Trine Huseby

49 Results for "det handler ikke"

Det handler ikke om deg

Posted on April 12, 2015

Outdoor portrait of a happy family walking together and enjoying the fall season

Tiden før man får barn, fremstår gjerne som ekstra romantisk og idyllisk. Man har bare seg selv og hverandre å tenke på og ta hensyn til, og det finnes et hav av muligheter for selvrealisering og utfoldelse.

Overgangen til en fase med forpliktelser og ansvar kommer ikke først og fremst i det man flytter sammen. Eller når man gifter seg. Den kommer i det øyeblikket man får barn.

Det handler ikke lenger om deg. Det handler om små, store og unge barn, som uavhengig av alder og utviklingstrinn, har et grunnleggende behov for å føle seg prioritert og respektert.

Et filmklipp fra Christiania Familievernkontor illustrerer på en kreativ måte hvordan det øyeblikket man setter barn til verden, forandrer alt. Små og store valg – i hverdagen og i livet – handler ikke lenger om deg. De handler om de som er prisgitt deg.

Spill video her

Relevante innlegg:
Veien til kvinnens hjerte
«Menn er undervurdert som fedre!»
Hender det at løpet er kjørt?
Kvalitetssikring av viktige budskap

Ikke ta viktige beslutninger når du er i krise


Det kan virke veldig opplagt, men når man er midt i en krise er det ikke alltid man ser det selv. Årsaken er selvsagt at man i en kritisk fase er overveldet av følelser og stress, og ikke i stand til å ta rasjonelle, langsiktige og kloke valg.

Rett som det er, møter jeg par som har pusset opp hus over evne, slik at både helse og økonomi står på spill – og så blir de usikre på parforholdet. Eller foreldre som får store bekymringer for ett av barna, og begynner å lure på om de skal gå fra hverandre. Barna trenger ikke det akkurat da. Det kan være problemer på arbeidsplassen, og så stiller man spørsmålstegn ved parforholdet. Ikke gjør det. Vent til du har ro og oversikt. Vurder å søke hjelp.

Sørg for at VIKTIGE avgjørelser blir RIKTIGE avgjørelser

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Posted on May 17, 2017


Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.

De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.

Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.

Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.

«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.

Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?

 

 

«Det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting»

Posted on August 12, 2016

Loving couple in the park. Vintage retro style with light leaks
… sier paret jeg har foran meg. De har vært hos meg mange ganger og vi har blitt godt kjent. De har hatt store utfordringer og jobbet systematisk med parforholdet. Det har gitt resultater. Paret forteller at han har fridd og de skal gifte seg til sommeren.

Lenger ut i samtalen forteller paret at det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting til hverandre. Jeg spør dem hva de tror det handler om. «Jeg vet ikke», svarer hun. Begge tenker seg om. Så sier hun: «Han er mer ansvarlig mann. Mer robust, mer guts, han ordner og rydder. Det liker jo jeg».

Han har fått tid til å tenke seg om: «Vi er tryggere på oss som par». Hun nikker bekreftende. Det gir mening. Beslutningen om å formalisere forholdet, er uttrykk for at de satser. Usikkerhet på «Er jeg god nok for deg?» og «Vil du være der for meg?» faller bort.

Den som kjenner seg trygg på at man er elsket, blir mindre sårbar. Man blir mindre redd for den andres reaksjoner, og byr mer på seg selv. Det blir lettere å vise kjærtegn og si fine ting.

Hva gjør du for at din kjære skal føle seg trygg?

Relevante innlegg:
Kjærlighetens tre porter
Kjærlighetsbanken
Kjærlighetens fem språk

«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»

Posted on April 17, 2016

304629

Jeg snakker med et par som kommuniserer over gjennomsnittet bra. Temaet er invitasjoner og svar, og betydningen av at hvis den ene tar et initiativ, for eksempel til å gå en tur sammen, så skal han få positiv respons selv om hun kanskje gir avslag på selve aktiviteten – fordi hun ikke hadde overskudd til å gå tur akkurat da. Kvinnen tenker seg om og sukker, og vedgår at hun ikke er så god på akkurat det. Mannen skyter inn:

«Men jeg er ganske god på å ikke misforstå»

Han legger til at han forstår at det handler om at hun ikke orker å gå tur, og at han ikke legger mer i det. Denne evnen er en gave i et parforhold. -Det går an å ikke ta ting i verste mening og slå seg til ro med det. Enkelt og greit.

