Category Archives: Hjelp fra samlivsterapeut

«Egen-parterapi»

Begrepet oppsto i samtale med et par ved avslutningen av parterapi. «Vi har ikke hatt det så bra på flere år vi», sier han. Oppfølgingsspørsmål fra terapeuten blir hva de kan gjøre for å opprettholde det nye samspillet.

På dugnad kom vi frem til flere tiltak, herunder hans forslag om «egen-parterapi». Tiltaket består av en 60 minutters samtale hver 4. uke, etter samme prinsipper som parterapi, men gjennomført på egenhånd i eget hjem:

1.       Dato og kl.slett satt inn i kalenderen
2.       Skjermet fra forstyrrelser
3.       Scoring av hvordan de har det individuelt og som par fra 0-10
4.       Håndtering av ett vanskelig tema
5.       Bruk av kommunikasjonsteknikk
6.       Fem siste minutter satt av til å avslutte som venner

I tillegg får paret som utfordring å lage en plan for ritualer og tradisjoner, fra daglige kjærtegn til en reise i halvåret. Paret sier de tar oppgaven.

Mission completed

Relevant innlegg:
Restart
Utdrag fra en parterapi
«Det går bra»
«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»
«Der er kjæresten din!»

«Jeg har mistet følelsene»

Angry couple mad at each other in their living room

I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.

Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.

Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.

Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.

Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.

Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.

Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde

Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.

Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:

  • Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
  • Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
  • Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
  • Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
  • Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
  • Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
  • Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.

Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.

Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
Utdrag fra en parterapi

«Er det ikke det ene, så er det det andre»

… sier kvinnen jeg har foran meg. Hun synes alltid det er noe som ikke er bra. Hun trodde det handlet om jobben, og skiftet jobb. Hun følte det handlet om parforholdet, og søkte hjelp. Etter ca tre måneder med iherdig innsats, rapporterer paret om «en ny start» og positive resultater. Hun sier de to har fått det fint sammen, og får tårer i øynene. Likevel føler hun ikke at hun har det bra. Hun har dårlig samvittighet og hun er trist.

Samboeren har forsøkt å trøste og støtte etter beste evne. Han forklarer at han er god på løsninger, men heller dårlig på å lytte. Han innrømmer at han har definert henne som «problemet». Det har ikke gjort det enklere for henne.

Når samspillsmønsteret mellom dem har kommet på sporet, er begge opptatt av hva som skal til for at hun får det bra. Som terapeut sitter jeg ikke på løsning, men jeg sitter på kompetanse og erfaring fra arbeid med andre par. Før paret går, avtaler vi dugnad. Alle tre skal tenke kreativt på hva som skal til for å øke hennes trivsel. Jeg er spent på å treffe paret igjen om tre uker.

Når trivsel uteblir over tid, er det ofte noe som går igjen – dette blir mitt bidrag til dugnaden:
Når er det du ikke tar deg sammen?
Hva skal jeg gjøre med livet mitt?
Skaff deg en alliert! 

Relevant innlegg:
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»

«Kan vi ta en sjekk i hverdagen?»

… spør mannen jeg har foran meg. Han og kona går i parterapi. Etter fem samtaler beskriver de et vendepunkt. Hun sier han har blitt mer åpen. Han sier de har «fått ryddet opp i ting». De forteller at de har fått tilbake de gode følelsene for hverandre og ser lysere på fremtiden.

Når jeg møter paret til 6. samtale, beskriver de en særdeles krevende periode. Det har vært diskusjoner og tilløp til krangel. Ønsket i dag, er hjelp til å opprettholde nærheten og det nye samspillet. Unngå å falle tilbake i gammelt spor. Vi går i gang med dugnad: «Hva skal til for å holde på det de har funnet Hun har konkrete forslag til bedre kommunikasjon. Så kommer det fra ham:

«Kan vi ta en 5-10 minutter sjekk i hverdagen, hvor vi sjekker at vi er på bølgelengde, oppdaterer hverandre?»

Han får anerkjennelse for å ta ansvar for parforholdet, men legger ærlig til: «Det er for min del – i stedet for å trekke meg unna». Ny anerkjennelse; her er en som ikke gambler med forholdet. Kona synes det er en bra idé. Her er avtalen deres:

  • For å være realistiske: oppdatering minimum 3 av 7 dager
  • Begge skal svare på og utdype følgende to spørsmål:

«Hvordan jeg har det fra 0-10»
«Hvordan jeg synes vi to har det fra 0-10»

  • For å lykkes, velger paret en allerede etablert rutine som de vil hekte den nye rutinen på; oppdateringen skal skje når barna ser på TV på ettermiddagen
  • For å øke motivasjonen, skal de registrere hva de får til ved å legge frem 7 fyrstikker og putte 1 fyrstikk i et glass hver gang de har gjennomført

Når paret forlater kontoret, vet de hva de vil og hva som skal til. Det gjenstår å se om handlekraften er tilstede; 3 av 7 hverdager hvor det kan være fristende å sette seg ned med en skjerm eller ta tidlig kveld.

