Trine Huseby

Hjelp fra samlivsterapeut

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Posted on May 17, 2017


Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.

De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.

Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.

Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.

«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.

Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?

 

 

Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Posted on May 7, 2017

Jeg møter mange kvinner (og noen menn) som har fått selvstendige barn, og som også har en selvstendig partner. – Eller en partner som har mer nok med seg selv. Eller ingen partner i det hele tatt. De beskriver en lite meningsfylt tilværelse, hvor den ene dagen tar den andre uten at noe skjer. For noen er det en ikke identifiserbar uro, mens for andre er det klart uttalt:

Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

De jeg tenker på, legger ikke ansvaret på partneren. Det ville ikke falle dem inn å ta ut egenmelding og legge seg under dyna. De leverer som forventet på alle områder. Men i fortrolighet beskriver de en tiltagende rastløshet og et ønske om at noe skal skje.

I utgangspunktet er denne fasen en naturlig overgang – fra å stå i en altomfattende omsorgsrolle, til en situasjon der man på nytt har mulighet for å definere hva som er viktig for meg og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Det er når denne overgangsfasen ikke oppleves som en fase, men man frykter at det blir permanent, og når det ikke oppleves som en mulighet, men som en vakuum – og man blir sittende fast – at det er klokt å søke profesjonell hjelp. Hjelpen kan være en psykolog, samlivsterapeut, coach eller diakon. For noen vil det være nødvendig å avklare medisinske faktorer.

Hva du skal gjøre med livet ditt, avhenger av hva som er viktig for deg. Når en profesjonell veileder synliggjør hva som er viktig for mennesker generelt, kan det bli enklere for deg å peke på hva som er viktig for deg – dette blir dine langsiktige målsetninger. Med profesjonell veiledning på strategier som vil føre deg dit, er du på vei.

For mange vil det handle om å finne ut hva man skal bruke sine ressurser til; begrepet restomsorgsevne dukket ikke opp uten grunn. For andre kan det handle om å få tilført noe man savner. Det kan også handle om opplevelser eller nærvær på et dypere plan. Vi befinner oss i de øverste nivåene i Maslows behovspyramide.

Når du har dine behov og ditt potensial klart for deg, blir neste skritt å komme i posisjon, det vil si å gjøre det som skal til. Kort oppsummert kan prosessen se slik ut:

  1. Bevisstgjøring av behov
  2. Kartlegging av potensial
  3. Valg av strategier

Underveis er det viktig at du møter forståelse og støtte. I fortsettelsen vil det være viktig med anerkjennelse og justering av kurs for å holde deg på rett spor. Forhåpentligvis vil du oppleve ny innsikt, økt motivasjon og bevisste prioriteringer. For noen vil det bli utenfor komfortsonen, for andre vil det være en befrielse. Mange vil oppleve det som veien til å finne seg selv.

Hver dag som går og hvert lille fremstøt, preges av en stor forskjell: du vet hva du skal gjøre med livet ditt.

Relevante innlegg:
Hvorhen har du det travelt?
Å være ensom i et parforhold
Han vil ikke bli med til samtaler

Samlivsterapeutens tilnærming

Posted on April 17, 2017

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy sessionHAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
“Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.” Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
“Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?” Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
“Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?” Kvinnen bekrefter.

Til paret:
“Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.”

“Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?” “Dem og moren” svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

“Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet”. 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. “Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: “Dette blir nesten som i gamle dager!” Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
“Der er kjæresten din!”
Styremøte hver søndag
“Menn er undervurdert som fedre!”
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene

 

«Han er så egoistisk»

Posted on April 15, 2017

…. sa kvinnen. «Han har ikke blitt noe mer moden siden vi ble sammen. Selv om vi har etablert oss med barn og hus og sånn. Det virker som han tror at det er greit å bare fortsette som før. Å sitte på nettet til langt på natt i helgene og sove så lenge han vil om morgenen. Sitte på PC’n når han vil og i det hele tatt gjøre som han vil. Han overlater alt med barna til meg, og jeg må nesten tvinge han med på familieting».

-Hva skulle du ønske at han gjorde, da? «Jeg skulle ønske han tok litt mer ansvar. Ikke ventet på at jeg måtte fortelle ham alt han skal gjøre. Snakket med meg om ting, så jeg visste at jeg kunne regne med ham. Sånn som vi har det nå, blir det på en måte meg og barna, og så gjør han det han har lyst til. Det er forferdelig urettferdig».

-Det virker som han tror det er greit, sier du. Har dere snakket om det? «Nei, det har vi ikke. Ikke på lenge, i hvert fall. Vi prater ikke sammen om sånne ting lenger. Vi kjører hvert vårt løp, på en måte».

-Det høres veldig ensomt ut. «Ja, det er veldig ensomt».

Jeg lurer på om det kan være ensomt for dere begge? Og om barna merker at dere to ikke er et team? «Det gjør de sikkert. Jeg har veldig dårlig samvittighet for det. At vi ikke har klart det bedre».