Relevante innlegg:
Når ble det negativt å være enkel?
Raushet

 

«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»

Hopeless man with hands up and suspicious wife

Jeg snakker med en mann som er fortvilet. Han forteller at kona alltid har forventet større innsats fra hans side; i forhold til barna, hjemmet, parforholdet. Etter at de fikk barn, hadde de begge mer enn nok med sitt. Det ble mindre nattesøvn, alltid oppgaver som ventet, stadig mas fra henne. Det raste på med nye forventninger. I tillegg til jobben, barna og familien, ville hun pusse opp huset, at de skulle være sosialt aktive, trene og reise. Han sier han ble med på det alt sammen, men han klarte ikke leve opp til hennes forventninger 100%.

Kvinnen han ble forelsket i, har blitt til en misfornøyd, sur og masete kone. Det er ikke trivelig i det hele tatt. Hver gang de snakker om det, er hun full av bebreidelser. Hun peker på feil han gjør og alt han burde gjort. Hun blir irritert i stemmen og ramser opp. Han orker ikke disse samtalene, taktikken er å jatte med og vente til hun har tømt seg.

«Hva synes du selv, da?» Mannen forteller at kona har tatt veldig mye ansvar for familien. Han sier det tok tid for ham å omstille seg da de fikk barn, hun gjorde nok mer enn ham. Han sier hun gjør alltid mer enn ham, hun er tidligere ute, hun er nøyere med ting, hun blir liksom aldri fornøyd. Han kommer alltid til kort. Mannen sier han vet han burde gjort mer, men han blir ikke motivert av at hun er så misfornøyd, tvert i mot. Han sier han har prøvd å tilby seg å hjelpe til, han har gjort ting uten at hun har bedt om det. Han har støvsuget på eget initiativ, da syntes hun det var et dårlig tidspunkt etter at barna hadde lagt seg. Han har foreslått at de to skulle dra ut og spise, da syntes hun ikke de skulle bruke opp barnevaktene. Han har tatt initiativ til å reise bort en helg, da avviste hun det med at det ble mer styr enn hygge. Hvis han drar og handler mat, klager hun på alt han har glemt å kjøpe. Det siste som skjedde, var at han tok med barna ut noen timer for at hun skulle få ro og fred hjemme for seg selv. Han sier han var ganske fornøyd og at han og barna hadde det hyggelig på besøk hos besteforeldrene. Da de kom hjem, var hun misfornøyd for at de hadde vært borte så lenge, og for at de hadde spist middag uten henne. Mannen er virkelig fortvilet.

Han vil veldig gjerne at de skal ha det bra sammen. Han vil gjerne ta sin del av ansvaret. Han prøver på ulike fremstøt, men uansett hva han gjør, blir det feil for henne. Han føler seg mislykket og avvist. Derfor spør han en han har tillit til. Han får anerkjennelse for håpløsheten han opplever. Det er urimelig å forvente at alt skal skje på hennes premisser. Det er frustrerende når innsatsen hans ikke blir regnet med, eller når konstruktive forslag blir avvist. Det er veldig demotiverende å føle at man mislykkes, uansett. Med denne anerkjennelsen blir han i stand til å se det fra kona sitt ståsted.

«Hva tror du er den viktigste grunnen til at hun er så misfornøyd med alt du gjør?» Mannen sier han tror det er fordi hun føler hovedansvaret, uansett. Han tror hun føler seg alene med det og at hun tror han bryr seg mindre enn han gjør.
«Du tror hun føler hovedansvaret?» «Ja.»
«Og du tror hun føler seg alene?» «Ja.»

«Og hun tror ikke du bryr deg så mye?» «Nei.»
Mannen blir tankefull: «Jeg skjønner at jeg må gjøre noe med det.»

Sammen leter vi etter strategier. Med utgangspunkt i at hun er sliten av å ha hatt hovedansvaret, at hun føler seg ensom i parforholdet og at hun ikke tror han bryr seg – noe han gjør. Han vil fortelle henne hva han har tenkt at det handler om, og høre om det stemmer. Han vil fortelle henne at han føler ansvar og at han bryr seg, og at han forstår at hun har blitt usikker på det. Han vil forsikre henne om at han gjerne vil bidra mer. Han vil si at det er en nødvendighet for ham å få gjøre ting på sin måte, at han håper hun forstår. Det handler om å bli anerkjent for den han er; mannen hennes, pappa’n til barna, seg selv med sitt repertoar. Han vil invitere henne til en gjennomgang av oppgavene og hvordan de kan løses. Han vil foreslå en prøveperiode hvor de løser ting på nye måter.

«Hva hvis hun hun begynner å bebreide deg, peke på feil du gjør og alt du burde gjort?» Han svarer at da skal han høre på hva hun har å si, uten å jatte med. Han skal si at han skjønner. Og la henne oppleve at han skjønner. Det blir enklere for ham når han vet at ikke alt han gjør, er feil.

