De hadde prøvd å snakke om samme tema fire ganger, én av dem hos terapeuten. Alle gangene ble HAN irritert og HUN lei seg. Hver gang hun brakte temaet på bane, håpet hun på bedre utfall. Og hver gang opplevde han at hun ikke kunne se det fra hans ståsted.
Siste gangen foreslo han å fortsette samtalen, da hun gråt og ville gå. Men hun avslo.
For HAM ble det en repetisjon av tidligere samtaler, for HENNE ble det resignasjon. Hun meldte avbud til neste avtale hos terapeuten og orienterte ham om det, uten at han stusset.
Da han dagen etter ga henne en klem, merket han avstand. Da han prøvde på en spøk, smilte hun pliktskyldig. Han spurte om de skulle snakke mer om det, men ble avvist. Hun foreslo at de bare kunne «late som ingenting». Han stusset, men lot det bli med det.
ALARM, ALARM! Her er det all grunn til å aksjonere:
… «sa hun lørdag ettermiddag», forteller mannen. Paret hadde brukt dagen til å utføre praktiske oppgaver. Han viser med en forskrekket mine hvordan han svarte henne: «Å…? Har jeg det…?!»
Han har blitt overrasket, ikke kjent seg igjen og følt seg nedvurdert da hun slo fast hvordan det sto til med følelseslivet hans.
I stedet for å bli taus eller gå som han har hatt for vane før, tenker han seg om før han gir hensiktsmessig respons. Han svarer at han ikke er irritert, han er stressa: «Det er stresset som tar meg, det er ikke deg. Jeg har en klump i magen, det er stress». Han sier han vil ta en pause, men at han vil komme tilbake. Han kommer tilbake. Faren er over.
Jeg har hørt mange si det samme; hun definerer hvordan jeg har det. Alle kan være uheldige med formulering og timing, og kvinnen blir utfordret på å spørre på en annen måte: «Er det noe som plager deg?» Mannen blir utfordret på å kjenne etter før han svarer. Én gang var han kanskje stressa, en annen gang var hun kanskje kritisk innstilt.
Paret og jeg har en felles agenda: vi er ikke ute etter syndebukk, men etter godt samspill. Paret er på god vei.
«Samboeren min er veldig vanskelig å snakke med, eller det er umulig egentlig. Han virker ukomfortabel og svarer bare kort, som regel ja eller nei og veldig ofte «vet ikke». Han var mer pratsom før, men nå virker det ikke som han har noen tanker om noe. Det var ikke sånn jeg hadde håpet at det skulle bli. Er det håp, tror du?»
Til kvinnen som lurer på om det er håp Jeg tror det er håp! Tre ting får meg til å tro det:
1) At du tar dette initiativet
2) At han har vært mer pratsom før
3) Positive erfaringer
Mest sannsynlig har dere kommet inn i et mønster som er vanskelig å bryte på egenhånd, derfor anbefaler jeg profesjonell hjelp. «Ukomfortabel» tolker jeg som utrygg; kanskje har han lite kontakt med egne følelser, kanskje er det uvant med å sette ord på dem – eller dere har et samspill som ikke er uvanlig, der han opplever at uansett hva han sier, blir det feil for henne. Og da finner han det enklest å tie. Jo mer hun presser, jo tausere blir han.
Begrepet har stor betydning og er flittig brukt; jeg er nesten bekymret for at vi har fått et avslappet forhold til det. I samtaler med par hører jeg ofte den ene gi uttrykk for et ønske om å bli møtt med respekt – og den andre svarer:
«Men jeg HAR respekt for deg!»
Dette motsetningsforholdet representerer en kjempemulighet – her har du den:
Hva legger partneren din i begrepet respekt?
Hva gjør at hun/han føler seg undervurdert, krenket eller såret?
Hva er det hun/han trenger for å føle seg respektert?
Svarene avgjør hvorvidt man opplever å bli møtt med respekt. Nå vet du hva som skal til – tar du muligheten?
For noen par er det vanskelig å ha lignende samtaler hjemme. De snakker kanskje om personlige ting, men akkurat det å sjekke ut hvordan det står til med parforholdet, hvordan den enkelte synes det går, kan være vanskelig. I en slik samtale fant vi en passende innledning:
… sier kvinnen jeg har foran meg. Paret har kommet til sin 3. samtale. I vår 1. samtale beskrev de et samspill preget av anklager og dårlig stemning. Det var ikke vanskelig å forestille seg; det hele utspilte seg rett foran meg.
