Trine Huseby

58 Results for "det handler ikke"

Det handler ikke om deg

Posted on April 12, 2015

Outdoor portrait of a happy family walking together and enjoying the fall season

Tiden før man får barn, fremstår gjerne som ekstra romantisk og idyllisk. Man har bare seg selv og hverandre å tenke på og ta hensyn til, og det finnes et hav av muligheter for selvrealisering og utfoldelse.

Overgangen til en fase med forpliktelser og ansvar kommer ikke først og fremst i det man flytter sammen. Eller når man gifter seg. Den kommer i det øyeblikket man får barn.

Det handler ikke lenger om deg. Det handler om små, store og unge barn, som uavhengig av alder og utviklingstrinn, har et grunnleggende behov for å føle seg prioritert og respektert.

Et filmklipp fra Christiania Familievernkontor illustrerer på en kreativ måte hvordan det øyeblikket man setter barn til verden, forandrer alt. Små og store valg – i hverdagen og i livet – handler ikke lenger om deg. De handler om de som er prisgitt deg.

Spill video her

Relevante innlegg:
Veien til kvinnens hjerte
«Menn er undervurdert som fedre!»
Hender det at løpet er kjørt?
Kvalitetssikring av viktige budskap

«Legg deg og sov du, så går det bra»

Posted on August 7, 2018


… sa han til kona si. De var på bilferie med barn i baksetet, underskudd på søvn og mange mil foran seg. De hadde snakket om at de var trøtte, begge to. Han tilbød seg å kjøre først, slik at hun fikk sove. En ekte gentleman. Hun rigget seg til i passasjersetet, lukket øynene og ventet på at søvnen skulle komme.

Men – det hastet med å sove, og hun ble stresset. Hun så på mannen som var trøtt, og ble engstelig. Hun klarte ikke utnytte tiden, og fikk dårlig samvittighet. Derfor tok hun sats og sa fra; at det ikke fungerte, at hun ble stresset og redd og lurte på om det var en dårlig løsning.

«Bare legg deg og sov du, så går det bra»

… sa han, og holdt blikket festet på veien.

Den som trodde stresset og redselen forsvant med dette, tar feil. Hun ble først og fremst forbløffet; han er en ellers oppegående mann. Hun valgte å tenke at han var utbetenksom.

Etter hennes neste fremstøt: «Hva gjør vi med det?», hadde han fått akkurat nok reaksjonstid, og foreslo at de skulle stoppe og ta en pause, før ny vurdering. Hun pustet lettet ut.

Moralen er: hvis du ønsker å nå inn med et budskap til en som er stresset, redd eller sint, må du aller først forholde deg til følelsen. Det er ingen vei utenom. Det gjelder barn og det gjelder voksne.

Ekteparet løste det med betenkningstid og pause. Intern humor og påminnelse om utsagnet, gjør at han neppe går på den smellen igjen.

Relevante innlegg:
Ut på tur, aldri sur
Hva trenger hun?
Hva velger du å tenke på?
«Han er for streng med barna!»

«Jeg klarer ikke tilgi»


… sier kvinnen jeg har foran meg. Jeg har kjent paret lenge og vet at hun virkelig ønsker et nært forhold til mannen sin.

Paret har ønsket å gå gjennom det de har opplevd de siste årene. De har hatt flere utfordringer enn gjennomsnittet, og begge har behov for å snakke om hvordan de har opplevd det og å bli forstått. Samtalene er preget av gjensidig respekt og forståelse. Like fullt sier kvinnen at hun ikke klarer tilgi.

Det er uklart hva det handler om, og vi vender tilbake til hendelser der hun har følt seg sviktet. Tiden vil vise hva som skal til, men det er min overbevisning at når hun kommer dit, vil hun få en ny erfaring: ved å tilgi en annen, blir man selv satt fri.

To be continued.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
Sår som ikke vil gro

«Hvor lenge skal vi holde på med det stillaset?!»


Paret har gått til samtaler ca annenhver uke i et halvt år. Etter en periode der forholdet skrantet, har han fått følelser for en annen. Dette har gjort henne usikker og veldig stresset.

Paret fikk tidlig lære om stillaset, og vi gikk i gang med konstruksjon. Hos en med intenst behov for trygghet og bekreftelse, kunne det føles meningsløst å jobbe med forhandlinger og avtaler. I en av de første samtalene ropte hun:

«Hvor lenge skal vi holde på med det stillaset?!»

Mannen hennes responderte på utbruddet mer med frustrasjon, enn med empati. Når paret blir overveldet, må terapeuten stå tilsvarende støtt. Terapeuten har tro på stillas, og vi fortsatte prosessen.

I de siste samtalene rapporterer paret om fremgang. De har regelmessige samtaler og færre krangler. Begge har mer fokus på det positive. Det er et minimum av fysisk nærhet. Han er i gang med å finne meningsfylte aktiviteter. Begge tar ansvar for å være gode foreldre.