Relevante innlegg:

 

DET kan jeg ikke si til NOEN

Posted on March 17, 2014

young attractive man looking through window looking worried, depressed, thoughtful and lonely suffering depression in work pressure or personal problems concept with copy space

Jeg tror alle mennesker innerst inne har noe man kjenner at man ikke kan si til NOEN. Det kan være fordi man tenker at det er: egoistisk, spesielt, umodent, ulovlig, uetisk, primitivt, illojalt, vondt for andre.

Det er gjerne knyttet til følelse av skam. Dypest sett handler det om frykt for ikke å bli elsket. Vi er redde for å bli foraktet, avvist. OM det vil fungere å ikke si det til noen, beror på hvordan vi takler å leve med det alene. Kan dette være til hjelp?

  • Å vite at de aller fleste har NOE de ikke vil si til NOEN.
  • Én gang for alle gjøre en grundig vurdering av konsekvensene ved å dele det med noen, og konsekvensene ved å holde det for deg selv. Sette av tid og sted for vurderingen. Skrive ned og veie for og mot. Tenke etter og kjenne etter. Vurdere på kort sikt og på lang sikt. Ta et valg og følge det.
  • Bestemme deg for hvor ofte du skal tenke på det, og bevisst avlede tankene når det dukker opp utenom dette.
  • Akseptere at du som alle andre har dine svakheter.
  • Minne deg selv på at du er så mye mer enn dette.

Ta vare på deg selv.

 

Går det an å forebygge utroskap?

Disloyal man walking with his girlfriend and looking amazed at another seductive girl

JA. Det går ikke an å sikre seg 100%, men det går an å begrense risikoen.

Ofte er det slik at den som er utro, over tid ikke har fått dekket grunnleggende behov i parforholdet. Hun eller han er gjerne ikke bevisst på det selv, men er kommet til et punkt hvor man er veldig klar for å få dekket disse behovene. Man er veldig oppmerksom dersom en eller annen tilfeldig person skulle komme seilende inn i livet og ser ut til å kunne by på nettopp dette. Det kan være noen som gir meg oppmerksomhet jeg ikke har fått på lenge, noen som viser meg respekt, noen som begjærer meg, noen som synes jeg er interessant eller som morer seg sammen med meg. –Og så opplever man at man «faller for» dette mennesket, man blir hodestups forelsket og tror at dette er den store kjærligheten.

Det som i realiteten skjer, er at man «faller for» å få dekket behovene som ikke har vært dekket på lenge. Det føles som om brikken i puslespillet faller på plass og som om dette er det eneste rette. “Det eneste rette,” handler imidlertid om å få dekket sine behov. At det var nettopp denne personen som representerte kilden til å dekke behov, viser seg ofte å være veldig tilfeldig. Sissel Gran beskriver fenomenet som «før-forelskelsen.» (Sissel Gran, 2007)

Konklusjonen er at det oppstår sjeldnere behov for å involvere seg med en annen, dersom man får dekket sine grunnleggende behov i forholdet man er i.

Konsekvensen av dette er at man vil kunne forebygge utroskap slik:

1. Tenk gjennom om kjæresten din har behov som hun/han ikke får dekket i forholdet. Hva kan du/dere gjøre for å dekke disse behovene? Her er det ofte mye potensial.

2.  «Ta temperaturen» på forholdet regelmessig, sørg for å være «på nett»

3.  Dere kan sammen eller hver for dere gå gjennom denne sjekklisten:
  • Blir jeg sett for den jeg er?
  • Får jeg anerkjennelse?
  • Blir jeg behandlet med respekt?
  • Er det behov for meg?
  • Kan vi dele gleder og sorger?
  • Er vi hverandres støtte?
  • Får vi dekket våre behov for fysisk nærhet og omsorg?
  • Har vi tid til hverandre?
  • Kan vi le sammen?
  • Blir vi inspirert av hverandre?
  • Har vi tid og frihet hver for oss til å gjøre ting alene eller sammen med andre?
  • Finner vi på nye ting å snakke om og gjøre, slik at vi av og til opplever spenning?

Hvis du er usikker på hvor grensene går, se her Utroskap – hvor går grensen…? 

«Hun er ikke interessert i min familie»

Portrait of young woman and man outdoor on street having relationship problems

«Samboeren er ikke særlig interessert i å være sammen med dem, mine foreldre og søsken. Hun finner alt som kan være negativt, og så er det ting som har blitt sagt og gjort, som hun hun aldri glemmer. Jeg har sagt at hun ikke må bry seg om det, det er ikke sånn ment. Det virker som hun tar alt i verste mening. Det blir ganske slitsomt for meg i lengden. Og så tenker jeg på døtrene våre, foreldrene mine vil gjerne være mer sammen med dem».

