«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»

Hopeless man with hands up and suspicious wife

Jeg snakker med en mann som er fortvilet. Han forteller at kona alltid har forventet større innsats fra hans side; i forhold til barna, hjemmet, parforholdet. Etter at de fikk barn, hadde de begge mer enn nok med sitt. Det ble mindre nattesøvn, alltid oppgaver som ventet, stadig mas fra henne. Det raste på med nye forventninger. I tillegg til jobben, barna og familien, ville hun pusse opp huset, at de skulle være sosialt aktive, trene og reise. Han sier han ble med på det alt sammen, men han klarte ikke leve opp til hennes forventninger 100%.

Kvinnen han ble forelsket i, har blitt til en misfornøyd, sur og masete kone. Det er ikke trivelig i det hele tatt. Hver gang de snakker om det, er hun full av bebreidelser. Hun peker på feil han gjør og alt han burde gjort. Hun blir irritert i stemmen og ramser opp. Han orker ikke disse samtalene, taktikken er å jatte med og vente til hun har tømt seg.

«Hva synes du selv, da?» Mannen forteller at kona har tatt veldig mye ansvar for familien. Han sier det tok tid for ham å omstille seg da de fikk barn, hun gjorde nok mer enn ham. Han sier hun gjør alltid mer enn ham, hun er tidligere ute, hun er nøyere med ting, hun blir liksom aldri fornøyd. Han kommer alltid til kort. Mannen sier han vet han burde gjort mer, men han blir ikke motivert av at hun er så misfornøyd, tvert i mot. Han sier han har prøvd å tilby seg å hjelpe til, han har gjort ting uten at hun har bedt om det. Han har støvsuget på eget initiativ, da syntes hun det var et dårlig tidspunkt etter at barna hadde lagt seg. Han har foreslått at de to skulle dra ut og spise, da syntes hun ikke de skulle bruke opp barnevaktene. Han har tatt initiativ til å reise bort en helg, da avviste hun det med at det ble mer styr enn hygge. Hvis han drar og handler mat, klager hun på alt han har glemt å kjøpe. Det siste som skjedde, var at han tok med barna ut noen timer for at hun skulle få ro og fred hjemme for seg selv. Han sier han var ganske fornøyd og at han og barna hadde det hyggelig på besøk hos besteforeldrene. Da de kom hjem, var hun misfornøyd for at de hadde vært borte så lenge, og for at de hadde spist middag uten henne. Mannen er virkelig fortvilet.

Han vil veldig gjerne at de skal ha det bra sammen. Han vil gjerne ta sin del av ansvaret. Han prøver på ulike fremstøt, men uansett hva han gjør, blir det feil for henne. Han føler seg mislykket og avvist. Derfor spør han en han har tillit til. Han får anerkjennelse for håpløsheten han opplever. Det er urimelig å forvente at alt skal skje på hennes premisser. Det er frustrerende når innsatsen hans ikke blir regnet med, eller når konstruktive forslag blir avvist. Det er veldig demotiverende å føle at man mislykkes, uansett. Med denne anerkjennelsen blir han i stand til å se det fra kona sitt ståsted.

«Hva tror du er den viktigste grunnen til at hun er så misfornøyd med alt du gjør?» Mannen sier han tror det er fordi hun føler hovedansvaret, uansett. Han tror hun føler seg alene med det og at hun tror han bryr seg mindre enn han gjør.
«Du tror hun føler hovedansvaret?» «Ja.»
«Og du tror hun føler seg alene?» «Ja.»

«Og hun tror ikke du bryr deg så mye?» «Nei.»
Mannen blir tankefull: «Jeg skjønner at jeg må gjøre noe med det.»

Sammen leter vi etter strategier. Med utgangspunkt i at hun er sliten av å ha hatt hovedansvaret, at hun føler seg ensom i parforholdet og at hun ikke tror han bryr seg – noe han gjør. Han vil fortelle henne hva han har tenkt at det handler om, og høre om det stemmer. Han vil fortelle henne at han føler ansvar og at han bryr seg, og at han forstår at hun har blitt usikker på det. Han vil forsikre henne om at han gjerne vil bidra mer. Han vil si at det er en nødvendighet for ham å få gjøre ting på sin måte, at han håper hun forstår. Det handler om å bli anerkjent for den han er; mannen hennes, pappa’n til barna, seg selv med sitt repertoar. Han vil invitere henne til en gjennomgang av oppgavene og hvordan de kan løses. Han vil foreslå en prøveperiode hvor de løser ting på nye måter.

«Hva hvis hun hun begynner å bebreide deg, peke på feil du gjør og alt du burde gjort?» Han svarer at da skal han høre på hva hun har å si, uten å jatte med. Han skal si at han skjønner. Og la henne oppleve at han skjønner. Det blir enklere for ham når han vet at ikke alt han gjør, er feil.

Relevante innlegg: