For noen par er det vanskelig å ha lignende samtaler hjemme. De snakker kanskje om personlige ting, men akkurat det å sjekke ut hvordan det står til med parforholdet, hvordan den enkelte synes det går, kan være vanskelig. I en slik samtale fant vi en passende innledning:
… sier kvinnen jeg har foran meg. Paret har kommet til sin 3. samtale. I vår 1. samtale beskrev de et samspill preget av anklager og dårlig stemning. Det var ikke vanskelig å forestille seg; det hele utspilte seg rett foran meg.
Det første paret fikk hjelp til, var kommunikasjonsteknikk og å regulere følelser. I vår 2. samtale fikk de følgende oppgave: et to siders A4-ark med anerkjennende setninger, for eksempel:
«Takk for at du laget middag, det smakte nydelig» «Takk for at du er en sånn god pappa» «Takk for at du ryddet kjøkkenet» «Takk for at du vasket tøy» «Det var gøy på festen. Takk for at du ble med» «Du kysser så bra» «Det var deilig å elske med deg » «Takk for at du satte på musikk som jeg liker» «Takk for at du tok barna til legen» «Takk for at du hjelper oss å spare penger» «Takk for at du ler» «Takk for at du gir meg litt tid for meg selv» «Takk for at du overtok mine plikter» «Takk for at du støttet meg da jeg ble kritisert» «Takk for at du tar så varmt i mot meg når jeg kommer hjem» «Takk for at du forteller meg hvordan du har det»
Gottman, 2010
Jeg leser opp alle setningene. Én gang om dagen skal de velge ut en setning som er troverdig – og si den til den andre.
«Tar dere oppgaven?» spør jeg. Hun nikker og smiler. Han ser ut som han vurderer hva han skal svare. «Jeg er ikke vant til verken å få høre sånn eller si sånn». «Da blir det en stor utfordring», sier jeg. «Jeg skal prøve», svarer han.
«Han har blitt skikkelig flink!»
…sier hun da vi møtes tre uker senere.
«Jeg har det med meg hele tida», sier han og drar de to arkene opp av bukselommen. Han er håndverker, og paret forteller hvordan han flytter over arket når buksene skal vaskes, og at han lar det ligge hjemme hvis han skal bort. «Det ligger fast i arbeidsbuksen, den jeg bruker mest», legger han til. «Da vet jeg hvor det er, så blir det ikke borte. Jeg husker at jeg har det».
Her snakker vi vinn-vinn på flere nivå: 1) HAN har tatt en utfordring på strak arm = mestring 2) HUN får daglig bekreftelse på hva hun betyr for ham = trygghet 3) PARET har tilegnet seg nye kommunikasjonsferdigheter = muligheter for nytt samspill
En nøkkel for å roe en som er opprørt – enten det er partneren din, barnet ditt eller hvem som helst du ønsker å berolige. Jeg har delt den med mange par og mange foreldre.
John Gottman, amerikansk psykolog og forsker, deler en personlig erfaring som ga ham selv denne AHA-opplevelsen på reise med sin datter Moriah, som den gangen var to år (Gottman 1997):
«Vi var på flytur tvers
over kontinentet etter et besøk hos familien. Moriah kjedet seg og var sur, og
spurte etter sitt favorittkosedyr, Zebra. Dessverre hadde vi vært så
åndsfraværende å pakke det velbrukte dyret i en koffert i bagasjen.
«Dessverre, vennen min, vi kan ikke få tak i Zebra nå. Han er i bagasjerommet i en annen del av flyet», forklarte jeg. «Jeg vil ha Zebra», jamret hun hjerteskjærende. «Jeg vet det, vennen min. Men Zebra er ikke her. Han er i bagasjerommet under flyet, og pappa kan ikke hente ham før vi er gått av flyet. Beklager». «Jeg vil ha Zebra! Jeg vil ha Zebra!» jamret hun igjen. Så begynte hun å gråte, vred seg på setet og strakte forgjeves armene mot en veske på gulvet hvor hun hadde sett meg hente litt snacks for en stund siden. «Jeg vet at du vil ha Zebra», sa jeg og følte blodtrykket stige. «Men han er ikke i den vesken. Han er ikke her, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Hør her, vi kan lese om Ernie i stedet», sa jeg og lette etter en av yndlingsbøkene hennes. «Ikke Ernie!» hylte hun, og nå var hun sint. «Jeg vil ha Zebra. Jeg vil ha ham nå!»
Nå begynte jeg å få «så
gjør noe da»-blikk fra mine medpassasjerer, fra kabinpersonalet, fra min kone
som satt på den andre siden av midtgangen.