-Kan det hende dere har mistet strukturen i familien; at det har blitt uklart hvilke roller dere skal ha i forhold til hverandre? «Ja, det tror jeg vi har. Han har i hvert fall det».

-Vil du være med på å utforske dette videre, sammen med ham? «Ja, gjerne!»

Se samlivsterapeutens tilnærming i neste innlegg.

«Hun bestemmer alt»

Posted on April 13, 2017

…. sa mannen. «Det er hun som bestemmer når ting skal skje og hvordan det skal være. Alt med barna, det nytter ikke hvis jeg er uenig. Hun får det som hun vil, uansett. Og hun allierer seg med barna, så det nytter ikke for meg å prøve å komme til».

-Hvordan allierer hun seg med barna, da? «Nei, hun prater med dem før hun prater med meg. Så mener de liksom det samme, og når jeg blir involvert, har de blitt enige for lenge siden. Om hva vi skal gjøre i helgen, for eksempel. Jeg har lyst til å slappe av litt i helgene, da er jeg sliten etter en lang uke med masse som skjer. Vi kan godt gjøre noe med barna og, det er ikke det. Men ikke hele tiden. Det er viktig at vi voksne får mulighet til å hente oss inn igjen også. Men hvis jeg sier det, sier hun bare at jeg er en egoist. Jeg mener at jeg ikke er det. Jeg mener det er hun som bestemmer alt, det er det som er problemet.

Hun vil at vi skal dra på shopping og café og besøke venner. Det er når hun er i godt humør; «oppe» liksom. Da skal alt skje på en gang. Jeg prøver å henge med, men det føles ikke riktig. Og så går det veldig opp og ned, det er nesten det mest slitsomme. For innimellom blir hun helt utslitt, og da orker hun ingenting. Da må jeg nesten liste meg på tå rundt henne for å ikke bli bombardert av klager. Da vil hun gjerne at jeg skal massere henne og sitte sammen med henne og se på en av de seriene hun følger med på. Det der er ikke meg, altså».

-«Det føles ikke riktig. Det der er ikke deg» – hvordan da? «Jeg synes ikke hun har noe mer rett til å bestemme enn meg. Det føles som om hun er mer viktig, som om hun har enerett på det området. Hun går rundt som ei dronning hjemme, men det er hun ikke!»

-Dette høres ikke bra ut, ikke for deg, ikke for barna. «Nei, det er nettopp det!»

-Og ikke for henne. «Hvordan da, mener du?»

-Kan det hende dere har mistet strukturen i familien; at det har blitt uklart hvilke roller dere skal ha i forhold til hverandre? «Det har vi sikkert!»

-Vil du være med på å utforske dette videre, sammen med henne? «Det vil jeg gjerne».

Se hennes versjon i neste innlegg.

«Dette blir jo nesten litt kleint, da»

Posted on April 9, 2017

…. sier kvinnen foran meg. Hun og samboeren har fått en oppgave jeg av og til gir til par for å komme over i et spor med anerkjennelse. – Hvis det er lenge siden sist, kan terskelen være høy.

Paret har fått et ark med eksempler på setninger om hva man setter pris på hos den andre. De skal velge et avtalt antall setninger og si dem til hverandre. Det er enklere når noen andre har laget alternativene. Samtidig blir det ekte, for man velger selv hva man vil si. Etter å ha trent på dette, blir terskelen lavere for å gjøre det hjemme.

Par som vil gjøre en innsats for forholdet, svelger unna kleinhet og ser på hverandre og sier:

Hun:
«Takk for at du hørte på hvordan dagen min var»
«Det betyr utrolig mye for meg når du er så flink med ungene»
«Du lukter så godt»

Han:
«Takk for at du lagde middag. Det smakte nydelig»
«Du kysser så bra»
«Takk for at du er en sånn kjempeflink mor»

-Er det rart jeg påstår å ha drømmejobben…?

 

Relevante innlegg:
Har du sagt det til ham?
Det passer egentlig aldri

«Jeg prøver på min måte»

Posted on March 24, 2017


Et par jeg snakker med, har tatt forholdet til et nytt nivå. Hun er den som tenker og analyserer. Hun vet hva hun vil si, og ordene faller lett. Han trenger å tenke seg om, og han er redd for reaksjoner. Noen ganger blir hun fryktelig frustrert over hva han sier eller måten han sier det på, og har forslag til hvordan han kunne gjort det annerledes. Det blir masse følelser og vanskelig for begge. Dette gjør ham usikker.

Det paradoksale er at hun ønsker ikke en usikker samboer. Hun vil at han skal ha selvstendige meninger. At han skal ta aktivt del i samtaler, engasjere seg og bidra med forslag til løsninger. Til nå har han forsøkt å unngå det.

Ny strategi innebærer at når han kjenner den gamle frykten, skal han se direkte på henne og innlede setningen slik: «Jeg prøver på min måte…» før han gir uttrykk for det han vil si. Denne introduksjonen er et signal til henne om at hun ikke skal mene noe om formen, men forholde seg innholdet i det han vil si. – Og til at han nå bidrar til et nytt samspill. Kvinnen valgte selv hva som skulle være hennes respons når han tester ut den nye strategien; hun ville svare: «Jeg lytter!»

