Trine Huseby

Historier

Samlivsterapeutens tilnærming

Posted on April 17, 2017

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy sessionHAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
“Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.” Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
“Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?” Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
“Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?” Kvinnen bekrefter.

Til paret:
“Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.”

“Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?” “Dem og moren” svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

“Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet”. 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. “Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: “Dette blir nesten som i gamle dager!” Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
“Der er kjæresten din!”
Styremøte hver søndag
“Menn er undervurdert som fedre!”
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene

 

«Dette blir jo nesten litt kleint, da»

Posted on April 9, 2017

…. sier kvinnen foran meg. Hun og samboeren har fått en oppgave jeg av og til gir til par for å komme over i et spor med anerkjennelse. – Hvis det er lenge siden sist, kan terskelen være høy.

Paret har fått et ark med eksempler på setninger om hva man setter pris på hos den andre. De skal velge et avtalt antall setninger og si dem til hverandre. Det er enklere når noen andre har laget alternativene. Samtidig blir det ekte, for man velger selv hva man vil si. Etter å ha trent på dette, blir terskelen lavere for å gjøre det hjemme.

Par som vil gjøre en innsats for forholdet, svelger unna kleinhet og ser på hverandre og sier:

Hun:
«Takk for at du hørte på hvordan dagen min var»
«Det betyr utrolig mye for meg når du er så flink med ungene»
«Du lukter så godt»

Han:
«Takk for at du lagde middag. Det smakte nydelig»
«Du kysser så bra»
«Takk for at du er en sånn kjempeflink mor»

-Er det rart jeg påstår å ha drømmejobben…?

 

Relevante innlegg:
Har du sagt det til ham?
Det passer egentlig aldri

«Jeg prøver på min måte»

Posted on March 24, 2017


Et par jeg snakker med, har tatt forholdet til et nytt nivå. Hun er den som tenker og analyserer. Hun vet hva hun vil si, og ordene faller lett. Han trenger å tenke seg om, og han er redd for reaksjoner. Noen ganger blir hun fryktelig frustrert over hva han sier eller måten han sier det på, og har forslag til hvordan han kunne gjort det annerledes. Det blir masse følelser og vanskelig for begge. Dette gjør ham usikker.

Det paradoksale er at hun ønsker ikke en usikker samboer. Hun vil at han skal ha selvstendige meninger. At han skal ta aktivt del i samtaler, engasjere seg og bidra med forslag til løsninger. Til nå har han forsøkt å unngå det.

Ny strategi innebærer at når han kjenner den gamle frykten, skal han se direkte på henne og innlede setningen slik: «Jeg prøver på min måte…» før han gir uttrykk for det han vil si. Denne introduksjonen er et signal til henne om at hun ikke skal mene noe om formen, men forholde seg innholdet i det han vil si. – Og til at han nå bidrar til et nytt samspill. Kvinnen valgte selv hva som skulle være hennes respons når han tester ut den nye strategien; hun ville svare: «Jeg lytter!»

Paret får i oppgave å trene hjemme, og vi jobber med andre temaer en periode. Når vi etter noen uker vender tilbake til samspillet, spør jeg paret om nye strategier er etablert. Hun svarer raskt: «Ja! Jeg svarer at jeg lytter hver gang!» Han rynker pannen, tenker seg om og svarer: «Ja, jeg synes det. Jeg har flere ganger sagt at jeg prøver på min måte. Og hun lytter».

Jeg gleder meg til neste nivå.

Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
Raushet
«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»

Ta ham på ordet!

Posted on March 12, 2017

304685
Sammen med en mannlig kollega, snakket jeg med et gift par. De to var veldig ulike, noe som preget samspillet. Kvinnen var usikker på seg selv, og tvilte ofte på mannen når han sa eller mente noe.

Hun hadde en lei tendens til å analysere og problematisere hans utsagn, og etter hvert ble han frustrert. For eksempel kunne hun spørre, hvis de var bedt bort i selskap: «Er du sikker på at du har lyst til å dra?» Hvis han svarte «Ja, jeg har det», kunne hun fortsatt være usikker og stille flere spørsmål. Kollegaen min brøt inn: «Kan du bare ta ham på ordet?» Kvinnen ble sittende og tenke. Stillheten var som et sannhetens øyeblikk. Så svarte hun ja. Jeg tror hun fikk en innsikt der og da.

Han som satt og lyttet, forsto at fra nå av ble det viktig å si det som det var. Det kom ikke til å komme oppklarende spørsmål heretter. Så enkelt og så vanskelig.