Hun er fortsatt usikker på fremtiden og har fremdeles behov for bekreftelse. I samtalene våre er dette et tema han er inneforstått med og hun tør å stille spørsmålet: «Hvordan kan jeg vite at du jobber for oss

Han sitter rolig i stolen, lytter oppmerksomt og ser på henne når han svarer:

«Vi har fått på plass stillaset. Det er et skritt i riktig retning»

Heldigvis har jeg sett tilstrekkelig mange par som lykkes, til at jeg kan møte hvert nytt par med håp. Mannen fremstår som troverdig når han mener det er et skritt i riktig retning – her er det om å gjøre å holde stø kurs.

Relevant innlegg:
Er det håp for oss?

 

Ikke ta viktige beslutninger når du er i krise


Det kan virke veldig opplagt, men når man er midt i en krise er det ikke alltid man ser det selv. Årsaken er selvsagt at man i en kritisk fase er overveldet av følelser og stress, og ikke i stand til å ta rasjonelle, langsiktige og kloke valg.

Rett som det er, møter jeg par som har pusset opp hus over evne, slik at både helse og økonomi står på spill – og så blir de usikre på parforholdet. Eller foreldre som får store bekymringer for ett av barna, og begynner å lure på om de skal gå fra hverandre. Barna trenger ikke det akkurat da. Det kan være problemer på arbeidsplassen, og så stiller man spørsmålstegn ved parforholdet. Ikke gjør det. Vent til du har ro og oversikt. Vurder å søke hjelp.

Sørg for at VIKTIGE avgjørelser blir RIKTIGE avgjørelser

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Posted on May 17, 2017


Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.

De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.

Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.

Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.

«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.

Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?

 

 

«Det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting»

Posted on August 12, 2016

Loving couple in the park. Vintage retro style with light leaks
… sier paret jeg har foran meg. De har vært hos meg mange ganger og vi har blitt godt kjent. De har hatt store utfordringer og jobbet systematisk med parforholdet. Det har gitt resultater. Paret forteller at han har fridd og de skal gifte seg til sommeren.

Lenger ut i samtalen forteller paret at det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting til hverandre. Jeg spør dem hva de tror det handler om. «Jeg vet ikke», svarer hun. Begge tenker seg om. Så sier hun: «Han er mer ansvarlig mann. Mer robust, mer guts, han ordner og rydder. Det liker jo jeg».

Han har fått tid til å tenke seg om: «Vi er tryggere på oss som par». Hun nikker bekreftende. Det gir mening. Beslutningen om å formalisere forholdet, er uttrykk for at de satser. Usikkerhet på «Er jeg god nok for deg?» og «Vil du være der for meg?» faller bort.

Den som kjenner seg trygg på at man er elsket, blir mindre sårbar. Man blir mindre redd for den andres reaksjoner, og byr mer på seg selv. Det blir lettere å vise kjærtegn og si fine ting.

Hva gjør du for at din kjære skal føle seg trygg?

Relevante innlegg:
Kjærlighetens tre porter
Kjærlighetsbanken
Kjærlighetens fem språk

«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»

Posted on April 17, 2016

304629

Jeg snakker med et par som kommuniserer over gjennomsnittet bra. Temaet er invitasjoner og svar, og betydningen av at hvis den ene tar et initiativ, for eksempel til å gå en tur sammen, så skal han få positiv respons selv om hun kanskje gir avslag på selve aktiviteten – fordi hun ikke hadde overskudd til å gå tur akkurat da. Kvinnen tenker seg om og sukker, og vedgår at hun ikke er så god på akkurat det. Mannen skyter inn:

«Men jeg er ganske god på å ikke misforstå»

Han legger til at han forstår at det handler om at hun ikke orker å gå tur, og at han ikke legger mer i det. Denne evnen er en gave i et parforhold. -Det går an å ikke ta ting i verste mening og slå seg til ro med det. Enkelt og greit.

Relevante innlegg:
Når ble det negativt å være enkel?
Raushet

 

«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»

Hopeless man with hands up and suspicious wife

Jeg snakker med en mann som er fortvilet. Han forteller at kona alltid har forventet større innsats fra hans side; i forhold til barna, hjemmet, parforholdet. Etter at de fikk barn, hadde de begge mer enn nok med sitt. Det ble mindre nattesøvn, alltid oppgaver som ventet, stadig mas fra henne. Det raste på med nye forventninger. I tillegg til jobben, barna og familien, ville hun pusse opp huset, at de skulle være sosialt aktive, trene og reise. Han sier han ble med på det alt sammen, men han klarte ikke leve opp til hennes forventninger 100%.

Kvinnen han ble forelsket i, har blitt til en misfornøyd, sur og masete kone. Det er ikke trivelig i det hele tatt. Hver gang de snakker om det, er hun full av bebreidelser. Hun peker på feil han gjør og alt han burde gjort. Hun blir irritert i stemmen og ramser opp. Han orker ikke disse samtalene, taktikken er å jatte med og vente til hun har tømt seg.