Paret får i oppgave å trene hjemme, og vi jobber med andre temaer en periode. Når vi etter noen uker vender tilbake til samspillet, spør jeg paret om nye strategier er etablert. Hun svarer raskt: «Ja! Jeg svarer at jeg lytter hver gang!» Han rynker pannen, tenker seg om og svarer: «Ja, jeg synes det. Jeg har flere ganger sagt at jeg prøver på min måte. Og hun lytter».

Jeg gleder meg til neste nivå.

Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
Raushet
«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»

«Jeg tror vi finner en løsning»

Handsome young man pointing finger at you isolated on gray wall background
… sa han som siste ord før de skulle dra. Paret går i parterapi og har kommet til siste punkt på listen over vanskelige temaer: ekteskap.

Hun vil gifte seg, han vil ikke. Deres erfaring med temaet til nå, er at hun bringer det på bane ca hvert halvannet år, og det blir krangling hver gang. Gjennom parterapi har de fått nye måter å kommunisere på og jobbet seg systematisk gjennom vanskelige temaer. Denne gangen gjør vi en øvelse i å forstå hverandre bedre. I tillegg får paret i hjemmeoppgave å vurdere:

-HUN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom hun gir slipp på sitt ønske om å gifte seg, og forsoner seg med situasjonen?
-HAN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom han gir slipp på sitt prinsipp, og blir med på å gifte seg?

Paret sier de tar oppgaven. De skal ikke dele sine tanker om temaet før vi sees igjen. Vi avslutter samtalen med at begge skal si en setning som gjør godt for den andre å høre. Det er da han sier:

«Jeg tror vi finner en løsning»

Hun ser oppmerksomt på ham. -Det ville ikke vært rart om hun tolket ham dit hen at han vil gi etter. Jeg tror ikke han mente at han har tenkt å gi etter. Jeg tror derimot hans løsningsfokuserte utsagn handler om to ting:

  • Paret har fått erfaring med å håndtere vanskelige temaer – det gir grunn til å tro at de klarer dette også
  • De har erfart at når begge bidrar, gir det resultater. Han innser at en av dem må bidra her. Han vet ikke hvem, men han tror ingen av dem er helt låst

Da dette innlegget ble skrevet, visste ingen utfallet. Men jeg var overbevist om at han hadde rett. Tre måneder senere møtte jeg paret for en oppsummeringssamtale. Han hadde funnet en løsning…

Relevante innlegg:
Bør han fri?
Den magiske bryllupsnatten

 

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

«Det har jeg ikke fortalt til kona…»

Homme pensif
Utroskap er et av de temaene mange par søker hjelp for. Denne mannen hadde tatt kontakt pr. telefon og sagt at han «måtte få en orden på ting». Han ønsket å komme alene i første omgang, deretter sammen med sin kone.

Mannen jeg møtte, var godt forberedt og hadde bestemt seg for hva han ville si. Han hadde vært utro og han og kona hadde lagt det bak seg og ønsket å se fremover. Han virket lettet over at han ikke møtte fordommer, men forståelse. Mannen delte sine savn i ekteskapet gjennom mange år, og sine følelser for den andre kvinnen. Han beskrev hvor de hadde møttes, og hvor mange ganger. Tilfeldig og helt uskyldig i starten. Inntil han tok det første initiativet. Måten han omtalte møtene deres på, var ganske overfladisk, og da jeg spurte om det hadde vært noe seksuelt, stoppet han opp.

Det hadde vært noe seksuelt. «Men det har jeg ikke fortalt til kona mi». Lettelse ble erstattet med frykt. Mannen forklarte unndragelsen med at kona ikke hadde spurt, og med et ønske om å skåne alle parter. Han lurte på om det kunne være nødvendig å fortelle det, nå når de hadde lagt det bak seg.

Vi snakket om parets beslutning om å satse, og om ønsker og håp for fremtiden. Mannen trengte ikke lang tid på å forstå at hans mulighet for tillit, lå i å være 100% ærlig. Mulighet for nærhet lå i å være åpen. Og mulighet for fortrolighet, lå i å dele sine tanker med henne, i stedet for å være alene om dem og bekymre seg for om hemmeligheten ville bli avslørt.

Mannen som reiste seg for å gå, hadde tatt en beslutning. Han gruet seg til å fortelle det, og fryktet for reaksjonen. Men han valgte sikreste strategi for å bygge tillit.

Slik kommer man videre etter utroskap: 

  • Definitivt brudd med den tredje parten.
  • Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen.
  • Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner.
  • Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte.
  • Iverksetting av tiltak for å bygge tillit.
  • Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det snakkes, selv om det er smertefullt for begge parter.
  • Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen.
  • Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt.
  • En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover.
  • Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe.

Relevante innlegg:
DET kan jeg ikke si til NOEN
Utroskap – hvor går grensen?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

Newer Posts
Older Posts