All posts by trine.huseby

Ikke bruk opp mannen din på oppussing

… eller hageprosjekter. Jeg har ikke tall på alle parene jeg har møtt, der han har brukt måneder på oppussing, påbygging, terrasser, gjerder og hage. Hun har tatt seg av husholdning og barn, ved siden av har de hver sin jobb. Når de kommer til meg, er det gjerne fordi de ikke har det så bra lenger.

Det kan godt hende han har satt pris på:
* Egentid og fri fra en krevende barneflokk
* Å drive med noe han er flink til
* Resultater av egen innsats

Men aller mest har han gjort det for hennes skyld. Fordi han vet hvor viktig det er for hennes trivsel, fordi hun har ønsket seg det og han ønsker å gjøre henne glad.

Etter lange dager og sene kvelder håpet han å bli møtt med takknemlighetog hengivenhet – og møtte det motsatte.

Paret har ikke sett hva som var i ferd med å skje og ikke vært i stand til å stoppe opp og gjøre grep. Men dette er alvor: vend i tide, det er ingen skam å snu!

Relevante innlegg:
«Arbeid utenfor husets fire vegger teller ikke»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
«Jeg er helt tom»

Når ble det en god idé å late som ingenting?

De hadde prøvd å snakke om samme tema fire ganger, én av dem hos terapeuten. Alle gangene ble HAN irritert og HUN lei seg. Hver gang hun brakte temaet på bane, håpet hun på bedre utfall. Og hver gang opplevde han at hun ikke kunne se det fra hans ståsted.

Siste gangen foreslo han å fortsette samtalen, da hun gråt og ville gå. Men hun avslo.

For HAM ble det en repetisjon av tidligere samtaler, for HENNE ble det resignasjon. Hun meldte avbud til neste avtale hos terapeuten og orienterte ham om det, uten at han stusset.

Da han dagen etter ga henne en klem, merket han avstand. Da han prøvde på en spøk, smilte hun pliktskyldig. Han spurte om de skulle snakke mer om det, men ble avvist. Hun foreslo at de bare kunne «late som ingenting». Han stusset, men lot det bli med det.

ALARM, ALARM! Her er det all grunn til å aksjonere:

  • Avslag
  • Avbud
  • Avstand
  • Avvisning

Når ble det en god idé å late som ingenting..?

Relevante innlegg:
En god samtale om et vondt tema
Ikke gå 100% inn for oppgaven

Vår = forventning

Det skrives spalte opp og spalte ned om hva som skal til for den perfekte ferien. Man kan ikke kjøpe den for penger eller «snekre» den på egenhånd – MEN man kan benytte smarte strategier:

1) Ta initiativ til en prat «for en bra sommerferie»
2) Bli klar over egne forventninger, be den andre bli klar over sine
3) Start samtalen med «Et nytt perspektiv på parforhold»
4) Bruk verktøyet under for å bli enige om innhold i sommerferien:

Verktøy for suksess for paret

Anne PARET Bjørn
 

       

Begge noterer hver for seg på en lapp hva man ønsker seg. Deretter bytter man lapper og stryker ut det den andre har notert, som man ikke har lyst til/ikke ville gledet seg til (NB! Det er ikke dårlig gjort; det er en del av oppgaven…). De ønskene som begge vil/begge kommer til å glede seg til, føres inn i midterste kolonne – der blir de stående – ønskene som kan utgjøre suksess for dere som par.

5) Avklar praktiske forberedelser og hold dere strengt til avtalen
6) Avklar hva hver av dere vil bidra med, for den stemningen dere er ute etter. – Vil du legge deg tidlig nok for å være uthvilt? Vil du stå opp tidlig for å ta din del av ansvaret? Vil du vise kjærtegn hver eneste dag? Vil du være bevisst på hva du har fokus på? Vil dere smile og le og si pene ting til hverandre? Hvis det går skeis, kan dere si «Unnskyld, det var dumt av meg» og gå videre?
7) Sørg for å innfri din del av avtalen

Flere råd i Nettavisen. Hvis det blir for vanskelig – søk hjelp!

Relevante innlegg:
«Vi har tenkt å prøve å være kjærester i sommer»
«Hva skal dere i sommer, da?»
«På hytta går det alltid bra»
Hvor spennende kan det bli?

«Egen-parterapi»

Begrepet oppsto i samtale med et par ved avslutningen av parterapi. «Vi har ikke hatt det så bra på flere år vi», sier han. Oppfølgingsspørsmål fra terapeuten blir hva de kan gjøre for å opprettholde det nye samspillet.

