Paret går i parterapi. De er glad i hverandre og vil leve sammen.
I dag snakker jeg med henne alene, og hun beskriver hvor urettferdig det føles når hun tar grep med sine utfordringer, mens han ikke tar ansvar for sin livsstil, sitt kosthold og sin kroppsvekt.
Fra å snakke om følelsen av urettferdighet og hvordan forholde seg til dette, spør jeg hva det gjør med hennes syn på ham. Engasjementet tyder på et lenge fortrengt ikke-tema:
«Når vi har sex, tenker jeg på at magen hans er i veien!»
Vi vender tilbake til spørsmålet om hvordan forholde seg. Hun er ikke optimist på samboerens vegne, men: hun sier hun vil snakke med ham. Hun er ikke sikker på når og hvordan, det vil hun tenke på, men hun virker lettet når vi avslutter.
Det finnes ikke én god løsning på dilemmaet. Ofte vil det handle om å finne nøyaktig skjæringspunkt mellom hvor attraktiv den ene kan være og hvor mye den andre kan justere eget «mindset».
Mange spørsmål spiller inn når dette er tema, for eksempel: bakgrunn for overvekt, livsstil, hvilken betydning seksualitet skal ha i forholdet, seksuelle tenningsmønstre – og ikke minst: forventninger og ansvar.
Veldig mange par bringer inn temaet, enten veldig diskret eller som overskrift ved første henvendelse. Erfaring viser at det håndteres ulikt, her er noen scenarier:
De lykkes ikke med å finne et skjæringspunkt, og en eller begge kan ikke/vil ikke slå seg til ro med situasjonen
De lever med det som et evig ikke-tema
De opplever et vendepunkt – med lykkelig utfall
De finner kompromisser og begge er «sånn passe fornøyd»
Denne kvinnen gir seksualiteten i forholdet en reell sjanse.
«Det har vært en god periode», sier paret jeg snakker med. Jeg spør hva som har gjort at det har vært en god periode siden forrige samtale, paret utdyper:
I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.
Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.
Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.
Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.
Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.
Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.
Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde.»
Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.
Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:
Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.
Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.
Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.
… sier kvinnen jeg har foran meg. Paret har kommet til sin 3. samtale. I vår 1. samtale beskrev de et samspill preget av anklager og dårlig stemning. Det var ikke vanskelig å forestille seg; det hele utspilte seg rett foran meg.
Det første paret fikk hjelp til, var kommunikasjonsteknikk og å regulere følelser. I vår 2. samtale fikk de følgende oppgave: et to siders A4-ark med anerkjennende setninger, for eksempel:
«Takk for at du laget middag, det smakte nydelig» «Takk for at du er en sånn god pappa» «Takk for at du ryddet kjøkkenet» «Takk for at du vasket tøy» «Det var gøy på festen. Takk for at du ble med» «Du kysser så bra» «Det var deilig å elske med deg » «Takk for at du satte på musikk som jeg liker» «Takk for at du tok barna til legen» «Takk for at du hjelper oss å spare penger» «Takk for at du ler» «Takk for at du gir meg litt tid for meg selv» «Takk for at du overtok mine plikter» «Takk for at du støttet meg da jeg ble kritisert» «Takk for at du tar så varmt i mot meg når jeg kommer hjem» «Takk for at du forteller meg hvordan du har det»
Gottman, 2010
Jeg leser opp alle setningene. Én gang om dagen skal de velge ut en setning som er troverdig – og si den til den andre.
«Tar dere oppgaven?» spør jeg. Hun nikker og smiler. Han ser ut som han vurderer hva han skal svare. «Jeg er ikke vant til verken å få høre sånn eller si sånn». «Da blir det en stor utfordring», sier jeg. «Jeg skal prøve», svarer han.
«Han har blitt skikkelig flink!»
…sier hun da vi møtes tre uker senere.
