Hva er ditt wienerbrød?

Næringslivstopp og forfatter Amund Fjeldstad bruker sine erfaringer som bondesønn for å gjøre kloke valg ellers i livet. I boken Sunt bondevett på jobben beskriver han moren sin, en enkel og nøktern kvinne som ikke stiller store krav til livet.

En dag spurte han moren sin om hun aldri hadde dårlige dager. Det så nemlig ikke slik ut. Moren svarte at det kunne hende, det. Sønnen lurte på hvordan hun håndterte dette, hun som aldri ga uttrykk for misnøye eller dårlig humør. Da moren skjønte at han ikke ville gi seg, fortalte hun:

«Når jeg en sjelden gang har en dårlig dag, bestemmer jeg meg for å gjøre noe med det. Da tar jeg på meg pendrakten min og pynter meg og gjør meg fin, så kjører jeg til byen, parkerer bilen og går til bakeren. Der kjøper jeg meg et deilig wienerbrød og en kopp kaffe og sitter og ser på livet – og så forsvinner det dårlige humøret».

Forfatteren ønsker å vise hvordan man helt konkret kan ta ansvar for eget humør, og komme på sporet. Det finnes selvfølgelig mange andre måter enn å ta på finstasen og dra til bakeren. –Hva er ditt wienerbrød?

Pusse opp parforholdet?

Vi finner gjerne noen felles trekk hos par som pusser opp i hjemmet:

  • Ønske om forandring
  • Pågangsmot
  • Gleder seg til å vise frem resultatet

Det er lett å trekke paralleller til parforholdet; hvem ønsker ikke litt forandring til det bedre? Trivelige omgivelser? At andre skal se det?

Oppussing av parforholdet kan skje på mange nivåer. Man kan ta tak på egen hånd; se relevante innlegg. Man kan dra på kjærestehelginspirasjonsreise, samlivskurs eller parterapi.

De færreste har kapasitet til oppussing på flere arenaer samtidig. Hva med en statusgjennomgang før man går løs på boligen? “Nordmenns oppussing går på forholdet løs”

Relevante innlegg:
Slik finner du tilbake til romantikken
«Jeg blir så misunnelig på andre»
Hva kan du by på av overraskelser?
«Hva kan jeg bidra med?»
Uvanlig mulighet for vanlige par
10 ting for par som vil lykkes

Det følelsesmessige båndet

Når to mennesker har knyttet seg til hverandre, har det oppstått et følelsesmessig bånd mellom dem. Båndet kan skjerme dem fra ytre trusler og gi dem indre trygghet. – Tenk på et «lagbånd» som brukes i idrett. – Tenk på et par som holder i hver sin ende. Fortsatt to individer, men følelsesmessig bundet sammen.

I starten er det lekende lett å holde i båndet. Etterhvert må det innsats til: initiativ, respons og reparasjoner.

Hvis den ene slipper taket, kjemper den andre ofte hardere – en kamp for kontakt. Hvis begge løsner grepet, står forholdet fare.

Det er en fryd å være vitne til at par som har mistet kontakten, får innsikt og tar tak i båndet. Etter å ha tenkt seg om og snakket sammen, kommer en følelsesmessig reaksjon. Nærheten gjenspeiles i ansikt og kroppsspråk. Ord blir overflødige.

Relevante innlegg:
Nærhet
The moment

Vi to

I samtaler med en profesjonell, snakker alle par om seg og parforholdet. En 3. person stiller spørsmål, kommenterer og  strukturerer samtalen.

For noen par er det vanskelig å ha lignende samtaler hjemme. De snakker kanskje om personlige ting, men akkurat det å sjekke ut hvordan det står til med parforholdet, hvordan den enkelte synes det går, kan være vanskelig. I en slik samtale fant vi en passende innledning:

«Vi to, da?»

Begge vet hva det gjelder – hvordan har vi det?

Relevante innlegg:
«Bare vi to – tenk om det blir kleint!»
Bedre kjent med kjærestekart
Hva skal vi snakke om?

