Trine Huseby

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

«Det har jeg ikke fortalt til kona…»

Homme pensif
Utroskap er et av de temaene mange par søker hjelp for. Denne mannen hadde tatt kontakt pr. telefon og sagt at han «måtte få en orden på ting». Han ønsket å komme alene i første omgang, deretter sammen med sin kone.

Mannen jeg møtte, var godt forberedt og hadde bestemt seg for hva han ville si. Han hadde vært utro og han og kona hadde lagt det bak seg og ønsket å se fremover. Han virket lettet over at han ikke møtte fordommer, men forståelse. Mannen delte sine savn i ekteskapet gjennom mange år, og sine følelser for den andre kvinnen. Han beskrev hvor de hadde møttes, og hvor mange ganger. Tilfeldig og helt uskyldig i starten. Inntil han tok det første initiativet. Måten han omtalte møtene deres på, var ganske overfladisk, og da jeg spurte om det hadde vært noe seksuelt, stoppet han opp.

Det hadde vært noe seksuelt. «Men det har jeg ikke fortalt til kona mi». Lettelse ble erstattet med frykt. Mannen forklarte unndragelsen med at kona ikke hadde spurt, og med et ønske om å skåne alle parter. Han lurte på om det kunne være nødvendig å fortelle det, nå når de hadde lagt det bak seg.

Vi snakket om parets beslutning om å satse, og om ønsker og håp for fremtiden. Mannen trengte ikke lang tid på å forstå at hans mulighet for tillit, lå i å være 100% ærlig. Mulighet for nærhet lå i å være åpen. Og mulighet for fortrolighet, lå i å dele sine tanker med henne, i stedet for å være alene om dem og bekymre seg for om hemmeligheten ville bli avslørt.

Mannen som reiste seg for å gå, hadde tatt en beslutning. Han gruet seg til å fortelle det, og fryktet for reaksjonen. Men han valgte sikreste strategi for å bygge tillit.

Slik kommer man videre etter utroskap: 

  • Definitivt brudd med den tredje parten.
  • Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen.
  • Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner.
  • Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte.
  • Iverksetting av tiltak for å bygge tillit.
  • Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det snakkes, selv om det er smertefullt for begge parter.
  • Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen.
  • Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt.
  • En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover.
  • Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe.

Relevante innlegg:
DET kan jeg ikke si til NOEN
Utroskap – hvor går grensen?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

«Vi får aldri tatt de samtalene»

Posted on January 8, 2017

Woman being mad at her husband in their living room
«dagene går uten at vi får snakket sammen. Kvelden før vi skal til deg, snakker vi». Et utsagn jeg kan høre fra noen par som har startet i parterapi.

Bedre sent enn aldri. De fleste par som tar grep om snakkingen, får det til bedre etter hvert. De trenger tid og nye, positive erfaringer.

Par med høy motivasjon og selvdisiplin, tar gjerne grep raskt. De går hjem og fortsetter de fortrolige samtalene. Med en form som begge kan forholde seg til, blir det ikke lenger så krevende.

Resultatet av disse samtalene er parene rydder unna problemer og kommer nærmere hverandre. Det blir ikke lenger skummelt å gå på en ny samtale, det blir forløsende.

Relevante innlegg:
«Jeg trodde det var SÅ stort!»
Loop
Tale-/lytteteknikk
Problemhåndteringsmodellen
Forstå hverandre bedre

Har vi SMÅ eller STORE problemer?

316382
For den som opplever problemer i samlivet, kan det være vanskelig å vite om de er små eller store. Noen par oppsøker hjelp og sier: «Dette er håpløst», som for å forberede terapeuten. Andre sier unnskyldende: «Våre problemer er sikkert helt banale».

Det finnes ingen entydig definisjon av små og store problemer. Det avhenger i stor grad av dem som opplever problemene, og blant annet:

  • Tidligere erfaringer
  • Innstilling
  • Ressurser
  • Nettverk

Med egne ressurser og støtte i nettverket, er det gode muligheter for å takle utfordringer. Dersom dette ikke fungerer, kan det være klokt å søke hjelp. Noe av det familievernkontoret eller en samlivsterapeut kan bidra med, er å sortere tanker og følelser, se ting i perspektiv – og hjelp til å se hvordan det vanskelige kan håndteres eller bli til å leve med.