«Jeg har det med meg hele tida», sier han og drar de to arkene opp av bukselommen. Han er håndverker, og paret forteller hvordan han flytter over arket når buksene skal vaskes, og at han lar det ligge hjemme hvis han skal bort. «Det ligger fast i arbeidsbuksen, den jeg bruker mest», legger han til. «Da vet jeg hvor det er, så blir det ikke borte. Jeg husker at jeg har det».
Her snakker vi vinn-vinn på flere nivå: 1) HAN har tatt en utfordring på strak arm = mestring 2) HUN får daglig bekreftelse på hva hun betyr for ham = trygghet 3) PARET har tilegnet seg nye kommunikasjonsferdigheter = muligheter for nytt samspill
Vi har jobbet sammen en periode, og i dag er siste time før oppfølgingssamtale om ½ år. Paret forteller at det går veldig bra.
Ved en gjennomgang av hva de har lært, svarer han: «Paret som den 3. parten har kommet for å bli». «Den sitter, vi har den hele tiden i bakhodet», legger hun til.
Det er ikke å undres over at modellen har blitt sentral. Når ulike personligheter med motstridende behov har felles interesse i å komme til enighet, tvinger modellen frem ikke-egoistiske løsninger. Maktkamp og ubalanse er erstattet med teamwork.
… kom det fra en mann som ikke var vant til å snakke om følelser. Paret har gått til samtaler en stund. Begge er motivert for å få det bedre sammen. En utfordring har vært at han er uvant med å kjenne på følelser, og enda mindre komfortabel med å gi uttrykk for dem.
Samtalene har gitt resultater. Mannen har i større grad kontakt med egne følelser, han kan ha blikkontakt med kona si og han kan sette ord på ting han tenker på. – Ingen skal si at han finner det enkelt, det hender han vrir seg i stolen eller snakker seg bort.
Denne dagen er det kona som snakker seg bort – når han sier han er glad i henne. Men dette er en målrettet kar, så når hun ikke responderer, prikker han henne bestemt på skulderen, ser rett på henne og gjentar:
«Hallo, jeg er veldig glad i deg!»
Det er hennes tur til å bli utmanøvrert. Hun har lite erfaring med denne direktheten. Hun blir berørt og gir respons. Med slike følelser i sving, er det duket for større endringer.
Første gang jeg møtte det unge paret, hadde de kjørt seg fast. HUN ønsket å snakke med ham om ting hun opplevde som problematisk. HAN opplevde at hun til stadighet fant feil ved ham som hun ønsket å endre. Dette hadde resultert i at hennes initiativ til samtaler ble avvist, og til frustrasjon for begge.
Jeg fikk høre hva paret strevde med. Men jeg fikk også høre hvor glad de var i hverandre, hvorfor det var uaktuelt å gi opp og hvorfor de hadde søkt hjelp. Paret fikk lære å ramme inn samtaler og ta pause fra problemer, slik at de kunne snakke konstruktivt sammen og komme nærmere hverandre.
Og de fikk lære om kjærlighetsbanken. Paret lyttet og bekreftet at det ga mening. Jeg kommenterte at HAN så spent på HENNE. Han svarte at han var spent på om hun var villig til å starte på scratch, siden det var så mye hun opplevde som problematisk. Hun så direkte på ham og svarte overbevisende: «Ja, det er jeg». Han ble synlig lettet.
Fire uker senere traff jeg paret igjen. De fortalte at de hadde hatt det fint siden sist. Jeg ba dem utdype, og begge beskrev hvordan den andre hadde bidratt. -Her er en kommentar fra ham, til inspirasjon for andre par:
«Jeg ble veldig motivert av at hun var villig
til å starte på scratch. Det ble som en restart»
Han hadde lovet forandring før og ikke innfridd. Kvinnen satt reservert i stolen og var svært skeptisk. Har man trodd på noen og blitt sviktet, blir man usikker. Har man blitt sviktet flere ganger og i viktige spørsmål, mister man tillit. Det ville være uprofesjonelt å forsøke å overbevise henne, derfor blir svaret generelt.
