Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.
Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.
Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.
«Det ER en kjærlighet der,» sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.
Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:
-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken -Hun har vinklet ting annerledes -Småflørtet og hatt sex -Han er med på planlegging -Han gjør ting på eget initiativ -Hun blander seg ikke
Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.
Når man jobber mye med utroskapsproblematikk som jeg gjør, og mennesker viser seg på sitt mest sårbare, er det ikke vanskelig å forstå både den som er sviktet og den som har sviktet. Fortvilelsen kan være like sterk hos begge, men med totalt forskjellige utgangspunkt og behov.
Den som er sviktet, får ofte en voldsom knekk på selvfølelsen og en alvorlig brist i tilliten. – Og ser gjerne alt i et nytt lys, tar alt i verste mening og tillegger den andre de aller verste intensjoner, herav den treffende teksten:
Når den som er sviktet, aldri slutter å lete etter forklaringer, kan det være fordi det ville vært til uvurderlig hjelp for å forstå, finne mening og mulighet for forsoning.
Min erfaring er at det sjelden er én grunn til utroskap, men derimot kombinasjoner av flere faktorer som spiller inn. For eksempel:
Evne til mentalisering (se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden)
Tilgang på hensiktsmessige strategier
Frykt for reaksjoner ved å snakke om følsomme tema
Tilfeldige omstendigheter
Dømmekraft
Impulskrontroll
Dette perspektivet løser selvsagt ikke gåten for den som er sviktet. Men med tid, prosess og profesjonell hjelp kan man komme videre – om det er det man ønsker.
… «for at vi skal få det bedre», sier kvinnen jeg snakker med. «Jeg har prøvd å forklare hvor viktig det er med kommunikasjon og jeg har sagt hva jeg trenger. Jeg har jobbet mye med meg selv og prøvd å være pedagogisk og tålmodig. Når ikke det har fungert, har jeg prøvd å være tydelig og stille krav, men shit – da ble det bare enda verre. Jeg har prøvd å akseptere at det bare er sånn det er, men det er ingen løsning for meg».
Lignende historier hører jeg ganske ofte, noen ganger er det han som har prøvd alt. Min vurdering blir:
«Det har vært en god periode», sier paret jeg snakker med. Jeg spør hva som har gjort at det har vært en god periode siden forrige samtale, paret utdyper:
I første Skype-samtale er det unge paret klare i sin bestilling; de ønsker hjelp med blant annet kommunikasjon og «connection» – hun sier hun finner ikke et bedre ord.
Den første halvtimen får paret lære kommunikasjonsteknikker for å regulere følelser og unngå konfrontasjoner. Responsen tyder på høy motivasjon og to som er klare for innsats.
Den siste halvtimen bruker vi på «connection». På spørsmål om når hun kjente det sist, svarer hun at det var i 2016, da hadde hun vært på reise og kom hjem. «Da han møtte meg på togstasjonen, sto han der i skinnjakka si og smilte og var så glad for å se meg. Da hadde jeg en sånn skikkelig god følelse – «connection».
På spørsmål om når han kjente det sist, svarer han: «I går kveld. Jeg kom og la meg og var skikkelig trøtt. Da kom hun krypende og liksom dytta seg inntil meg med hele kroppen og rigga seg ordentlig til, og så laget hun sånne koselyder».
«Kjente du connection DA…?» Hun blir tydelig overrasket og overveldet av følelser. Til tross for alle kilometerne mellom oss, kan jeg se at hun er berørt.
«Kjenner du det i SÅNNE situasjoner?» Han bekrefter og sier han kjenner det ofte i hverdagen. «Men da har jeg jo ikke vært åpen, da er det jo JEG som har vært avstengt…?» responderer hun.
Hun ser på ham med et ansikt fullt av omsorg, hun stryker ham over armen. Jeg ber henne beskrive hva som skjer. Hun fortsetter å se på ham og stryke, sier hun blir trist for at hun ikke har sett det og vært åpen for det. Hun blir lettet for at det er noe hun selv kan gjøre noe med. – «Og så får jeg vondt av ham som har det sånn og ikke har blitt møtt på det». Hun virker aller mest lettet da hun sier: «Dette var bra!».
Hun trekker pusten dypt, retter seg i ryggen og samler seg, som om hun er klar for å gå videre. I stedet for å gå videre i det spesielle øyeblikket, henvender jeg meg til ham og spør hva som skjer. Han svarer mens han ser på henne: «Jeg blir rørt når hun sier det».
En samlivsterapeut blir også berørt av det som utspiller seg på skjermen; de to har mer enn nok med seg selv. Etter noen sekunder ser de på meg og jeg spør om det var en «connection» der. «JA!!» svarer hun, «det er det!!».
Vårt første møte var i Frankrike, i en liten by utenfor Nice. Det som møter meg, er to fine mennesker som det er lett å få et forhold til. De forteller at de reiser en del, og har denne gangen valgt å reise dit de kan få inspirasjon for parforholdet. Nina har vært pådriver for inspirasjonsreisen, Jarle har «blitt med». Han har gruet seg og er litt nervøs. Jeg forstår allerede i første samtale at de er glad i hverandre og vil hverandre vel.
Paret har bestilt alle tre «rettene» på menyen: 1. Inspirasjon 2. Kommunikasjonsteknikk 3. Problemhåndtering
Vi møtes 1 time
hver morgen i 7 dager. Etter dag én har Jarle blitt trygg; dette er ikke farlig
og vi skal ikke gjøre noe han ikke selv vil.
