Hvorhen har du det travelt?

Posted on August 9, 2013

Almost twelveLes om Karin, som løper fra seg selv:

«Karin var blitt 65, og hadde akkurat pensjonert seg fra sin jobb i banken. Riktignok kunne hun ha jobbet i to år til, men hun hadde følt seg trett i det siste. Som hun sa til sin mann, følte hun at livet styrte henne – hun var ikke i kontroll. Men pensjonisttilværelsen hjalp henne ikke. Faktisk følte hun seg mer presset av dagens gjøremål enn noen gang. Hun hadde mange venninner og hun trente og hun hadde middagsgjester og hun var med mannen sin på noen forretninger og annen representasjon. Hun måtte jo «gjøre noe,» det følte hun. Det var nok av dem som sa at en blir helt sløv hvis en ikke holder det gående. Det var viktig å beholde det sosiale nettverket. Stå på. Hver dag var det noe. Nå skulle hun til frisøren igjen. Og ha lunsj med gamle kolleger. Ta vasken og samle klær til rens. Hun ville gjerne høre et foredrag om kunst som skulle være senere på ettermiddagen. I kveld skulle de være barnevakt for Lars og Trude som skulle på konsert. I morgen skulle hun til legesjekk og trening og handle til middagsgjester om kvelden. Det var bra hun var så sprek, sa hun til seg selv. Det var godt at det var noen som trengte henne. Karin mente det var viktig å følge med i alt som foregikk. Hun måtte lese aviser, se nyheter, lære mer om Internett, få med seg interessante reiser til steder hun ikke hadde vært.

Karin begynte å sove dårligere. Hun kjente en uro når hun våknet. Hun tenkte ofte på sykdom. Men bare hun kom seg opp og på bena, og fikk ting unna, ble uroen borte. Hun hadde en avtalefri dag. Hun hadde sett i avisen at det var salg på sengetøy og håndklær – hun burde gå dit nå når hun hadde fri om dagen. Så ville hun løpe innom torget og kjøpe grønnsaker. Venninnen hadde sagt at alt var billig der akkurat nå. Både bær og grønnsaker. Venninnen skulle sylte også. Karin syntes det var noe hun burde gjøre nå som hun hadde tid. Dessuten ønsket barna seg kjøtt og grønnsakssuppe til søndagsmiddag. Det var lettvint og greit. Men kanskje barnebarna burde få litt pølse også, i tilfelle. Hun ringte til døtrene og spurte om hun skulle kjøpe noe for dem. Hun ville være like god mor og svigermor som andre. Alle i klubben fikk tid til det meste. Hun tok noen slurker kaffe på vei i dusjen. Radioen durte i bakgrunnen. Da hun kom ut av badet, så hun at det blinket i telefonmottaket. Det var snekkeren. Hun hadde rent glemt at han skulle ringe i dag. Da hun prøvde å ringe tilbake, fikk hun bare svareren. Da måtte hun være hjemme til hun fikk svar. De hadde jo ventet i uker på at han skulle komme og fikse taklekkasjen. Hun fikk handle i morgen. Det var sannelig nok å gjøre i huset også. Nå kunne hun få tid til å ringe til alle som hun følge det for lenge siden hun hadde snakket med. Hun visste at de forventet at hun tok kontakt – særlig nå når hun ikke jobbet mer. Først ringte hun til snekkeren igjen og hadde en prat med svareren hans. Hun sukket uten å høre det selv».  Livsbevissthet (Schibbye, 2006)

Karin lever ikke ulikt neste generasjon, Lars og Trude, som er rammet av tidsklemma. Og barnebarna hennes, som er i barnehage og SFO fra morgen til ettermiddag, og som rekker noen raske måltider, fritidsaktiviteter og litt skjermtid før de går til sengs.

Hvorhen har de det travelt? De har det travelt til seg selv. Til sitt innerste jeg, som vi kaller sjelen. Til kontakt med følelsene, sitt opprinnelige jeg. Veldig mange vil kjenne seg igjen i denne livsformen og kanskje bli skremt av å bli gjort oppmerksom på eller minnet på hva det egentlig handler om. Det er unødvendig å bli skremt. Vårt innerste jeg blir ikke borte, det vil alltid være der. Når man selv ønsker det og når man selv er klar, kan man bremse opp, stoppe opp og finne tilbake. Det kan innebære mange slags følelser, men mest av alt vil det være som å komme hjem.