvordan han måtte «hente henne» opp og involvere henne i hans verden, dele med henne hva han opplever.

Dette er en mann som synes det er vanskelig å snakke om følelser og som har vært tilbakeholden i frykt for å bli avvist. I 3. samtale virker han lettet når han sier at han ikke lenger er redd for å bli avvist. Han sier hun forteller ham hva hun trenger og så gir han henne det. Dette innebærer at han må sette egne behov på vent, noe vi ble enige om i første samtale. Mannen forteller at de har inngått en avtale om at han skal si til henne fem ganger om dagen at han ønsker å leve sammen med henne, han skal si hvorfor og han skal mene det han sier. Han smiler og ser lettet ut – han ser ut som en det har løsnet for.

Når de skal gå, klapper han henne på armen og sier han gleder seg til de skal på stranda sammen. Redningsaksjon pågår.

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut Sex og samliv

«Den som venter på noe godt, venter forgjeves»

…. sier mannen med glimt i øyet. Glimtet kommer av at han har fattet nytt håp.

Paret går i parterapi og har vært til åtte samtaler. De har jobbet seg gjennom temaene:
-Hun opplever ham som negativ
-Bli mer kjærester
–Hans forhold til sønnen
–Ansvarsfordeling i hjemmet

… og har kommet til siste tema på listen: «sexlivet», før vi skal avslutte parterapien. Mannen forteller at de har hatt en kjempefin ferie, de har gjort ting sammen og hatt tid til hverandre. De har hatt spesielle øyeblikk der de virkelig har vært nær hverandre. Han sier de har ikke hatt sex, men det er han vant til, han regner ikke med det. Hennes mangel på overskudd og lyst gjør at det ikke er tema. Han ser på meg og sier:

«men det ville være ille å tenke på at det var over for alltid»

Jeg har hørt samme utsagn før. Og jeg har hørt at uker kan bli til måneder og måneder til år, uten at paret tar alvoret inn over seg.
-Før det blir tema i parterapi, og han innser at det kan være slutt for godt. Man kan spore dypt alvor og stor bekymring når denne muligheten synker inn.

Hvem vil innse at sex er et
tilbakelagt stadium i en alder av 30-40 år?

Her kommer samlivsterapeuten inn. Paret får innsikt i seksualitetens betydning for parforholdet, kunnskap om hva som skal til og konkrete oppgaver for å komme på sporet.

Kona hans blir inspirert. Hun sier det hender hun har lyst, uten at det blir til noe. Hun tror ikke at han er klar over når det skjer, og innser at hun må gripe mulighetene. Hun er enig i at de skal kartlegge preferanser og behov, og dele med hverandre.

Før vi avslutter samtalen, ber jeg begge tenke ut én setning  som vil være godt for den andre å høre. Paret tenker og gir signal når de er klare. Han er førstemann ut og gir henne et kompliment som jeg tror hun setter pris på. Det er hennes tur. Hun retter seg engasjert i stolen, ser på ham og smiler:

«Dette håper jeg vi kan gjøre mye med, jeg har lyst til
å bli mer kosete. Jeg har lyst til at vi skal få det til!» 

Jeg velger å beholde ordtaket i sin opprinnelige form: «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Men ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Han ønsker sex
Hun har lyst til å ha lyst
«Jeg hadde aldri skjønt det før»
Kunsten å forføre
Fire faktorer for et bra parforhold
De som ikke klarer

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

Er det håp for oss?

Jeg møter mange par der en eller begge lurer på om det er håp for forholdet. Det de forteller, er gjerne:

I prosessen med å avklare mulighetene, ser vi på utgangspunktet deres da de ble sammen, hva som har gjort at det ble vanskelig, hvordan de er i stand til å håndtere utfordringer og hva som er deres potensial. Jeg registrerer hvordan paret forholder seg til hverandre, hvordan de er preget av skuffelse over at det har blitt som det har blitt, og ikke minst hvordan de snakker om fremtiden. Jeg leter med lys og lykte etter uttalelser eller kroppsspråk som indikerer muligheter. Her er svaret:

Ja, det er håp for de fleste!

Med det mener jeg at de fleste par kan få økt forståelse, bedre kommunikasjon, bli mer samkjørt i forhold til sex og få det bedre sammen. Av og til opplever par å bli forelsket på nytt – det er helt sant.

