Trine Huseby

Historier

Utdrag fra en parterapi

Posted on July 20, 2017

young family in the autumn forest in the sun

En kvinne oppsøkte meg fordi hun var rådvill. Hun og mannen hadde det fryktelig vanskelig. De hadde mange problemer som hadde vart i mange år, og var ikke på talefot om vanskelige temaer. De hadde mer enn nok med å samarbeide om barna, stå i jobb og holde det gående i hverdagen. Kvinnen var underernært på kjærlighet, varme og omsorg, og nesten desperat.

Innerst inne hadde hun et ønske om å få det bedre med mannen sin, men hun hadde prøvd med det gode og med det vonde, uten å komme noen vei. Hun var helt sikker på at mannen ikke ville bli med henne til samtale. Hun vurderte å gjøre det slutt, men syntes det var fryktelig vanskelig. De hadde to små barn.

Jeg hadde to samtaler med kvinnen, hvor fokus var på tre ting:
  1. Hun hadde et reelt behov for kjærlighet. Mangelen på dette gikk på helsa løs. Kvinnen fikk full støtte på dette punktet. En endring var tvingende nødvendig.
  2. Kvinnen kunne ikke endre mannen. – Så hun noe hun kunne endre hos seg selv? Kvinnen medga at hun etter år med mangel på kjærlighet, varme og omsorg, var blitt skuffet, frustrert og bitter. Hun medga at hun var lite hyggelig å være sammen med.
  3. Man kan ikke tvinge noen til å ta i mot hjelp eller gå i terapi. Vi så på hvordan kvinnen kunne ta medansvar for at det gikk dårlig, og fortelle mannen hvorfor hun ønsket å ha ham med til en fagperson:
  • Hun ønsket å fortsette å leve sammen med ham
  • Hun tok medansvar for at det gikk dårlig
  • Hun ønsket å forandre seg, ikke bare forandre ham
  • Uten ham, ville det bli vanskelig for henne å få det til

Kvinnen fikk hjelp til å se situasjonen utenfra, til å se mulighet for nye strategier. Hun fikk ny innsikt og hun fikk håp. Hun gikk hjem til mannen og snakket. Han ville bli med henne til samtale.

Paret kom til meg med et felles problem: de hadde begge gått i mange år uten å få dekket grunnleggende behov. Mannen fortalte at han hadde prøvd på mange forskjellige måter, men uansett hva han gjorde, hevdet hun at hun hadde rett, hun korrigerte og kritiserte og anklaget. Alt han gjorde var feil og hun var stort sett sur og sint. Han hadde resignert og trukket seg tilbake. Han delte ingen ting av betydning med sin kone, og hadde heller ingen glede av samlivet med henne. Det var tre år siden sist de hadde sex, og han hadde helt mistet lysten. Hans kone og jeg  lyttet til mannen, og han opplevde å bli hørt og forstått. Det virket som han gikk fra resignasjon til desperasjon. Han var også skuffet, frustrert og bitter. Hans strategi var å trekke seg tilbake.

Paret kom til flere samtaler. De lyttet til hverandre når terapeuten ba dem om det. Men det kom mange hjertesukk, protesterende blikk, risting på hodet og skuldertrekk. Stort sett ga de uttrykk for skuffelse over at den andre hadde sviktet, og at de ikke hadde fått dekket viktige behov.

I små glimt kunne jeg spore at langt, langt der inne, fantes fortsatt kjærlighet. De hadde hatt det fint. For lenge, lenge siden. Ingen av dem ønsket å ta det første skrittet ut av ekteskapet. Begge ville komme til terapeuten, i et siste håp om at noen kunne hjelpe. Det var sårt å være vitne til to mennesker med så mye savn, skuffelse og bitterhet, som hele tiden forstyrret og dekket over den skjøre strengen mellom dem.

Jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort i samtale før: jeg leste diktet «Episode» av Inger Hagerup. Jeg var beveget i stemmen da jeg leste, paret forsto at deres smerte berørte meg.