Mulige grunner til å tro på noen som har brutt løfter før:
Har han innsett at det er mye som står på spill? Sier eller gjør han noen han ikke har sagt eller gjort før, kan det være uttrykk for ny innsikt
Når noen søker profesjonell hjelp, kan det være uttrykk for at man tar saken på alvor
Små endringer kan føre til større endringer. Parforholdet er som et lite maskineri, der én endring fører med seg en annen. En overraskende positiv handling fra ham vil utløse en ny reaksjon hos henne, en positiv respons fra henne vil kunne ha en motiverende effekt på ham osv.
Mannen gjentok at han ønsket å ta mer ansvar. Vi kunne se henne rives mellom ønsket om å tro på ham og frykten for å bli skuffet.
Vi snakket om hvordan ansvaret han skulle ta, ville se ut i praksis. Og om betydningen av hennes innstilling. På oppfordring tok han hånden hennes og sa: «Jeg starter nå». Hun tok i mot hånden hans og de ble sittende å se på hverandre. Hendene beveget seg forsiktig frem og tilbake. Den første, fomlende nærheten er ekstremt skjør.
Tiden vil vise om hun kan tro på ham. Jeg skal treffe paret igjen om 2 uker.
«Kan du bare fortelle ham…» Kvinnen sier hun går opp og ned i vekt. «Og når jeg har gått ned noen kilo, merker jeg at han synes jeg er MYE mer sexy enn jeg er nå! Hvis han bare kunne skjønne at det er viktig for meg. Jeg vil så VELDIG gjerne føle meg begjært!» Hun smiler.
Han ser forståelsesfullt på henne og sier «Jeg elsker deg uansett». Hun er sårbar i blikket, og det enkleste ville vært å fortelle ham at han burde begjære henne like mye uansett. – Eller i hvert fall late som. Hun ville bli lettet der og da. Men på sikt kanskje litt i tvil om hvorvidt hun kunne stole på både terapeuten og mannen sin.
Jeg velger å svare ærlig. At kjærlighet og begjær er to forskjellige ting. At begjæret kan variere, at det er naturlig. Han ser på henne. Kanskje lettet over aksept og åpenhet om et følsomt tema. Hun ser på meg med en blanding av skuffelse og tillit. Og så sier hun: «Når jeg spør han om det, så er det fordi jeg har et LITE håp om at han skal si det jeg så gjerne ønsker å høre».
Kvinnen går ut av samtalen med dette:
Han synes hun er mer attraktiv når hun er slankere
«Hei. Vi er et par som har noen utfordringer i forholdet vårt, og føler at vi trenger hjelp. Vi vil gjerne prøve tilbudet ditt, for å se om du kan få oss på rett kjøl igjen. Så om du kan kontakte meg for en nærmere avtale, hadde det vært supert. Med vennlig hilsen…»
Mailen kom fra en mann i 40-årene. Vi startet med parterapi og møttes 10 ganger. Noen ganger var det trist, noen ganger lo vi godt sammen. Andre ganger var det ukomfortabelt, og etterpå befriende. Paret delte det de strevde med, fikk ny innsikt og gikk hjem og jobbet med seg selv. De fikk hjemmeoppgaver og leverte. Slik holdt vi på fra juni til november, og paret kom i mål.
… sier han og ser fornøyd ut. Det er ikke gjort i en håndvending å snu holdninger og endre praksis. Men med oppriktig kjærlighet, motivasjon og tålmodighet viser det seg rett som det er muligheter man kan ta tak i og forvandle til positive erfaringer. Se for deg en rød løper rullet ut foran paret, les mer her Rød løper.
Kan alle komme på rett kjøl igjen? vil noen lure. Det ærlige svaret er: nei – dessverre.