«Han har blitt skikkelig flink!»

… sier kvinnen jeg har foran meg. Paret har kommet til sin 3. samtale. I vår 1. samtale beskrev de et samspill preget av anklager og dårlig stemning. Det var ikke vanskelig å forestille seg; det hele utspilte seg rett foran meg.

Det første paret fikk hjelp til, var kommunikasjonsteknikk og å regulere følelser. I vår 2. samtale fikk de følgende oppgave: et to siders A4-ark med anerkjennende setninger, for eksempel:

«Takk for at du laget middag, det smakte nydelig»
«Takk for at du er en sånn god pappa»
«Takk for at du ryddet kjøkkenet»
«Takk for at du vasket tøy»
«Det var gøy på festen. Takk for at du ble med»
«Du kysser så bra»
«Det var deilig å elske med deg »
«Takk for at du satte på musikk som jeg liker»
«Takk for at du tok barna til legen»
«Takk for at du hjelper oss å spare penger»
«Takk for at du ler»
«Takk for at du gir meg litt tid for meg selv»
«Takk for at du overtok mine plikter»
«Takk for at du støttet meg da jeg ble kritisert»
«Takk for at du tar så varmt i mot meg når jeg kommer hjem»
«Takk for at du forteller meg hvordan du har det»

Gottman, 2010
                                                                                                                                

Jeg leser opp alle setningene. Én gang om dagen skal de velge ut en setning som er troverdig – og si den til den andre.

«Tar dere oppgaven?» spør jeg. Hun nikker og smiler. Han ser ut som han vurderer hva han skal svare. «Jeg er ikke vant til verken å få høre sånn eller si sånn». «Da blir det en stor utfordring», sier jeg. «Jeg skal prøve», svarer han.

«Han har blitt skikkelig flink!»

…sier hun da vi møtes tre uker senere.

«Jeg har det med meg hele tida», sier han og drar de to arkene opp av bukselommen. Han er håndverker, og paret forteller hvordan han flytter over arket når buksene skal vaskes, og at han lar det ligge hjemme hvis han skal bort. «Det ligger fast i arbeidsbuksen, den jeg bruker mest», legger han til. «Da vet jeg hvor det er, så blir det ikke borte. Jeg husker at jeg har det».

Her snakker vi vinn-vinn på flere nivå:
1) HAN har tatt en utfordring på strak arm = mestring
2) HUN får daglig bekreftelse på hva hun betyr for ham = trygghet
3) PARET har tilegnet seg nye kommunikasjonsferdigheter = muligheter for nytt samspill

Jeg har drømmejobben!

Relevante innlegg:
Ikke glem mannen din
Har du sagt det til ham?
En handlekraftig mann
Hvor er alle heltene?
Finn frem et bilde

«Ta en Gottman!»

En nøkkel for å roe en som er opprørt – enten det er partneren din, barnet ditt eller hvem som helst du ønsker å berolige. Jeg har delt den med mange par og mange foreldre.

John Gottman, amerikansk psykolog og forsker, deler en personlig erfaring som ga ham selv denne AHA-opplevelsen på reise med  sin datter Moriah, som den gangen var to år (Gottman 1997):

«Vi var på flytur tvers over kontinentet etter et besøk hos familien. Moriah kjedet seg og var sur, og spurte etter sitt favorittkosedyr, Zebra. Dessverre hadde vi vært så åndsfraværende å pakke det velbrukte dyret i en koffert i bagasjen.