EPISODE

Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han.  –Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
 
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
Mens hennes smale, sammenknepne munn
Bygget en uforsonlig mur bak ordet.
 
De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
 
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
 
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.                  Inger Hagerup

 

Paret var tause en lang stund. De sa til meg – ikke til hverandre – at det skjedde noe i samtalene. De ønsket å komme tilbake flere ganger. Jeg  tror jeg fungerte som en katalysator; til terapeuten kunne begge beskrive sin smerte og fra terapeuten de kunne få forståelse.

Sakte, men sikkert ble de to overbevist om at den andre også håpet og ønsket og ville – få det til. Dette løsnet «grepet.» De trengte ikke lenger å tviholde på sin posisjon, det var ikke lenger truende å vise godhet. Kvinnen opplevde at mannen lyttet når hun sa noe. Når hun sa hun var redd hun holdt på å bli syk, spurte han om hun frøs, og skrudde opp varmen. Mannen opplevde at kvinnen ikke var ute etter ham hele tiden, hun bet i seg sure kommentarer. Det var endring på gang.

I skrivende stund har de fortsatt ikke sex. Det er en høy terskel å komme over. –Hvordan skulle tilnærmingen være? Tenk om man ble avvist? Tenk om det bare ble teknisk? Tenk om de blottstilte seg i det fysiske møtet, og såret hverandre etterpå, hvor såret ville de bli DA? Begge forsikret den andre om at sex var ikke viktig. Terapeuten derimot, ser på intimitet og fysiske møtepunkter som en mulighet til å forsterke en gryende tilknytning.

Jeg har tro på dette paret.

Relevant innlegg:
Hva er parterapi?
«Jeg skulle ønske jeg kunne bli kjent med deg på nytt»
Fire faktorer for et bra parforhold

«Da løsna det for meg!»

Posted on July 16, 2017

… sier mannen jeg har foran meg. Jeg snakker med paret for 3. gang etter at han tok kontakt fordi han hadde vært utro. 1. samtale besto av kartlegging, 2. samtale besto av å få en felles oppfatning av historien.

Overordnet mål er å gjenopprette tillit og komme videre. Hun ber om en samtale alene, og gir uttrykk for at hun opplever situasjonen som uutholdelig. Hun konkluderer med at hun ønsker å få forholdet til å fungere, og vi ser på hvordan hun kan holde ut i en uholdbar situasjon.

For kvinnen har det vært avgjørende at han erkjenner det han har gjort, snakker sant og tar innover seg hva det har gjort med henne. Hun er usikker på om han forstår, og i vår 3. samtale spør hun konfronterende: «Hva har vi to sammen, som er vårt? Når du har løyet for meg og vært sammen med henne, hva er det igjen, som vi to har felles?»

Etter samtalen vår sender jeg paret modellen «Walls & windows» som illustrerer grenseoppganger mellom et par og omverdenen. Her skjer det en positiv dreining i samspillet: HUN tar ansvar for å forklare ham hva hun trenger og HAN tar ansvar ved å lytte oppmerksomt. Og så skjedde dette:

«Da løsna det for meg!»

Mannen forteller at det gikk opp for ham hvordan han måtte «hente henne» opp og involvere henne i hans verden, dele med henne hva han opplever.

Dette er en mann som synes det er vanskelig å snakke om følelser og som har vært tilbakeholden i frykt for å bli avvist. I 3. samtale virker han lettet når han sier at han ikke lenger er redd for å bli avvist. Han sier hun forteller ham hva hun trenger og så gir han henne det. Dette innebærer at han må sette egne behov på vent, noe vi ble enige om i første samtale. Mannen forteller at de har inngått en avtale om at han skal si til henne fem ganger om dagen at han ønsker å leve sammen med henne, han skal si hvorfor og han skal mene det han sier. Han smiler og ser lettet ut – han ser ut som en det har løsnet for.

Når de skal gå, klapper han henne på armen og sier han gleder seg til de skal på stranda sammen. Redningsaksjon pågår.