Noen ganger har paret ulik innstilling: den ene opplever problemene i samlivet som store, mens den andre er mer avslappet og tror det vil ordne seg. Erfaring fra arbeid med par, viser at det sjelden er smart å vente, dersom den ene mener det er behov for å søke hjelp. Se «Han vil ikke bli med til samtaler»

Når den ene bekymrer seg, er det fordi hun eller han fortsatt har engasjement. Når den ene tar initiativ, er det fortsatt håp. En prosess basert på engasjement og håp, er mer konstruktiv og gir raskere resultater enn når det har gått over til likegyldighet og tvil. Ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Jeg har mistet følelsene
Tåler hun ham?
Å være ensom i et parforhold
Mannen min er ikke dyp nok
Uansett hva jeg gjør, blir det feil
Jeg blir så misunnelig på andre
Jeg ønsker meg litt forandring
Hender det at løpet er kjørt?

Hvordan ta avskjed?

Retro hip hipster romantic love couple in vintage train setting
… når din kjære skal dra bort? På jakt, på venninnetur, på tjenestereise eller en tur på by’n? Her har du tre alternativer. Sjekk om det er samsvar mellom hvordan du ønsker å ta avskjed og hvordan du faktisk gjør det.

Negativ
-Surt fjes
«Er det greit at du ikke bruker så mye penger
«Du trenger ikke ta det helt ut»
«Det har vært mye farting på deg i det siste…»
«Du får ta «din tørn» når du kommer hjem»
-Taushet

Nøytral
Når kommer du hjem?»
«Vi sees!»

Positiv
-Vennlig smil
-«Husk at reisen starter fra du går ut døren hjemme!»
«Nå må du kose deg, dette unner jeg deg!»
«Vi skal rydde til du kommer hjem»
«Noe du ønsker deg til middag når du kommer?»
«Hils de andre!»

Hvis du sliter: fake it ’til you make it!

Relevante innlegg:
Sørg for å savne hverandre
Egentid
Kvalitetssikring av viktige budskap
Kjærlighetsbanken

Be om det du trenger!

Couple facing each other

Barn har noe befriende enkelt over seg: de ber om det de trenger: «Løft meg opp!» «Se på meg!» «Jeg vil klare det selv» «Hjelp meg, da!» «Var jeg ikke flink?!» «Jeg vil at du skal ligge ved siden av meg.» «Kos!»

På veien mot å bli modne, siviliserte mennesker, mister vi mye av denne naturlige evnen. –Tenk så komplisert vi gjør det for oss selv, når vi i stedet for å be om å bli sett, begynner å kritisere den andre. Eller i stedet for å be om kos, blir innadvendt og irritabel.

Som på mange andre områder, må vi back to basic. Her er utfordringen: begynn å be om det du trenger. Det kan være klokt å informere din kjære på forhånd; når man er innstilt på endring, er man gjerne mer oppmerksom og mer velvillig.

Hvis begge går inn for det, kan det føre til et befriende enkelt samspill.

 

«Jeg tar 40% av ansvaret»

Woman Watching Man Ironing Shirt In Kitchen
Et vanlig tema blant par, er ansvarsfordeling. Det hender jeg ber par fylle ut på en post-it-lapp hver for seg, hvor mange prosent de synes de tar av det totale ansvaret. Nesten uten unntak er svaret en skjevfordeling der begge mener kvinnen tar mest ansvar.

Det interessante er de to påfølgende spørsmålene:
1. Hvor mange prosent er idealet?
2. Hva vil dere gjøre med det?

Ofte tar paret utgangspunkt i idealet, og avklarer hvordan han vil ta mer ansvar, og hvordan hun vil bidra – på andre måter enn å mase. For eksempel ved å overlate til ham selv å velge tidspunkt, eller å ta seg av barna mens han utfører oppgaver. En mann var uvanlig åpen:

«Jeg tar 40% av ansvaret. Idealet er 50-50». Han tenkte seg om. «Man kan jo ikke si noe annet?» Han tenkte videre. «Jeg orker egentlig ikke mer. Hvis ikke hun hadde tatt det hun gjør, vet jeg ikke hvordan det ville blitt». Stillhet. «Det er jo urettferdig».

Det hører med til historien at de inngikk avtale om 50-50 og klarte seg bedre i perioder. For henne var det «godt nok».

Oppfølgingsspørsmål blir:
3. Kan dere snakke om det?
4. Har dere en felles forståelse?
5. Er dere likeverdige?