«Hva synes du selv, da?» Mannen forteller at kona har tatt veldig mye ansvar for familien. Han sier det tok tid for ham å omstille seg da de fikk barn, hun gjorde nok mer enn ham. Han sier hun gjør alltid mer enn ham, hun er tidligere ute, hun er nøyere med ting, hun blir liksom aldri fornøyd. Han kommer alltid til kort. Mannen sier han vet han burde gjort mer, men han blir ikke motivert av at hun er så misfornøyd, tvert i mot. Han sier han har prøvd å tilby seg å hjelpe til, han har gjort ting uten at hun har bedt om det. Han har støvsuget på eget initiativ, da syntes hun det var et dårlig tidspunkt etter at barna hadde lagt seg. Han har foreslått at de to skulle dra ut og spise, da syntes hun ikke de skulle bruke opp barnevaktene. Han har tatt initiativ til å reise bort en helg, da avviste hun det med at det ble mer styr enn hygge. Hvis han drar og handler mat, klager hun på alt han har glemt å kjøpe. Det siste som skjedde, var at han tok med barna ut noen timer for at hun skulle få ro og fred hjemme for seg selv. Han sier han var ganske fornøyd og at han og barna hadde det hyggelig på besøk hos besteforeldrene. Da de kom hjem, var hun misfornøyd for at de hadde vært borte så lenge, og for at de hadde spist middag uten henne. Mannen er virkelig fortvilet.

Han vil veldig gjerne at de skal ha det bra sammen. Han vil gjerne ta sin del av ansvaret. Han prøver på ulike fremstøt, men uansett hva han gjør, blir det feil for henne. Han føler seg mislykket og avvist. Derfor spør han en han har tillit til. Han får anerkjennelse for håpløsheten han opplever. Det er urimelig å forvente at alt skal skje på hennes premisser. Det er frustrerende når innsatsen hans ikke blir regnet med, eller når konstruktive forslag blir avvist. Det er veldig demotiverende å føle at man mislykkes, uansett. Med denne anerkjennelsen blir han i stand til å se det fra kona sitt ståsted.

«Hva tror du er den viktigste grunnen til at hun er så misfornøyd med alt du gjør?» Mannen sier han tror det er fordi hun føler hovedansvaret, uansett. Han tror hun føler seg alene med det og at hun tror han bryr seg mindre enn han gjør.
«Du tror hun føler hovedansvaret?» «Ja.»
«Og du tror hun føler seg alene?» «Ja.»

«Og hun tror ikke du bryr deg så mye?» «Nei.»
Mannen blir tankefull: «Jeg skjønner at jeg må gjøre noe med det.»

Sammen leter vi etter strategier. Med utgangspunkt i at hun er sliten av å ha hatt hovedansvaret, at hun føler seg ensom i parforholdet og at hun ikke tror han bryr seg – noe han gjør. Han vil fortelle henne hva han har tenkt at det handler om, og høre om det stemmer. Han vil fortelle henne at han føler ansvar og at han bryr seg, og at han forstår at hun har blitt usikker på det. Han vil forsikre henne om at han gjerne vil bidra mer. Han vil si at det er en nødvendighet for ham å få gjøre ting på sin måte, at han håper hun forstår. Det handler om å bli anerkjent for den han er; mannen hennes, pappa’n til barna, seg selv med sitt repertoar. Han vil invitere henne til en gjennomgang av oppgavene og hvordan de kan løses. Han vil foreslå en prøveperiode hvor de løser ting på nye måter.

«Hva hvis hun hun begynner å bebreide deg, peke på feil du gjør og alt du burde gjort?» Han svarer at da skal han høre på hva hun har å si, uten å jatte med. Han skal si at han skjønner. Og la henne oppleve at han skjønner. Det blir enklere for ham når han vet at ikke alt han gjør, er feil.

Relevante innlegg:

 

DET kan jeg ikke si til NOEN

Posted on March 17, 2014

young attractive man looking through window looking worried, depressed, thoughtful and lonely suffering depression in work pressure or personal problems concept with copy space

Jeg tror alle mennesker innerst inne har noe man kjenner at man ikke kan si til NOEN. Det kan være fordi man tenker at det er: egoistisk, spesielt, umodent, ulovlig, uetisk, primitivt, illojalt, vondt for andre.

Det er gjerne knyttet til følelse av skam. Dypest sett handler det om frykt for ikke å bli elsket. Vi er redde for å bli foraktet, avvist. OM det vil fungere å ikke si det til noen, beror på hvordan vi takler å leve med det alene. Kan dette være til hjelp?

  • Å vite at de aller fleste har NOE de ikke vil si til NOEN.
  • Én gang for alle gjøre en grundig vurdering av konsekvensene ved å dele det med noen, og konsekvensene ved å holde det for deg selv. Sette av tid og sted for vurderingen. Skrive ned og veie for og mot. Tenke etter og kjenne etter. Vurdere på kort sikt og på lang sikt. Ta et valg og følge det.
  • Bestemme deg for hvor ofte du skal tenke på det, og bevisst avlede tankene når det dukker opp utenom dette.
  • Akseptere at du som alle andre har dine svakheter.
  • Minne deg selv på at du er så mye mer enn dette.

Ta vare på deg selv.

 

Older Posts