Jeg har tro på dette paret, og gleder meg til å treffe dem igjen om tre uker.

 

Relevante innlegg:
Parforhold og TV-serier
Om natten skal vi sove
Barn i sengen
Generøsitet i hverdagen
Foreldresamtalen
Foreldre kan også ta time-out

«Hva var det som skjedde?»

… er spørsmålet til par som kommer tilbake og rapporterer at det har gått bedre. (Det er ikke først og fremst personlig interesse som ligger til grunn for spørsmålet, selv om man selvfølgelig lurer). Grunnen til at jeg spør, er den effekten som ligger i bevisstgjøring og positiv forsterkning – dette vil vi ha mer av!

Det er ofte de samme svarene som går igjen. Det har vært tilløp til krangel, og så skjedde dette:

  • «Jeg tenkte at det er ikke viktig, og så lot jeg det bare gå»
  • «Jeg bestemte meg for å holde munn»
  • «Jeg tenkte på det vi hadde snakket om her»

Det som har ført til bedring, er tre ting: bevissthet, beslutning og handlekraft. Verken tidkrevende eller dyrt – det er bare å legge seg i trening

Relevante innlegg:
Rød løper
«På hytta går det alltid bra»

Hvor spennende kan det bli?

En kvinne i 30-årene hadde vært utro, og den første forklaringen mannen hennes kom på, var at hun ikke lenger fant ham attraktiv. Da hun kunne avkrefte dette, slo han seg fortsatt ikke til ro. Etter å ha tenkt på det i et par dager, fant hun svaret: spenning.

Kvinnen hadde imidlertid avsluttet forholdet til den tredje parten og paret hadde tatt kontakt for å få finne tilbake til hverandre. Første del av prosessen handlet om tillit og trygghet, den neste skulle handle om spenning.

Det finnes ikke én oppskrift på spenning: en mann som hadde mistet følelsesmessig kontakt med samboeren sin etter at de fikk barn, fortalte at han fikk «støt» da hun helt uforvarende tok hånden hans på vei til foreldremøte. En kvinne som skulle på «drømmedate» med mannen sin, fortalte at uken i forveien var hun «skikkelig nervøs, sånn som i begynnelsen av forholdet». (Det hører med til historien at de i etterkant beskrev daten som særdeles vellykket).

Hvor spennende det kan bli, avhenger av to ting:
1) Hva som oppleves spennende for nettopp deg
2) Hvorvidt du og/eller partneren din er i stand til å realisere det

Her har du en mulighet! Inviter partneren din på date med temaet «spenning». Ta med penn og papir. Bruk god tid og svar på begge spørsmålene hver for dere. Deretter deler dere ønsker, lengsler og drømmer.

Neste trinn er realisering. Hvor spennende kan det bli…?

Relevante innlegg:
Surprise!
Rollespill for folk flest
Kunsten å forføre
De som ikke klarer

«Det virker. Det må jeg motvillig innrømme»

… sier mannen jeg har foran meg. Han har motvillig blitt med til samtaler (antagelig fordi alternativet var verre). Og etter å ha fått tillit til terapeuten, har han med uttalt skepsis blitt med på å prøve et par kommunikasjonsteknikker.

Gjennom de fem samtalene vi har hatt til nå, har paret fått vist hele spekteret av samspill, fra krenking og avvisning, til anerkjennelse og nærhet. Men de har strevd med å få det til på egenhånd.

Som førstehjelp i parterapi, fikk de lære teknikken time-out. Det bidro til å begrense kranglingen. Deretter var han villig til å prøve tale-/lytteteknikk, fordi de til stadighet misforsto hverandre.

Når jeg møter paret etter sommerferien, har de klart seg på egenhånd. Hun sier: «Vi har det mye bedre! Vi har vært sammen nesten hele tiden i tre uker, og bare hatt ett tilløp til krangel. Men vi stoppet det». Han sier: «Vi har ikke hatt det så bra som nå, på lenge».