Det avgjørende er ikke prosenten, men likeverd og håndtering. Hvis man blir usikker, sjekk ut om dere forstår hverandre og om løsningen er bra for paret.

Relevante innlegg:
Tåler hun  ham?
Kunsten å reparere
En innrømmelse 
Arbeid utenfor husets fire vegger teller ikke
Han ser ikke støv
Morten sine beste råd for et godt parforhold

«Vi er så forskjellige!»

297214

Noen av oss har opplevd å bli forelsket i, og fortsette å elske en som er veldig ulik oss selv. Rett som det er, hører jeg denne uttalelsen fra par: «Vi er SÅ forskjellige!» Når de har oppsøkt hjelp, er det gjerne fordi ulikhetene gjør det krevende å leve sammen.

Nå vet jeg jo at disse parene ikke har oppsøkt hjelp for å gjøre det slutt – enda så frustrerte de kan ha blitt. Og selv om de nok kunne ønsket seg at jeg som terapeut kunne få den andre til å forstå at det er hun/han som må forandre seg, er de oppegående nok til å innse at det er urealistisk.

Disse parene ønsker å fortsette å leve sammen, men ber om hjelp til å håndtere ulikhetene. I noen få tilfeller kan man som tredjepart og terapeut oppleve at den ene er ekstrem eller urimelig i en eller annen retning. I så fall blir hun eller han utfordret på å justere seg. Det kan faktisk være en befrielse for begge parter. Men i de aller fleste tilfeller er det «den gyldne middelvei» og kompromiss som gjelder. Et utgangspunkt kan være å tenke en modell i tre kolonner:

Den ene sine preferanser Optimalt for paret Den andre sine preferanser
A-menneske, tidlig opp og tidlig i seng

 

 

 

 

Liker seg best hjemme

 

Liker å ha det ryddig og rent

Legger seg sammen tre kvelder i uken, på et kl.slett som er midt mellom de to sine preferanser. Én av dagene i helgen står de opp til felles frokost på et kl.slett som er midt mellom de to sine preferanser. Par med små barn, må selvfølgelig ta ansvar for dette – barn kommer foran egne preferanser.

Sosiale sammen én dag i uken, resterende dager fordeles på kjærestetid, familietid og egentid.

Grundig rydding og vask en gang i uken. Den som liker å ha det ryddig og rent, tar ekstra ansvar for det. Den andre gjør andre anstrengelser for paret eller familien.

B-menneske, sent opp og sent i seng

 

 

 

 

Utpreget sosial

 

Ikke så opptatt av rent og ryddig.

Slik kan listen fortsette…

Ved gjennomgang av ulike behov og ønsker; unngå strategiske forhandlinger for mest mulig gjennomslag – det er veldig destruktivt for tillit og nærhet. Les Er det greit å være egoistisk?

Ved gjennomføring av inngåtte kompromisser; sørg for å holde dine forpliktelser og følge opp lojalt – dette har også stor betydning for tillit og nærhet.

Det kan være nyttig å få hjelp av en tredjepart for å sikre likeverd og fokus på paret. De som har lang erfaring med dette, har lært seg å unngå ytterpunkter og legge ned våpnene. –At jeg har det mye bedre sammen med deg når vi begge strekker oss mot det som er best for parforholdet.

Relevante innlegg:
I gode og onde dager
Kjærlighetens tre porter

Pause fra problemer

Broken down young man at psychotherapist's office

Mange par havner stadig tilbake til de samme temaene og opplever at de utvikler seg til krangler. Kanskje den ene ønsker å snakke om det, mens den andre kvier seg. Det blir ekstra ille hvis man i utgangspunktet hadde det fint, og så fikk den ene en innskytelse om å bringe det på bane. En avvisning her, og krangelen er fort i gang. Her er mulighet for løsning:

Se for dere en hylle på veggen i stua. På hyllen står et ukjent antall bokser. Boksene har etiketter merket med overskriften på deres vanskelige temaer, for eksempel:

Noen par har mange temaer, andre har få. Bli enige om på forhånd når dere skal ta ned en boks, slik at begge er forberedt og innstilt. Se Å ramme inn en samtale. Bli enige om hvilken boks/hvilket tema. Se for dere at boksen blir satt på bordet foran dere og åpnet opp. Opp av boksen kommer tanker, følelser, meninger, ønsker og behov. Begge deler det dere har på hjertet. Hvis det er mye å holde styr på, se Problemhåndteringsmodellen.