Relevante innlegg:
Hørte du ikke hva jeg sa?
Viktig eller uviktig
Jeg tror ikke på deg
Når ble det negativt å være enkel?
Spell it out, loud

«Jeg tror vi finner en løsning»

Handsome young man pointing finger at you isolated on gray wall background
… sa han som siste ord før de skulle dra. Paret går i parterapi og har kommet til siste punkt på listen over vanskelige temaer: ekteskap.

Hun vil gifte seg, han vil ikke. Deres erfaring med temaet til nå, er at hun bringer det på bane ca hvert halvannet år, og det blir krangling hver gang. Gjennom parterapi har de fått nye måter å kommunisere på og jobbet seg systematisk gjennom vanskelige temaer. Denne gangen gjør vi en øvelse i å forstå hverandre bedre. I tillegg får paret i hjemmeoppgave å vurdere:

-HUN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom hun gir slipp på sitt ønske om å gifte seg, og forsoner seg med situasjonen?
-HAN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom han gir slipp på sitt prinsipp, og blir med på å gifte seg?

Paret sier de tar oppgaven. De skal ikke dele sine tanker om temaet før vi sees igjen. Vi avslutter samtalen med at begge skal si en setning som gjør godt for den andre å høre. Det er da han sier:

«Jeg tror vi finner en løsning»

Hun ser oppmerksomt på ham. -Det ville ikke vært rart om hun tolket ham dit hen at han vil gi etter. Jeg tror ikke han mente at han har tenkt å gi etter. Jeg tror derimot hans løsningsfokuserte utsagn handler om to ting:

  • Paret har fått erfaring med å håndtere vanskelige temaer – det gir grunn til å tro at de klarer dette også
  • De har erfart at når begge bidrar, gir det resultater. Han innser at en av dem må bidra her. Han vet ikke hvem, men han tror ingen av dem er helt låst

Da dette innlegget ble skrevet, visste ingen utfallet. Men jeg var overbevist om at han hadde rett. Tre måneder senere møtte jeg paret for en oppsummeringssamtale. Han hadde funnet en løsning…

Relevante innlegg:
Bør han fri?
Den magiske bryllupsnatten

 

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

«Jeg ønsker mer kvalitetstid med deg»

Posted on August 21, 2016

Couple at home reading news on newspaper and internet…. sa en mann til samboeren sin. Dette er et par som er veldig glad i hverandre, men som strever med sine temaer. De har tilsynelatende funnet fin balanse mellom partid og egentid, og når de planlegger aktiviteter sammen, blir det nesten alltid bra. De arrangerer middager for to, de trener sammen, de har gode samtaler. Begge er til stede og begge bidrar til at det skal bli vellykket.

En dag da sommerferien var over, sa han: «Jeg ønsker litt mer kvalitetstid sammen med deg». Det var ingen uselvstendig mann som sa det. Det var en mann som vet hva han ønsker seg og har trygghet til å si det.

Samboeren hans ble overrasket og glad da han sa det. Hun ble rørt, sa hun. Hun måtte tenke over hvordan de skulle forholde seg til det. -Skulle de justere balansen mellom partid og egentid? Hva med de vanskelige temaene? I skrivende stund vet jeg ikke utfallet av mannens ønske. Men det gjorde inntrykk:

  • Han synes hun er interessant å være sammen med
  • Han trives i hennes selskap
  • Hun er viktig i livet hans
  • Han gleder seg til det de planlegger sammen

Det er dette mange drømmer om å høre. Har du sagt til din kjære hvorfor du trives sammen med ham/henne?

Relevante innlegg:
En himmel full av stjerner
Fem minutter eller en weekend?
Noe å strekke seg etter
Morten sine beste råd for et godt parforhold
Kappes om å hedre hverandre
Hvilke virkemidler har du?

«Det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting»

Posted on August 12, 2016

Loving couple in the park. Vintage retro style with light leaks
… sier paret jeg har foran meg. De har vært hos meg mange ganger og vi har blitt godt kjent. De har hatt store utfordringer og jobbet systematisk med parforholdet. Det har gitt resultater. Paret forteller at han har fridd og de skal gifte seg til sommeren.

Lenger ut i samtalen forteller paret at det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting til hverandre. Jeg spør dem hva de tror det handler om. «Jeg vet ikke», svarer hun. Begge tenker seg om. Så sier hun: «Han er mer ansvarlig mann. Mer robust, mer guts, han ordner og rydder. Det liker jo jeg».