Til mannen som har det slitsomt

Dette hørtes ikke greit ut, hverken for deg eller for familiene. I et parforhold er det viktig med aksept for og respekt for begges sider. Besteforeldre kan også representere betydelige ressurser for barnebarn. Det er trist hvis barna går glipp av denne muligheten. Jeg anbefaler deg å gjøre noe med det. I første omgang å snakke med samboeren din. Det kan det hende du allerede har gjort, så la oss håpe jeg kan bidra med noe nytt.

Kan du vise henne dette innlegget? Og si at du gjerne ønsker at dere skal finne ut av det, uten at du har løsningen. Videre foreslår jeg at dere sammen vurderer hva det handler om og hva dere kan gjøre. I denne sammenhengen har vi tre generasjoner, og det er viktigere enn dere kanskje ville tro, at den sterkeste alliansen er mellom deg og samboeren din. Hvis hun opplever deg som nærmere knyttet til, mer åpen overfor og i forsvar for egen familie, vil det kunne oppleves som en trussel for henne. Så fra nå av; kan dere være på lag om et felles prosjekt?

  • Be henne fortelle utdypende hva hun synes er vanskelig og hva dette gjør med henne. Gi henne god tid. Anstreng deg for å forstå henne, etterpå er det din tur. Det er viktig at du anerkjenner hennes opplevelse av familien din, selv om den ikke stemmer for deg.
  • Fortell henne utdypende hvor viktig dette er for deg og hva det gjør med deg. Ta deg god tid. Samboeren din anbefales å anstrenge seg for å forstå deg. Det er viktig at hun anerkjenner din opplevelse selv om det du beskriver, ikke stemmer for henne.
  • «Erkjennelsens time»: Har du på noen måte sviktet eller bidratt negativt, så er tidspunktet NÅ for å ta ansvar for det og beklage det. Uten forbehold. I neste rekke tar samboeren din ansvar for hva hun måtte ha sviktet eller bidratt negativt med. Uten forbehold, hun også. Ta dere god tid her. Forsoning er et godt utgangspunkt for neste steg i prosessen.
  • Hva kan bidra til å øke interessen hennes for din familie, hvis hun innser at det er av stor betydning ikke bare for deg, men for parforholdet deres og for barna deres?
  • Kan hun på noen måte få styrke til å forholde seg til en annen families kommunikasjonsform, deres kultur? Til tross for at hun ikke forstår denne familien, eller har dårlige erfaringer? Ville det hjelpe om hun opplevde at du sto ved hennes side? Ville det hjelpe å tenke at hun i allianse med deg, kunne være den som klarte å være raus overfor sin svigerfamilie? Ville det hjelpe at dere forberedte besøkene, slik at begge var bevisst og hadde samme fokus? Og evaluerte det etterpå; hvordan gikk det med prosjektet vårt?

Dere kan sikkert klare mye på egen hånd. Det er et viktig poeng å sette seg selv til side og forsøke å se det så objektivt som overhodet mulig. Og å ha som mål å få til en konstruktiv kontakt med din familie. HVIS det skulle bli for vanskelig, anbefaler jeg dere å kontakte familievernkontoret for noen samtaler, der finner dere fagpersoner som kan representere nøytraliteten.

Er det greit å være egoistisk?

Mann auf Bank liegend im Sonnenuntergang

Egoistisk er et veldig negativt ladet ord. Med litt velvilje kunne det erstattes av selvhevdende.

Det er klart det er greit å dekke egne behov. Å gjøre ting man har lyst til. Å ta vare på seg selv. Det er noe alle mennesker burde ha mulighet for, også i et parforhold.

I de forholdene hvor det blir et problem, handler det gjerne om at:
  • Den ene dekker sine behov på bekostning av den andre
  • Den andre har ikke tilsvarende mulighet for å dekke sine behov
  • Timingen er dårlig; den ene dekker egne behov mens den andre strever med å dekke familiens behov
  • Man tar mer vare på seg selv enn man tar vare på den eller de man lever sammen med

Varselklokkene bør ringe hvis én eller flere av disse elementene gjentar seg og det blir et mønster. I det lange løp vil det skape problemer. Det kan gå på respekten og likeverdet løs. Man blir mindre interessant å dele sorger og gleder med, man blir i mindre grad regnet med. Kanskje blir man mindre interessant å leve sammen med?

Det kan være greit å være egoistisk. Spørsmålet er om det er så klokt, dersom man ønsker å være interessant å leve sammen med. Det kan være greit å ta i betraktning…

 

Older Posts