«Du har vært litt dominerende»

Posted on June 4, 2017

… sier han til samboeren sin. Mannen som tar bladet fra munnen, har gått i parterapi en stund.

Utgangspunktet var et destruktivt samspillsmønster, der begge kom dårlig ut. Til tross for sine analytiske evner og verbale styrke, følte hun ikke at hun nådde inn. Tvert i mot, ble han nølende og passiv. Det var ikke dette hun ville ha.

I samtalene hadde vi fokus på samspillet mellom dem; hva som ble sagt og gjort – og hvilke følelser som lå bak. Han slapp til like mye som henne, og hans meninger fikk like stor betydning. Frem vokste det en sikrere og tydeligere samboer. Det er når jeg kommenterer utviklingen, at han sier direkte:

«Du har vært litt dominerende»

I stedet for å benekte, forsvare eller gå til angrep, svarer hun kort og greit: «Ja». Hennes utvikling består blant annet av ydmykhet, respekt og tillit. Med dette som utgangspunkt, kunne han tre tydeligere frem. Det blir likeverd og balanse, og hun når inn med sitt budskap. Mer av dette, var det hun ville ha.

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Posted on May 17, 2017


Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.

De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.

Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.

Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.

«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.

Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?

 

 

Samlivsterapeutens tilnærming

Posted on April 17, 2017

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy sessionHAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
“Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.” Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
“Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?” Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
“Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?” Kvinnen bekrefter.

Til paret:
“Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.”

“Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?” “Dem og moren” svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

“Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet”. 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. “Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: “Dette blir nesten som i gamle dager!” Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
“Der er kjæresten din!”
Styremøte hver søndag
“Menn er undervurdert som fedre!”
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene

 

«Dette blir jo nesten litt kleint, da»

Posted on April 9, 2017

…. sier kvinnen foran meg. Hun og samboeren har fått en oppgave jeg av og til gir til par for å komme over i et spor med anerkjennelse. – Hvis det er lenge siden sist, kan terskelen være høy.

Paret har fått et ark med eksempler på setninger om hva man setter pris på hos den andre. De skal velge et avtalt antall setninger og si dem til hverandre. Det er enklere når noen andre har laget alternativene. Samtidig blir det ekte, for man velger selv hva man vil si. Etter å ha trent på dette, blir terskelen lavere for å gjøre det hjemme.

Par som vil gjøre en innsats for forholdet, svelger unna kleinhet og ser på hverandre og sier:

Hun:
«Takk for at du hørte på hvordan dagen min var»
«Det betyr utrolig mye for meg når du er så flink med ungene»
«Du lukter så godt»

Han:
«Takk for at du lagde middag. Det smakte nydelig»
«Du kysser så bra»
«Takk for at du er en sånn kjempeflink mor»

-Er det rart jeg påstår å ha drømmejobben…?

 

Relevante innlegg:
Har du sagt det til ham?
Det passer egentlig aldri

«Jeg prøver på min måte»

Posted on March 24, 2017


Et par jeg snakker med, har tatt forholdet til et nytt nivå. Hun er den som tenker og analyserer. Hun vet hva hun vil si, og ordene faller lett. Han trenger å tenke seg om, og han er redd for reaksjoner. Noen ganger blir hun fryktelig frustrert over hva han sier eller måten han sier det på, og har forslag til hvordan han kunne gjort det annerledes. Det blir masse følelser og vanskelig for begge. Dette gjør ham usikker.

Det paradoksale er at hun ønsker ikke en usikker samboer. Hun vil at han skal ha selvstendige meninger. At han skal ta aktivt del i samtaler, engasjere seg og bidra med forslag til løsninger. Til nå har han forsøkt å unngå det.

Ny strategi innebærer at når han kjenner den gamle frykten, skal han se direkte på henne og innlede setningen slik: «Jeg prøver på min måte…» før han gir uttrykk for det han vil si. Denne introduksjonen er et signal til henne om at hun ikke skal mene noe om formen, men forholde seg innholdet i det han vil si. – Og til at han nå bidrar til et nytt samspill. Kvinnen valgte selv hva som skulle være hennes respons når han tester ut den nye strategien; hun ville svare: «Jeg lytter!»