Han har fått tid til å tenke seg om: «Vi er tryggere på oss som par». Hun nikker bekreftende. Det gir mening. Beslutningen om å formalisere forholdet, er uttrykk for at de satser. Usikkerhet på «Er jeg god nok for deg?» og «Vil du være der for meg?» faller bort.

Den som kjenner seg trygg på at man er elsket, blir mindre sårbar. Man blir mindre redd for den andres reaksjoner, og byr mer på seg selv. Det blir lettere å vise kjærtegn og si fine ting.

Hva gjør du for at din kjære skal føle seg trygg?

Relevante innlegg:
Kjærlighetens tre porter
Kjærlighetsbanken
Kjærlighetens fem språk

Kunsten å reparere

Couple qui s'échange des tendresses dans une lumière de coucher de soleil. Image d'amour et de tendresse entre un jeune homme et sa fiancée.

«Hvordan har det gått med dere siden sist?» spurte jeg paret. Det var fire uker siden, og de hadde laget en avtale om standard i hjemmet og ansvarsfordeling. De hadde blitt enige om en prøveuke der HAN skulle ta ansvar for planlegging og innkjøp av middager for en uke. Planleggingen skulle skje søndag. HUN skulle skjerpe seg på rutiner og følge dem til punkt og prikke.

Han forteller at han hadde tenkt å planlegge lørdag, sånn at han fikk gjort innkjøpene før uken startet. Men lørdag skjedde det mye, og plutselig var hele dagen gått. Søndag glemte han det bort. Etter noen dager minnet hun ham på det.

Jeg intervjuer mannen mens kvinnen lytter. Jeg sier det er menneskelig å glemme, og spør hva han gjorde da han glemte det og planen røyk. Mannen svarer at han foretok seg ikke noe.

Paret fikk lære om kunsten å reparere. Det er menneskelig å glemme og å feile. Men hvis man ikke foretar seg noe i etterkant, kan man miste forbindelsen – for en periode. I denne perioden er det fort å tenke negative tanker og bli negativt innstilt. De positive følelsene hos den som er forulempet, blir gjerne satt på «hold». Det trenger de ikke gjøre, hvis den som har glemt eller feilet, reparerer. Reparasjon innebærer:

  • Ikke vent, si fra med én gang
  • Si unnskyld og vis at du mener det
  • Spør hva dere kan gjøre for å løse det
  • Vis i handling at du ønsker å rette det opp

På denne måten kommer man på nett igjen. Den andre har fått oppreisning, og man kan prøve på nytt. HUN så oppmerksomt på mannen sin da han beklaget. HAN sa han håpet de kunne prøve på nytt, og hun svarte uforbeholdent: «Det er jeg med på!»

Reparasjon utført.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
Forsoning på Rema

«Det er ikke godt nok for meg»

Young active woman can't stand a big mess what she has seen at home

HUN synes han tar for lite ansvar. HAN synes hun krever for mye

Når hun er på jobb i helgene, er han hjemme med barna. Noen dager får han gjort mye og noen dager får han gjort lite. Han forteller at etter at de begynte i parterapi, har han tatt seg i nakken og gjort en ekstra innsats; han har vasket tøy, aktivisert barna og laget middag til hun kommer hjem.

Hun sier det setter hun pris på, men hun vil han skal ta sin del av ansvaret. Det holder ikke å «speedrydde» før hun kommer hjem. «Det er ikke godt nok for meg,» sier hun. Vi forstår av måten hun beskriver det på, at hun mener han utnytter tiden dårlig og tar for lite ansvar.

Det som for ham er «en ekstra innsats», er for henne en selvfølge. Fra en terapeut sitt ståsted ser det ut til at det må endring til på to nivåer:

1) Hans ansvar

2) Hennes holdning

Han har begynt å ta mer ansvar. Det tyder på potensial. Med en anerkjennende holdning fra henne, er det å håpe at han blir motivert til å øke på – inntil han tar sin del. Man blir inspirert av at andre kommenterer våre anstrengelser positivt. Her er dette parets mulighet.

Dersom en mer anerkjennende holdning fra henne ikke skulle bidra til at han tar sin del, har de et mer grunnleggende problem. Det kan hende vi må se på hva «ikke godt nok» i realiteten betyr – og hvordan de vil forholde seg til det.

 

Newer Posts
Older Posts