Det første paret fikk hjelp til, var kommunikasjonsteknikk og å regulere følelser. I vår 2. samtale fikk de følgende oppgave: et to siders A4-ark med anerkjennende setninger, for eksempel:
«Takk for at du laget middag, det smakte nydelig» «Takk for at du er en sånn god pappa» «Takk for at du ryddet kjøkkenet» «Takk for at du vasket tøy» «Det var gøy på festen. Takk for at du ble med» «Du kysser så bra» «Det var deilig å elske med deg » «Takk for at du satte på musikk som jeg liker» «Takk for at du tok barna til legen» «Takk for at du hjelper oss å spare penger» «Takk for at du ler» «Takk for at du gir meg litt tid for meg selv» «Takk for at du overtok mine plikter» «Takk for at du støttet meg da jeg ble kritisert» «Takk for at du tar så varmt i mot meg når jeg kommer hjem» «Takk for at du forteller meg hvordan du har det»
Gottman, 2010
Jeg leser opp alle setningene. Én gang om dagen skal de velge ut en setning som er troverdig – og si den til den andre.
«Tar dere oppgaven?» spør jeg. Hun nikker og smiler. Han ser ut som han vurderer hva han skal svare. «Jeg er ikke vant til verken å få høre sånn eller si sånn». «Da blir det en stor utfordring», sier jeg. «Jeg skal prøve», svarer han.
«Han har blitt skikkelig flink!»
…sier hun da vi møtes tre uker senere.
«Jeg har det med meg hele tida», sier han og drar de to arkene opp av bukselommen. Han er håndverker, og paret forteller hvordan han flytter over arket når buksene skal vaskes, og at han lar det ligge hjemme hvis han skal bort. «Det ligger fast i arbeidsbuksen, den jeg bruker mest», legger han til. «Da vet jeg hvor det er, så blir det ikke borte. Jeg husker at jeg har det».
Her snakker vi vinn-vinn på flere nivå: 1) HAN har tatt en utfordring på strak arm = mestring 2) HUN får daglig bekreftelse på hva hun betyr for ham = trygghet 3) PARET har tilegnet seg nye kommunikasjonsferdigheter = muligheter for nytt samspill
En nøkkel for å roe en som er opprørt – enten det er partneren din, barnet ditt eller hvem som helst du ønsker å berolige. Jeg har delt den med mange par og mange foreldre.
John Gottman, amerikansk psykolog og forsker, deler en personlig erfaring som ga ham selv denne AHA-opplevelsen på reise med sin datter Moriah, som den gangen var to år (Gottman 1997):
«Vi var på flytur tvers
over kontinentet etter et besøk hos familien. Moriah kjedet seg og var sur, og
spurte etter sitt favorittkosedyr, Zebra. Dessverre hadde vi vært så
åndsfraværende å pakke det velbrukte dyret i en koffert i bagasjen.
«Dessverre, vennen min, vi kan ikke få tak i Zebra nå. Han er i bagasjerommet i en annen del av flyet», forklarte jeg. «Jeg vil ha Zebra», jamret hun hjerteskjærende. «Jeg vet det, vennen min. Men Zebra er ikke her. Han er i bagasjerommet under flyet, og pappa kan ikke hente ham før vi er gått av flyet. Beklager». «Jeg vil ha Zebra! Jeg vil ha Zebra!» jamret hun igjen. Så begynte hun å gråte, vred seg på setet og strakte forgjeves armene mot en veske på gulvet hvor hun hadde sett meg hente litt snacks for en stund siden. «Jeg vet at du vil ha Zebra», sa jeg og følte blodtrykket stige. «Men han er ikke i den vesken. Han er ikke her, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Hør her, vi kan lese om Ernie i stedet», sa jeg og lette etter en av yndlingsbøkene hennes. «Ikke Ernie!» hylte hun, og nå var hun sint. «Jeg vil ha Zebra. Jeg vil ha ham nå!»
Nå begynte jeg å få «så
gjør noe da»-blikk fra mine medpassasjerer, fra kabinpersonalet, fra min kone
som satt på den andre siden av midtgangen.
Jeg så på ansiktet til
Moriah, som var rødt av sinne, og tenkte på hvor frustrert hun måtte føle seg.
Tross alt – var ikke jeg han fyren som kunne trylle frem en blings med
peanøttsmør på null komma null, og få store, fiolette dinosaurer til å dukke
opp på TV med fjernkontrollen? Skjønte jeg ikke hvordan hun savnet den? Jeg
følte meg elendig.