Første dag får vi oversikt over parets problemområder; temaer de enten krangler om eller ikke snakker om. Paret får tidlig en utfordring de skal tenke på noen dager: de skal bestemme seg for en gave de vil gi til den andre, som den andre vil sette pris på. Det skal ikke være en pakke – det skal være et personlig bidrag som vil gjøre en forskjell. Jeg kjenner dem ikke fra før, og er spent.
Paret lærer raskt, men samtalene går sakte:
Med respekt forklarer de hverandre hvordan det ser ut fra sitt ståsted. Forståelse er en kunst, og de får trent seg. Vi måler graden av forståelse, som øker merkbart gjennom uken.
Vi kommer til siste dag, og det er på tide å avsløre «gaven». Jarle begynner. Han vrir seg litt i stolen, hun ser spent på ham. Jarle sier han vil begynne å høre etter når hun sier noe, «ikke bare høre, men høre etter». Jarle har fulgt med i timen; dette er noe hun har savnet og bedt om i lang tid.
Det er Ninas tur, hun
ser på Jarle. Jarle ser rett fremfor seg, konsentrert. «Jeg vet jeg av og til kan være krass», sier Nina. «Når jeg snakker til deg, kan jeg være krass
i tonen. Jeg merker det selv, jeg vil ikke være sånn. Det vil jeg gjøre noe med».
Jeg tror Jarle tror at jeg ser på Nina, som har ordet. Men jeg ser på Jarle, på hvordan gaven blir mottatt. Jeg har møtt utallige menn som beskriver fortvilelsen over å ikke føle seg respektert, og at uansett hvordan han prøver, så er det «feil».
I løpet av sekunder faller ansiktet til Jarle i nye folder. Fra konsentrert og spent, til dyp lettelse. «Det var godt du sa det», sier han. Hun har fulgt med i timen.
Når paret reiser hjem, har de fått orden på en del ting og snakker bedre sammen. Men det som gjør mest inntrykk, er at de har fått fart på følelsene. Jeg har drømmejobben.
Jeg ba «Nina» og «Jarle» dele sine erfaringer med par som vurderer inspirasjonsreise:
«Jarle» : – Med Husebys hjelp fikk vi konkretisert og diskutert samlivsproblemene våre, og hun presenterte gode teknikker og metoder til hvordan vi kan nærme oss og jobbe med våre ulike tema/problemer underveis. I tillegg også hvordan jobbe videre med dette når vi kom hjem. – Huseby er dyktig i faget sitt, og hennes væremåte og personlighet fikk oss til å legge fram og snakke om vanskelige tema med letthet fra første time. – Lurt å reise bort på ferie for parsamtaler, ble ikke forstyrret av hverdagen/jobb m.m. og fikk satt av tid til timene, og fikk tid til å begynne å prøve å være kjærester igjen.
«Nina» : – Etter påmelding grugledet jeg meg, da jeg ikke viste helt hva dette egentlig dreide seg om og hvordan det ville være, har aldri vært med på noe slikt før. – Trine har en personlighet som fikk meg til å føle meg trygg og til å tørre å snakke om mine innerste tanker og følelser, hun er en dyktig lærer og inspirator som lærte oss flere teknikker for å få det bedre sammen, blant annet hvordan vi kan jobbe sammen med fokus på selve paret. – Det var godt å reise til varmen, bort fra hverdagen og samtidig få hjelp til å se hvordan vi kan forsøke å løse våre problemer.
Dette paret har strevd lenge, det er de enige om. Men hun har tenkt mer på det enn ham, og blitt usikker på hele forholdet. Det er ikke han, og han blir redd.
Kvinnen opplever det befriende å få sette ord på hva hun har savnet. Han blir sittende målløs; skremt og tilkortkommet. «Han sitter der med steinansikt», sier hun, fordi et av hennes største savn, er respons.
Jeg sier at fra mitt ståsted ser det annerledes ut. De siste minuttene har han flyttet urolig på seg i stolen. Han har gløttet forsiktig opp på henne og han har lent hodet i den ene hånden. Ansiktet ser anspent ut. På mitt spørsmål om han blir redd, svarer han: «Det er klart jeg blir kjemperedd!».
I det vi skal avslutte
samtalen, får paret i oppgave å tenke ut en setning som de skal si til den
andre, som skal gjøre godt for den andre å høre. Paret sitter i stillhet, til
begge har gitt signal om at de er klar. Og så skjer dette fortløpende:
HUN, gråtende: «Jeg ER glad i deg» HAN, lettet og vendt mot terapeuten: «Det var akkurat det JEG skulle si!» TERAPEUTEN, oppmuntrende: «Kan du si det til henne…?» HAN, motsatt av steinansikt, følelsesmessig berørt: «Jeg er glad i deg og».
HUN tørker tårer, HAN blunker dem vekk. Jeg har drømmejobben
Mange er ikke klar over denne muligheten. De har oppfattet at man kan søke enten parterapi eller hjelp ved samlivsbrudd. De som strever med usikkerhet, tror de er overlatt til seg selv med det store dilemmaet:
Jobbe for forholdet eller gjøre det slutt
Avklaringssamtale handler om hjelp til å finne sin konklusjon, der en eller begge er usikre. Hjelperen stiller spørsmål for å bidra til best mulig beslutningsgrunnlag: * Følelsesmessige og rasjonelle aspekter * Muligheter og begrensninger * Konsekvenser på kort og på lang sikt * Håp, tro, vilje, motivasjon
Avklaringssamtale kan føles skummelt og smertefullt, og noen ganger føre til brudd. Andre ganger oppstår optimisme, og konklusjonen kan bli parterapi.
Uansett kan en profesjonell hjelper bidra med trygghet, omsorg og kvalitetssikring av prosessen – når fremtiden skal avklares.