På dugnad kom vi frem til flere tiltak, herunder hans forslag om «egen-parterapi». Tiltaket består av en 60 minutters samtale hver 4. uke, etter samme prinsipper som parterapi, men gjennomført på egenhånd i eget hjem:

1.       Dato og kl.slett satt inn i kalenderen
2.       Skjermet fra forstyrrelser
3.       Scoring av hvordan de har det individuelt og som par fra 0-10
4.       Håndtering av ett vanskelig tema
5.       Bruk av kommunikasjonsteknikk
6.       Fem siste minutter satt av til å avslutte som venner

I tillegg får paret som utfordring å lage en plan for ritualer og tradisjoner, fra daglige kjærtegn til en reise i halvåret. Paret sier de tar oppgaven.

Mission completed

Relevant innlegg:
Restart
Utdrag fra en parterapi
«Det går bra»
«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»
«Der er kjæresten din!»

Ikke gå til «det stedet»

… sier jeg til paret, og utdyper: det stedet der man i affekt stiller spørsmål ved hele forholdet, eller uttrykker usikkerhet. Eksempel: «Sånn som vi har det nå, kan vi ikke ha det»  ….. og overlate fortsettelsen av tankerekken til partneren.

Et par jeg snakker med, hadde dette som utfordring: HUN var spesielt utrygg på om han satset på henne. HAN var spesielt sliten på grunn av sin arbeidssituasjon. Det gjorde det ikke bedre at hun hadde behov for stadige bekreftelser.

De ble klar over hvilket uføre de havnet i, når han spontant kunne utbryte: «Sånn som dette kan jeg ikke ha det!» 

Etter et par uker kom paret tilbake og rapporterte fra siste krangel: Han hadde vært kjempefrustrert, men ikke gått til «det stedet».
I stedet hadde han sagt: «Sånn som dette kan vi ikke ha det, det må vi gjøre noe med».  

En liten bisetning med avgjørende betydning.

Relevante innlegg:
Å true med å dra
Hold munn!

«Jeg ser at du har vært irritert i hele dag»

«sa hun lørdag ettermiddag», forteller mannen. Paret hadde brukt dagen til å utføre praktiske oppgaver. Han viser med en forskrekket mine hvordan han svarte henne: «Å…? Har jeg det…?!» 

Han har blitt overrasket, ikke kjent seg igjen og følt seg nedvurdert da hun slo fast hvordan det sto til med følelseslivet hans.

I stedet for å bli taus eller som han har hatt for vane før, tenker han seg om før han gir hensiktsmessig respons. Han svarer at han ikke er irritert, han er stressa: «Det er stresset som tar meg, det er ikke deg. Jeg har en klump i magen, det er stress». Han sier han vil ta en pause, men at han vil komme tilbake. Han kommer tilbake. Faren er over.

Jeg har hørt mange si det samme; hun definerer hvordan jeg har det. Alle kan være uheldige med formulering og timing, og kvinnen blir utfordret på å spørre på en annen måte: «Er det noe som plager deg?» Mannen blir utfordret på å kjenne etter før han svarer. Én gang var han kanskje stressa, en annen gang var hun kanskje kritisk innstilt

Paret og jeg har en felles agenda: vi er ikke ute etter syndebukk, men etter godt samspill. Paret er på god vei.

Relevante innlegg:
Ulik virkelighetsoppfatning
Den store forskjellen
Om å ta seg sammen

«Hvordan snakke med en som ikke har følelser?»

«Samboeren min er veldig vanskelig å snakke med, eller det er umulig egentlig. Han virker ukomfortabel og svarer bare kort, som regel ja eller nei og veldig ofte «vet ikke». Han var mer pratsom før, men nå virker det ikke som han har noen tanker om noe. Det var ikke sånn jeg hadde håpet at det skulle bli. Er det håp, tror du?»

Til kvinnen som lurer på om det er håp
Jeg tror det er håp! Tre ting får meg til å tro det:

1) At du tar dette initiativet
2) At han har vært mer pratsom før
3) Positive erfaringer

Mest sannsynlig har dere kommet inn i et mønster som er vanskelig å bryte på egenhånd, derfor anbefaler jeg profesjonell hjelp. «Ukomfortabel» tolker jeg som utrygg; kanskje har han lite kontakt med egne følelser, kanskje er det uvant med å sette ord på dem – eller dere har et samspill som ikke  er uvanlig, der han opplever at uansett hva han sier, blir det feil for henne. Og da finner han det enklest å tie. Jo mer hun presser, jo tausere blir han.

Velkommen  til familievernkontoret! Der vil han bli møtt på sine premisser. Terapeuten vil strukturere samtalen og ta godt vare på begge parter. Mest sannsynlig vil han oppleve at det er godt å komme frem med det som er viktig for ham, i et tempo og en form som passer ham. – Og du vil få en samboer å snakke med…

Relevante innlegg:
«Mannen min er ikke dyp nok»
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
«Hva kan jeg bidra med?»
Hva skal vi snakke om?

Respekt

Begrepet har stor betydning og er flittig brukt; jeg er nesten bekymret for at vi har fått et avslappet forhold til det. I samtaler med par hører jeg ofte den ene gi uttrykk for et ønske om å bli møtt med respekt – og den andre svarer:

«Men jeg HAR respekt for deg!»