Så gikk det opp for
meg: Jeg kunne ikke skaffe henne Zebra, men jeg kunne gi henne det som var nest
best – en fars trøst.
«Du skulle nok ønske at du hadde Zebra nå», sa jeg til henne. «Ja», sa hun trist. «Og så er du sint fordi vi ikke kan hente ham». «Ja». «Du skulle nok ønske at du kunne ha ham akkurat nå», gjentok jeg mens hun stirret på meg. Hun virket ganskenysgjerrig, nesten overrasket. «Ja», mumlet hun. «Jeg vil ha ham nå». «Du er trett nå, og når du kjenner lukten av Zebra og får kose med ham, føler du deg bra. Jeg skulle ønske vi hadde Zebra her så du kunne holde ham. Eller enda bedre, jeg skulle ønske vi ikke måtte sitte i disse setene lenger, men at vi fant en stor, myk seng full av alle dyrene og putene dine, og bare kunne legge oss ned». «Ja», sa hun. Hun var helt enig. «Vi kan ikke få tak i Zebra, for han er i en annen del av flyet», sa jeg. «Det er derfor du er lei deg». «Ja», sa hun med et sukk. «Jeg er så lei for det», sa jeg også spenningen forlate ansiktet hennes.
Hun lot hodet hvile mot nakkeputen i sikkerhetssetet. Hun klaget et par ganger til, men hun roet seg. Et par minutter senere sov hun».
Liten eller stor – en som er opprørt har ikke behov for avledningsmanøvre eller argumenter. Hun eller han har behov for å føle seg 100% forstått. Ta «en Gottman» og se hva som skjer!
Vi har jobbet sammen en periode, og i dag er siste time før oppfølgingssamtale om ½ år. Paret forteller at det går veldig bra.
Ved en gjennomgang av hva de har lært, svarer han: «Paret som den 3. parten har kommet for å bli». «Den sitter, vi har den hele tiden i bakhodet», legger hun til.
Det er ikke å undres over at modellen har blitt sentral. Når ulike personligheter med motstridende behov har felles interesse i å komme til enighet, tvinger modellen frem ikke-egoistiske løsninger. Maktkamp og ubalanse er erstattet med teamwork.
Han har akseptert at «det bare er sånn» og prøver å ikke svinge med. Han vet at han oppnår mest med å forsøke å finne ut hva hun trenger og prøve å imøtekomme hennes behov.
Hun vet å sette pris på hans forståelse og omsorg, og ønsker ikke på noen måte å utnytte ham. Så fort følelsene er stabilisert, sier hun ydmykt eller på sms med smilefjes: «Fare over». Og han er i sikkerhet – for denne gang…
Mange menn gir uttrykk for det samme; at hun kommer brått på, er kritisk og vil snakke om det her og nå. Mennene beskriver gjerne at de trekker seg unna eller forsvarer seg. Deres erfaring er at disse samtalene sjelden fører til noe konstruktivt.
Psykolog og forsker John Gottman kaller det for «å starte på en sur tone», og viser til at særlig kvinner har en tilbøyelighet til denne oppstarten. – Det kan godt være det er fordi hun er den som tar ansvar for alle samtaler, og at hun finner dette urimelig. Det kan være fordi hun har plaget seg med noe over tid, og nå har blitt frustrert. Eller det kan være hun har dårlig erfaring med måten hun blir møtt på, og ruster seg til kamp.
Med bevissthet om timing og form, kan hun unngå å automatisk støte bort den hun ønsker kontakt med.
Råd til kvinnen:
Fortell partneren din at du vil ta ansvar for å snu samspillet. At du vil anstrenge deg for å starte med en positiv tone og at du håper han vil møte deg på det. Et initiativ kan f.eks. starte slik:
Råd til mannen:
Vær oppmerksom dersom hun starter på en positiv tone, da er det deg ansvaret hviler på – for å møte henne på en respektfull måte. Bekreft at du vil snakke med henne og ta ansvar for å finne tidspunkt. Når samtalen kommer, kan du foreslå at hun starter med det hun har på hjertet, f.eks. slik:
«Jeg skjønner at du tenker mye på dette. Du er en kjempeflink mamma, og jeg vil selvfølgelig høre på deg. Men jeg håper du skjønner at jeg ønsker å bli respektert når vi snakker om det?»
Hvis dere ikke lykkes ved første forsøk; ta time-out og prøv igjen. Det er et felles ansvar og går lettere når begge bidrar. Det er også til hjelp hvis det er rom for å feile og hente seg inn igjen. Hvis det blir for vanskelig, søk hjelp.