Her er faktorer som innvirker på mulighetene:

  • Om de har barn som knytter dem sammen
  • Om de innerst inne bryr seg om hverandre og vil hverandre vel
  • Om de kan huske at de har hatt det bra sammen, tidligere
  • Om begge kan se at de selv har et medansvar for at det har blitt som det har blitt
  • Om begge har en viss evne til å gjøre ting annerledes
  • Om begge har motivasjon for å prøve

Med dette som utgangspunkt finnes ulike strategier for å styrke parforholdet, fra laveste nivå til de mer omfattende:

  • Sette seg ned sammen og bli enige om å gjøre en snuoperasjon for forholdet. Sette seg felles mål med tiltak for å nå målene. Evaluere og justere underveis. – Som et hvilket som helst prosjekt i arbeidslivet
  • Gå til anskaffelse av hjelpemateriell som bøker, lydbøker, samlivsspill. Bli enige om faste tidspunkter hvor man reserverer tid til å jobbe med dette sammen
  • En eller begge allierer seg med en man har tillit til og forteller om sitt «personlige prosjekt,» som går ut på å bli en bedre partner. Støttespilleren kan bidra i form av å lytte, motivere, støtte og følge opp
  • Samlivskurs / kommunikasjonskurs
  • Samlivsterapeut
  • Familievernkontor

Ikke sjelden opplever jeg at par har ventet lenge med å ta tak i problemene, gjerne fordi den ene ikke har innsett at den andre ikke er fornøyd med situasjonen. Jeg har to råd til den som mener det trengs tiltak:

  1. Vær veldig tydelig overfor partneren din. Det hender jeg møter mennesker som ikke har forstått alvoret før den andre truer med å gjøre det slutt, og får sjokk
  2. Ikke vent for lenge. Jobben blir enklere og resultatene kommer fortere

Hvis du har tenkt på dette og vært usikker på hvordan du skal gå frem, kan det første skrittet være å sende linken til den du mener bør lese den. Jeg ønsker lykke til.

Relevante innlegg:
Har vi SMÅ eller STORE problemer?
Ensom i et parforhold
Han vil ikke bli med til samtaler
Tåler hun ham?
Utdrag fra en parterapi
Oppdrag parterapi
Hender det at løpet er kjørt?

 

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Du har vært litt dominerende»

… sier han til samboeren sin. Mannen som tar bladet fra munnen, har gått i parterapi en stund.

Utgangspunktet var et destruktivt samspillsmønster, der begge kom dårlig ut. Til tross for sine analytiske evner og verbale styrke, følte hun ikke at hun nådde inn. Tvert i mot, ble han nølende og passiv. Det var ikke dette hun ville ha.

I samtalene hadde vi fokus på samspillet mellom dem; hva som ble sagt og gjort – og hvilke følelser som lå bak. Han slapp til like mye som henne, og hans meninger fikk like stor betydning. Frem vokste det en sikrere og tydeligere samboer. Det er når jeg kommenterer utviklingen, at han sier direkte:

«Du har vært litt dominerende»

I stedet for å benekte, forsvare eller gå til angrep, svarer hun kort og greit: «Ja». Hennes utvikling består blant annet av ydmykhet, respekt og tillit. Med dette som utgangspunkt, kunne han tre tydeligere frem. Det blir likeverd og balanse, og hun når inn med sitt budskap. Mer av dette, var det hun ville ha.

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Jeg skal ikke gå fra deg»


Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.

De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.

Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.

Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.

«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.

Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?

 

 

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut

Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Jeg møter mange kvinner (og noen menn) som har fått selvstendige barn, og som også har en selvstendig partner. – Eller en partner som har mer nok med seg selv. Eller ingen partner i det hele tatt. De beskriver en lite meningsfylt tilværelse, hvor den ene dagen tar den andre uten at noe skjer. For noen er det en ikke identifiserbar uro, mens for andre er det klart uttalt:

Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

De jeg tenker på, legger ikke ansvaret på partneren. Det ville ikke falle dem inn å ta ut egenmelding og legge seg under dyna. De leverer som forventet på alle områder. Men i fortrolighet beskriver de en tiltagende rastløshet og et ønske om at noe skal skje.