Jeg så på ansiktet til
Moriah, som var rødt av sinne, og tenkte på hvor frustrert hun måtte føle seg.
Tross alt – var ikke jeg han fyren som kunne trylle frem en blings med
peanøttsmør på null komma null, og få store, fiolette dinosaurer til å dukke
opp på TV med fjernkontrollen? Skjønte jeg ikke hvordan hun savnet den? Jeg
følte meg elendig.
Så gikk det opp for
meg: Jeg kunne ikke skaffe henne Zebra, men jeg kunne gi henne det som var nest
best – en fars trøst.
«Du skulle nok ønske at du hadde Zebra nå», sa jeg til henne. «Ja», sa hun trist. «Og så er du sint fordi vi ikke kan hente ham». «Ja». «Du skulle nok ønske at du kunne ha ham akkurat nå», gjentok jeg mens hun stirret på meg. Hun virket ganskenysgjerrig, nesten overrasket. «Ja», mumlet hun. «Jeg vil ha ham nå». «Du er trett nå, og når du kjenner lukten av Zebra og får kose med ham, føler du deg bra. Jeg skulle ønske vi hadde Zebra her så du kunne holde ham. Eller enda bedre, jeg skulle ønske vi ikke måtte sitte i disse setene lenger, men at vi fant en stor, myk seng full av alle dyrene og putene dine, og bare kunne legge oss ned». «Ja», sa hun. Hun var helt enig. «Vi kan ikke få tak i Zebra, for han er i en annen del av flyet», sa jeg. «Det er derfor du er lei deg». «Ja», sa hun med et sukk. «Jeg er så lei for det», sa jeg også spenningen forlate ansiktet hennes.
Hun lot hodet hvile mot nakkeputen i sikkerhetssetet. Hun klaget et par ganger til, men hun roet seg. Et par minutter senere sov hun».
Liten eller stor – en som er opprørt har ikke behov for avledningsmanøvre eller argumenter. Hun eller han har behov for å føle seg 100% forstått. Ta «en Gottman» og se hva som skjer!
Vi har jobbet sammen en periode, og i dag er siste time før oppfølgingssamtale om ½ år. Paret forteller at det går veldig bra.
Ved en gjennomgang av hva de har lært, svarer han: «Paret som den 3. parten har kommet for å bli». «Den sitter, vi har den hele tiden i bakhodet», legger hun til.
Det er ikke å undres over at modellen har blitt sentral. Når ulike personligheter med motstridende behov har felles interesse i å komme til enighet, tvinger modellen frem ikke-egoistiske løsninger. Maktkamp og ubalanse er erstattet med teamwork.
Han har akseptert at «det bare er sånn» og prøver å ikke svinge med. Han vet at han oppnår mest med å forsøke å finne ut hva hun trenger og prøve å imøtekomme hennes behov.
Hun vet å sette pris på hans forståelse og omsorg, og ønsker ikke på noen måte å utnytte ham. Så fort følelsene er stabilisert, sier hun ydmykt eller på sms med smilefjes: «Fare over». Og han er i sikkerhet – for denne gang…
Mange menn gir uttrykk for det samme; at hun kommer brått på, er kritisk og vil snakke om det her og nå. Mennene beskriver gjerne at de trekker seg unna eller forsvarer seg. Deres erfaring er at disse samtalene sjelden fører til noe konstruktivt.
Psykolog og forsker John Gottman kaller det for «å starte på en sur tone», og viser til at særlig kvinner har en tilbøyelighet til denne oppstarten. – Det kan godt være det er fordi hun er den som tar ansvar for alle samtaler, og at hun finner dette urimelig. Det kan være fordi hun har plaget seg med noe over tid, og nå har blitt frustrert. Eller det kan være hun har dårlig erfaring med måten hun blir møtt på, og ruster seg til kamp.
Med bevissthet om timing og form, kan hun unngå å automatisk støte bort den hun ønsker kontakt med.
Råd til kvinnen:
Fortell partneren din at du vil ta ansvar for å snu samspillet. At du vil anstrenge deg for å starte med en positiv tone og at du håper han vil møte deg på det. Et initiativ kan f.eks. starte slik:
Råd til mannen:
Vær oppmerksom dersom hun starter på en positiv tone, da er det deg ansvaret hviler på – for å møte henne på en respektfull måte. Bekreft at du vil snakke med henne og ta ansvar for å finne tidspunkt. Når samtalen kommer, kan du foreslå at hun starter med det hun har på hjertet, f.eks. slik:
«Jeg skjønner at du tenker mye på dette. Du er en kjempeflink mamma, og jeg vil selvfølgelig høre på deg. Men jeg håper du skjønner at jeg ønsker å bli respektert når vi snakker om det?»