Som en tilpasning til dette paret, foreslår jeg å finjustere på teknikkene, fremfor å lære flere nye. Mannen ser ned på hendene sine:

«Ja, for det virker». Han smiler«Det må jeg motvillig innrømme. Jeg har trua nå»

Paret ønsker å jobbe videre og ber om hjelp til felles forståelse av hva som er greit og ikke, i forhold til andre. Felles forståelse skal bli!

 

Relevante innlegg:
«Han vil ikke bli med til samtaler»
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
En god samtale om et vondt tema
«Jeg kjenner ingen som er sånn vi er»

«Vi har tenkt å prøve å være kjærester i sommer»

Dette paret har en pause fra hverandre fordi de ikke orket å ha det som det var. Når jeg treffer dem første gang, gir han uttrykk for et sterkt ønske om å finne tilbake til hverandre. Hun er mer usikker. Hun har opplevd å være alene om mye av ansvaret for familien, og er sliten og skuffet. Det er imidlertid ingen tvil om at de er glad i hverandre.

Jeg treffer paret flere ganger og vi jobber oss gjennom disse temaene: gammel utroskap, mangel på tillit, forhold til slekten, tilnærming til barna. Utviklingen er påtagelig. Han henvender seg empatisk og tar mer ansvar. Hun åpner seg og deler. I 8. samtale rapporterer de at de har tenkt å prøve å være kjærester i sommer. Temaet de ønsker for denne samtalen: fysisk nærhet i hverdagen.

 «Vi trenger rett og slett hjelp vi», sier hun.

Når vi avslutter samtalen, blir paret sendt ut i parken utenfor Sundvolden Hotel med et helt konkret oppdrag. På sin vandring gjennom parken skal de ha flere stopp med kjærtegn og anerkjennende ord. Paret sier de tar oppdraget.

To uker senere treffes vi igjen og jeg spør om det fungerte i parken. Begge nikker. HUN: «Jeg kjente det. Men det var litt kunstig». (Fake it till you make it!) HAN: «Jeg kjente det. Det var veldig godt».

Paret får nytt oppdrag i parken, og når vi treffes igjen, sier HUN: «Det var bedre denne gangen. Nå var det mer naturlig». I det vi skal avslutte, bestemmer paret seg for enda en tur i parken før de drar hjem.

Turene i parken har gitt fysisk nærhet i hverdagen. I tillegg lærer paret betydningen av ritualer for å opprettholde etterlengtede kjærtegn.

 

Relevante innlegg:
«Det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting»
Kick-off med kona?
Ut på tur, aldri sur
«Du må lure det inn!»
Forandring fryder
Kjærlighetens fem språk

«I grevens tid»

Uttrykket «å komme i grevens tid» betyr å komme i akkurat rette øyeblikk, gjerne også med bibetydning at det er i siste liten, Wikipedia

I den senere tid er det mange par som søker hjelp og som beskriver en stor krise: den ene har blitt veldig usikker på forholdet, mens den andre er livredd for at det skal bli slutt

Det som kjennetegner parene, er at det har skrantet lenge, ofte har den ene foreslått å søke hjelp, men den andre var ikke klar. Så har tiden gått og risikoen økt. I møtet med disse parene blir jeg først og fremst opptatt av å formidle at det er hjelp å få. Dernest blir prosessen ofte slik:

  1. Avklare hvorvidt det finnes mulighet for tid og prosess
  2. Begge blir ivaretatt med sine følelser av frykt eller frustrasjon
  3. Konstruktiv dialog der paret får snakket om det som er viktigst først
  4. Avklare hvordan man skal forholde seg til snakking og fysisk nærhet i en uavklart fase
  5. Dersom den ene har blitt følelsesmessig involvert i en annen, avklare hvilke konsekvenser dette skal få
  6. Dersom den som er usikker, velger å bruke tid og ha prosess:
    Avklare muligheter og begrensninger i parforholdet – slik at det blir klart for begge hvorvidt de er motivert for å gjøre en innsats – for et forhold som er verdt å være i og som gir mer enn det koster

Noen ganger blir det raskt avklart, det er når den ene har blitt sikker i sin beslutning. De aller fleste tar det veldig på alvor og ønsker hjelp til avklaring både for å bli sikrere selv, men også av respekt for den andre – og av hensyn til familien, der det er barn.

Ikke vent til «grevens tid», det er mye mer dramatisk for alle parter. Les hvordan man kan få gresset grønnere på den «rette» siden.

Relevante innlegg:
«Det går bra»
Er det håp for oss?
Stillas – en konstruksjon for å holde parforholdet på plass
«Oppvåkning» i parforhold
Slik finner du tilbake til romantikken!