I utgangspunktet er denne fasen en naturlig overgang – fra å stå i en altomfattende omsorgsrolle, til en situasjon der man på nytt har mulighet for å definere hva som er viktig for meg og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Det er når denne overgangsfasen ikke oppleves som en fase, men man frykter at det blir permanent, og når det ikke oppleves som en mulighet, men som en vakuum – og man blir sittende fast – at det er klokt å søke profesjonell hjelp. Hjelpen kan være en psykolog, samlivsterapeut, coach eller diakon. For noen vil det være nødvendig å avklare medisinske faktorer.

Hva du skal gjøre med livet ditt, avhenger av hva som er viktig for deg. Når en profesjonell veileder synliggjør hva som er viktig for mennesker generelt, kan det bli enklere for deg å peke på hva som er viktig for deg – dette blir dine langsiktige målsetninger. Med profesjonell veiledning på strategier som vil føre deg dit, er du på vei.

For mange vil det handle om å finne ut hva man skal bruke sine ressurser til; begrepet restomsorgsevne dukket ikke opp uten grunn. For andre kan det handle om å få tilført noe man savner. Det kan også handle om opplevelser eller nærvær på et dypere plan. Vi befinner oss i de øverste nivåene i Maslows behovspyramide.

Når du har dine behov og ditt potensial klart for deg, blir neste skritt å komme i posisjon, det vil si å gjøre det som skal til. Kort oppsummert kan prosessen se slik ut:

  1. Bevisstgjøring av behov
  2. Kartlegging av potensial
  3. Valg av strategier

Underveis er det viktig at du møter forståelse og støtte. I fortsettelsen vil det være viktig med anerkjennelse og justering av kurs for å holde deg på rett spor. Forhåpentligvis vil du oppleve ny innsikt, økt motivasjon og bevisste prioriteringer. For noen vil det bli utenfor komfortsonen, for andre vil det være en befrielse. Mange vil oppleve det som veien til å finne seg selv.

Hver dag som går og hvert lille fremstøt, preges av en stor forskjell: du vet hva du skal gjøre med livet ditt.

Relevante innlegg:
Hvorhen har du det travelt?
Å være ensom i et parforhold
Han vil ikke bli med til samtaler

Kategorier
Familie Historier Hjelp fra samlivsterapeut

Samlivsterapeutens tilnærming

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy sessionHAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
«Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.» Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
«Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?» Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
«Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?» Kvinnen bekrefter.

Til paret:
«Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.»

«Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?» «Dem og moren» svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

«Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet». 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. «Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen«. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: «Dette blir nesten som i gamle dager!» Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
«Der er kjæresten din!»
Styremøte hver søndag
«Menn er undervurdert som fedre!»
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene

 

Kategorier
Familie Hjelp fra samlivsterapeut

«Han er så egoistisk»

…. sa kvinnen. «Han har ikke blitt noe mer moden siden vi ble sammen. Selv om vi har etablert oss med barn og hus og sånn. Det virker som han tror at det er greit å bare fortsette som før. Å sitte på nettet til langt på natt i helgene og sove så lenge han vil om morgenen. Sitte på PC’n når han vil og i det hele tatt gjøre som han vil. Han overlater alt med barna til meg, og jeg må nesten tvinge han med på familieting».

-Hva skulle du ønske at han gjorde, da? «Jeg skulle ønske han tok litt mer ansvar. Ikke ventet på at jeg måtte fortelle ham alt han skal gjøre. Snakket med meg om ting, så jeg visste at jeg kunne regne med ham. Sånn som vi har det nå, blir det på en måte meg og barna, og så gjør han det han har lyst til. Det er forferdelig urettferdig».

-Det virker som han tror det er greit, sier du. Har dere snakket om det? «Nei, det har vi ikke. Ikke på lenge, i hvert fall. Vi prater ikke sammen om sånne ting lenger. Vi kjører hvert vårt løp, på en måte».

-Det høres veldig ensomt ut. «Ja, det er veldig ensomt».

Jeg lurer på om det kan være ensomt for dere begge? Og om barna merker at dere to ikke er et team? «Det gjør de sikkert. Jeg har veldig dårlig samvittighet for det. At vi ikke har klart det bedre».

-Kan det hende dere har mistet strukturen i familien; at det har blitt uklart hvilke roller dere skal ha i forhold til hverandre? «Ja, det tror jeg vi har. Han har i hvert fall det».

-Vil du være med på å utforske dette videre, sammen med ham? «Ja, gjerne!»

Se samlivsterapeutens tilnærming i neste innlegg.