Hvis dere ikke lykkes ved første forsøk; ta time-out og prøv igjen. Det er et felles ansvar og går lettere når begge bidrar. Det er også til hjelp hvis det er rom for å feile og hente seg inn igjen. Hvis det blir for vanskelig, søk hjelp.
… kom det fra en mann som ikke var vant til å snakke om følelser. Paret har gått til samtaler en stund. Begge er motivert for å få det bedre sammen. En utfordring har vært at han er uvant med å kjenne på følelser, og enda mindre komfortabel med å gi uttrykk for dem.
Samtalene har gitt resultater. Mannen har i større grad kontakt med egne følelser, han kan ha blikkontakt med kona si og han kan sette ord på ting han tenker på. – Ingen skal si at han finner det enkelt, det hender han vrir seg i stolen eller snakker seg bort.
Denne dagen er det kona som snakker seg bort – når han sier han er glad i henne. Men dette er en målrettet kar, så når hun ikke responderer, prikker han henne bestemt på skulderen, ser rett på henne og gjentar:
«Hallo, jeg er veldig glad i deg!»
Det er hennes tur til å bli utmanøvrert. Hun har lite erfaring med denne direktheten. Hun blir berørt og gir respons. Med slike følelser i sving, er det duket for større endringer.
Både «aldri» og «alltid» er unyansert, ofte satt på spissen i frustrasjon. En fin tommelfingerregel er å unngå begge deler. Øv deg på å erstatte dem med mer dekkende begreper. – Eller bli mer presis med skalering.
Gjennom de fem samtalene vi har hatt til nå, har paret fått vist hele spekteret av samspill, fra krenking og avvisning, til anerkjennelse og nærhet. Men de har strevd med å få det til på egenhånd.
Når jeg møter paret etter sommerferien, har de klart seg på egenhånd. Hun sier: «Vi har det mye bedre! Vi har vært sammen nesten hele tiden i tre uker, og bare hatt ett tilløp til krangel. Men vi stoppet det». Han sier: «Vi har ikke hatt det så bra som nå, på lenge».
Som en tilpasning til dette paret, foreslår jeg å finjustere på teknikkene, fremfor å lære flere nye. Mannen ser ned på hendene sine:
«Ja, for det virker». Han smiler. «Det må jeg motvillig innrømme. Jeg har trua nå»
«Hei Trine! Sitter på toget og leser Chapman, kjærlighetens fem språk. Har brukt litt tid på denne boka i det siste og erfarer mer og mer at dette er nøkkelen! Vi snakket om det en time, men da forstod vi ikke dybden i det, men du satte oss på sporet. Endring skjer virkelig hos oss nå! Tusen takk og god helg!»
Kvinne i 40-årene
Jeg ber henne utdype, her er hennes svar en tid senere: «Jeg var nok litt i overkant optimistisk, her er min opplevelse: jeg leste Chapman sin bok og begynte bevisst å bruke mannen min sitt kjærlighetsspråk som er ord. Jeg ser umiddelbar endring, han er blid, mer energisk og ikke minst gjør de tingene jeg før måtte mase om! Så jeg merker endring. MEN vi har ikke snakket om at det er det som skjer!
Når det gjelder mitt språk, fysisk kontakt, skjer det mindre. Dette fordi jeg ikke klarer å formidle dette. Han leser ikke Chapman og får dermed ikke samme bevissthet gjennom eksempler og andres ord og forståelse. Her skulle vi hatt hjelp. Dette er jo kjernen i vår problematikk og sikkert andres. Enhver må ønske endring og forstå at man selv må starte, i tillegg må man vite hvordan man kan få kunnskap til å forstå og det er ikke alltid partneren kan gi denne forståelsen.
Så; vi har det bedre fordi han har det bedre. Det er bedre for meg enn ingenting, men skulle selvsagt ønske at han oppfattet betydningen av kjærlighetsspråket og hva dette er og hvordan mitt kjærlighetsbehov fylles. Chapman sier det veldig enkelt og greit».
Til kvinnen med fysisk nærhet som kjærlighetsspråk Jeg tror jeg forstår. Jeg tenker det hadde vært en fin ting om du hadde delt hovedbudskapet i mailen med mannen din – hvis du hadde klart det i en informativ og inspirerende form, fritt for anklager. – Du velger selv.