Paret får i oppgave å trene hjemme, og vi jobber med andre temaer en periode. Når vi etter noen uker vender tilbake til samspillet, spør jeg paret om nye strategier er etablert. Hun svarer raskt: «Ja! Jeg svarer at jeg lytter hver gang!» Han rynker pannen, tenker seg om og svarer: «Ja, jeg synes det. Jeg har flere ganger sagt at jeg prøver på min måte. Og hun lytter».

Jeg gleder meg til neste nivå.

Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
Raushet
«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»

Ta ham på ordet!

Posted on March 12, 2017

304685
Sammen med en mannlig kollega, snakket jeg med et gift par. De to var veldig ulike, noe som preget samspillet. Kvinnen var usikker på seg selv, og tvilte ofte på mannen når han sa eller mente noe.

Hun hadde en lei tendens til å analysere og problematisere hans utsagn, og etter hvert ble han frustrert. For eksempel kunne hun spørre, hvis de var bedt bort i selskap: «Er du sikker på at du har lyst til å dra?» Hvis han svarte «Ja, jeg har det», kunne hun fortsatt være usikker og stille flere spørsmål. Kollegaen min brøt inn: «Kan du bare ta ham på ordet?» Kvinnen ble sittende og tenke. Stillheten var som et sannhetens øyeblikk. Så svarte hun ja. Jeg tror hun fikk en innsikt der og da.

Han som satt og lyttet, forsto at fra nå av ble det viktig å si det som det var. Det kom ikke til å komme oppklarende spørsmål heretter. Så enkelt og så vanskelig.

Relevante innlegg:
Hørte du ikke hva jeg sa?
Viktig eller uviktig
Jeg tror ikke på deg
Når ble det negativt å være enkel?
Spell it out, loud

«Jeg tror vi finner en løsning»

Handsome young man pointing finger at you isolated on gray wall background
… sa han som siste ord før de skulle dra. Paret går i parterapi og har kommet til siste punkt på listen over vanskelige temaer: ekteskap.

Hun vil gifte seg, han vil ikke. Deres erfaring med temaet til nå, er at hun bringer det på bane ca hvert halvannet år, og det blir krangling hver gang. Gjennom parterapi har de fått nye måter å kommunisere på og jobbet seg systematisk gjennom vanskelige temaer. Denne gangen gjør vi en øvelse i å forstå hverandre bedre. I tillegg får paret i hjemmeoppgave å vurdere:

-HUN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom hun gir slipp på sitt ønske om å gifte seg, og forsoner seg med situasjonen?
-HAN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom han gir slipp på sitt prinsipp, og blir med på å gifte seg?

Paret sier de tar oppgaven. De skal ikke dele sine tanker om temaet før vi sees igjen. Vi avslutter samtalen med at begge skal si en setning som gjør godt for den andre å høre. Det er da han sier:

«Jeg tror vi finner en løsning»

Hun ser oppmerksomt på ham. -Det ville ikke vært rart om hun tolket ham dit hen at han vil gi etter. Jeg tror ikke han mente at han har tenkt å gi etter. Jeg tror derimot hans løsningsfokuserte utsagn handler om to ting:

  • Paret har fått erfaring med å håndtere vanskelige temaer – det gir grunn til å tro at de klarer dette også
  • De har erfart at når begge bidrar, gir det resultater. Han innser at en av dem må bidra her. Han vet ikke hvem, men han tror ingen av dem er helt låst

Da dette innlegget ble skrevet, visste ingen utfallet. Men jeg var overbevist om at han hadde rett. Tre måneder senere møtte jeg paret for en oppsummeringssamtale. Han hadde funnet en løsning…

Relevante innlegg:
Bør han fri?
Den magiske bryllupsnatten

 

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

Older Posts