Det kan hende man ikke kommer i mål innen den avtalte tiden. Å komme i mål kan innebære felles forståelse, konklusjon og avtale. Andre ganger kan det å komme i mål, innebære behandling av sår som ikke vil gro, unnskyldning og forsoning. Uavhengig av om dere har kommet i mål når tiden er ute, lukkes boksen (les: man tar inn over seg at samtalen er over og omstiller seg). Man setter boksen tilbake på hyllen, der den blir stående til man er enige om å ta den ned igjen. Noen par lurer på hvor ofte man bør ha slike «rammesamtaler». Det er veldig individuelt for hvert par, men et utgangspunkt kan være 1 gang i uken.

NB. Med alle boksene lukket og trygt forvart på hyllen, skal man være gode venner. Dette er tiden for å være positiv og vennlig. Det er bra for deg og det er bra for parforholdet ditt. -Det blir fryktelig strevsomt å ha alle boksene fremme og åpne til enhver tid, som noen par har. For de fleste blir det overveldende, også for den som har størst behov for å snakke.

Sørg for å ta pause fra problemer.

Relevante innlegg:
Hva velger du å tenke på?
Hold munn!
Smil!
Ikke-tema

Time-out

De som ikke klarer

Man is kissing a woman in the neck

«Har du noen tips til de som ikke har en personlighet som klarer å gi seg hen/som ikke klarer å leke? Selv om de egentlig vil?»

Det har jeg. Dersom man er sjenert av natur, vil det kanskje være urealistisk å ha som mål å bli «en tiger i sengen». Men erfaring viser at de aller fleste kan oppnå mer av det de ønsker seg, dersom de er motivert for å gjøre en innsats. Her er råd:

  • Skaff deg en alliert. 
    Det kan være en fortrolig venn, coach, samlivsterapeut, sexolog eller sexinspirator – med kunnskap om seksualitet og samspill. Din allierte skal balansere mellom å gjøre deg trygg, støtte, motivere og pushe, akkurat så langt som du klarer – inntil du når målet ditt.
  • Sammen med din allierte setter du opp et hierarki, der ditt høyeste ønske troner øverst. -Det kan for eksempel være å ta initiativ, gjøre noe som overrasker partneren din og som gjør ham/henne ekstra inspirert, og å gjennomføre uten å trekke deg. Nederst i hierarkiet står det første, lille skrittet du våger å ta på veien mot å bli mer hengiven og mer leken. Det kan for eksempel være å sende en sms der du gir kjæresten din et kompliment for kroppen hans/hennes, og følger opp med kyssing når dere treffes. Kanskje blir det noe mer, kanskje ikke – det kan være lurt å avklare, se Sex og samspill 
  • Du må jobbe bevisst med målene dine, skritt for skritt. Se på det som hjemmelekser: du har konkrete oppgaver, går hjem og utfører, uavhengig av omgivelser og dagsform, og kommer tilbake og rapporterer. Du får konstruktiv tilbakemelding, veiledning og nye oppgaver.
  • Sørg for at partneren din forstår at hans/hennes respons kan være avgjørende. Det betyr å være åpen for nye takter fra din side, bli med på dine fremstøt, ikke fleipe når du er seriøs, være raus med komplimenter og å gi uttrykk for nytelse. Det sikreste er å informere ham/henne muntlig om dette – i en vanlig samtale – på forhånd.
  • Samtidig er det viktig at du er forberedt på at hun/han kan mislykkes, slik at du ikke resignerer dersom du ikke fikk den responsen du håpet på, eller i verste fall bli avvist – det kan skje den beste.
  • Fake it ‘til you make it! 
  • Øvelse gjør mester. Når man først har krysset én grense, blir det enklere å krysse en til. Nye, positive erfaringer gir bedre selvtillit.

Hadde det ikke vært for at dette er en seriøs fagblogg, ville jeg rådet deg til å skape en hyggelig setting og drikke litt før du gir deg hen eller gjør nye fremstøt – de første gangene. Men det velger jeg altså å ikke gjøre.

Relevante innlegg:
«Hva kan jeg bidra med?»
Suprise!
Hvordan få gresset grønnere på den «rette» siden?
«Hun er så misfornøyd med seg selv»

Older Posts