Dette motsetningsforholdet representerer en kjempemulighet – her har du den:

  • Hva legger partneren din i begrepet respekt?
  • Hva gjør at hun/han føler seg undervurdert, krenket eller såret?
  • Hva er det hun/han trenger for å føle seg respektert?

Svarene avgjør hvorvidt man opplever å bli møtt med respekt. Nå vet du hva som skal til – tar du muligheten?

 

Relevante innlegg:
Tåler hun ham?
«Når vi er sammen med andre»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Mer respektfullt å si: «Jeg respekterer deg ikke»
Er det greit å være egoistisk?

«Jeg har mistet følelsene»

Angry couple mad at each other in their living room

I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.

Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.

Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.

Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.

Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.

Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.

Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde

Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.

Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:

  • Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
  • Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
  • Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
  • Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
  • Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
  • Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
  • Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.

Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.

Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
Utdrag fra en parterapi

Sint samboer

Conflict between man and woman standing on either side of a door«Samboeren min og jeg har vært sammen i 12 år og har to barn sammen. Vi elsker virkelig hverandre og når vi har det bra, er det veldig bra. Jeg tror mange misunner oss det. Men vi har én ting vi ikke kan snakke om, og det er at han av og til blir ganske sint. -La meg skynde meg å si at det ikke er noe alvorlig, han ville aldri gjort noen noe vondt. Jeg tror bare han blir så frustrert at han ikke vet hva han skal gjøre. Da blir han hard i stemmen og brå i bevegelsene, og vi andre går på tå hev.

De gangene det skjer, får han det stort sett som han vil og så går det over. Det største problemet mitt, er at det er helt umulig å snakke om det. For jeg skulle ønske han kunne se seg selv og finne på et eller annet for å forandre seg på dette ene punktet. Sånn som det er nå, føler jeg meg ikke respektert på samme måte som han, og dette er i utgangspunktet «liten sak» som vokser seg litt større inni meg, siden vi ikke kan snakke om det.
–Har du noen gode råd?»

Til hun som har en sint samboer
Jeg har råd. Det er ikke sikkert du ønsker å følge dem med én gang, men tenk litt på dem. Dette er ikke så uvanlig, og noen ganger er det kvinnen i parforholdet som blir sint som du beskriver – og mannen som ber om råd. Det de gjerne har til felles, er at partneren er i tvil om hvor grensen går for hva som er akseptabelt og ikke. La meg si det med én gang: det viktigste barometeret her, er barna.

Ut fra det du beskriver, kan det se ut som han har temperament og har utviklet noen uhensiktsmessige strategier – som han forhåpentligvis kan gjøre noe med. Det har han kanskje ikke reflektert så mye over, og det kan være skremmende å bli utfordret på det. Her er din mulighet: han bør utfordres.

Det beste ville være om du inviterer til en samtale der du ikke er kritisk i din tilnærming. Det vil være lettere for ham om han opplever at du vil ham vel, at dere er et team og kan finne ut av det sammen. I så fall er det viktig at du er bevisst på timing; det er veldig uklokt å ta opp et følsomt tema når en av dere er opprørt. Hvis du får til en slik samtale, må du forklare hvordan dette virker på deg og barna, hvor viktig det er for dere alle sammen at han tar tak i det, og at du vil stå ved hans side. Det beste tiltaket jeg kan anbefale, er samtaler for dere to ved et familievernkontor.

Det nest beste tiltaket, dersom han ikke vil bli med deg, er at du kort orienterer ham om at dette er viktig for deg og at du vil kontakte familievernkontoret for din egen del. Legg til at det du ønsker aller mest, er at han skal bli med. Det hender at noen endrer mening.

Det du/dere kan få hjelp til, er:
-Hvordan han bedre kan forstå seg selv, hva som trigger og å utvikle mer hensiktsmessige strategier
-Hvordan du som partner kan støtte ham, så dere spiller på lag
-Hvordan dere sammen kan gjøre grep så ikke barna må «gå på tå hev»

Dersom du tar samtalen og han tar deg på alvor, tror jeg dere har gode muligheter, både individuelt og som par. Jeg har sett par stå sammen om dette og får en ny dimensjon i parforholdet når noe vanskelig blir håndterbart. Det blir mer omsorg, mer optimisme og mer nærhet.

Dersom dere av en eller annen grunn ikke søker hjelp, er jeg redd det bare er et spørsmål om tid før det gir seg utslag i reaksjoner hos barna, og at «saken» vokser seg enda større. Kanskje kan du starte med å vise ham dette innlegget?

Det aller viktigste er at du tar ansvar for barna.

Relevante innlegg:
Det handler ikke om deg
«
Han er for streng med barna!»
«Når vi er sammen med andre»
«Han sier unnskyld og slipper unna med det»