«Dessverre, vennen min, vi kan ikke få tak i Zebra nå. Han er i bagasjerommet i en annen del av flyet», forklarte jeg.
«Jeg vil ha Zebra», jamret hun hjerteskjærende.
«Jeg vet det, vennen min. Men Zebra er ikke her. Han er i bagasjerommet under flyet, og pappa kan ikke hente ham før vi er gått av flyet. Beklager».
«Jeg vil ha Zebra! Jeg vil ha Zebra!» jamret hun igjen. Så begynte hun å gråte, vred seg på setet og strakte forgjeves armene mot en veske på gulvet hvor hun hadde sett meg hente litt snacks for en stund siden.
«Jeg vet at du vil ha Zebra», sa jeg og følte blodtrykket stige. «Men han er ikke i den vesken. Han er ikke her, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Hør her, vi kan lese om Ernie i stedet», sa jeg og lette etter en av yndlingsbøkene hennes.
«Ikke Ernie!» hylte hun, og nå var hun sint. «Jeg vil ha Zebra. Jeg vil ha ham nå!»

Nå begynte jeg å få «så gjør noe da»-blikk fra mine medpassasjerer, fra kabinpersonalet, fra min kone som satt på den andre siden av midtgangen.

Jeg så på ansiktet til Moriah, som var rødt av sinne, og tenkte på hvor frustrert hun måtte føle seg. Tross alt – var ikke jeg han fyren som kunne trylle frem en blings med peanøttsmør på null komma null, og få store, fiolette dinosaurer til å dukke opp på TV med fjernkontrollen? Skjønte jeg ikke hvordan hun savnet den? Jeg følte meg elendig.

Så gikk det opp for meg: Jeg kunne ikke skaffe henne Zebra, men jeg kunne gi henne det som var nest best – en fars trøst.

«Du skulle nok ønske at du hadde Zebra nå», sa jeg til henne.
«Ja», sa hun trist.
«Og så er du sint fordi vi ikke kan hente ham».
«Ja».

«Du skulle nok ønske at du kunne ha ham akkurat nå», gjentok jeg mens hun stirret på meg. Hun virket ganske nysgjerrig, nesten overrasket.
«Ja», mumlet hun. «Jeg vil ha ham nå».
«Du er trett nå, og når du kjenner lukten av Zebra og får kose med ham, føler du deg bra. Jeg skulle ønske vi hadde Zebra her så du kunne holde ham. Eller enda bedre, jeg skulle ønske vi ikke måtte sitte i disse setene lenger, men at vi fant en stor, myk seng full av alle dyrene og putene dine, og bare kunne legge oss ned».
«Ja», sa hun. Hun var helt enig.
«Vi kan ikke få tak i Zebra, for han er i en annen del av flyet», sa jeg. «Det er derfor du er lei deg».
«Ja»
, sa hun med et sukk.
«Jeg er så lei for det», sa jeg og så spenningen forlate ansiktet hennes.

Hun lot hodet hvile mot nakkeputen i sikkerhetssetet. Hun klaget et par ganger til, men hun roet seg. Et par minutter senere sov hun».

Liten eller stor – en som er opprørt har ikke behov for avledningsmanøvre eller argumenter. Hun eller han har behov for å føle seg 100% forstått. Ta «en Gottman» og se hva som skjer!

Relevante innlegg:
«Legg deg og sov du, så går det bra»
Be om det du trenger!
«Du forstår meg best i hele verden!»

mer respektfullt å si: «Jeg respekterer deg ikke»


Rett som det er, snakker jeg med menn som opplever at partneren ikke behandler dem med respekt. Noen ganger er det omvendt. Det disse mennene beskriver, kan være en nedlatende tone, latterliggjøring eller følelsen av å ikke blir regnet med.

Hvis det har vart en stund, ser vi ulike reaksjoner:
* Resignasjon med påfølgende lav selvfølelse og mistrivsel i forholdet, og noen ganger i livet generelt
* Diskusjoner, krangler og kontinuerlig maktkamp
* Forsøk på å undertrykke oppdemmet sinne, uten å lykkes i særlig grad

I møte med paret, kan partneren ofte bekrefte både krenking og forakt. Ved nærmere ettertanke, kan hun si: «Jeg respekterer ham ikke», «Jeg har ikke tillit til ham» eller «Jeg regner ikke med ham». I realiteten finnes ikke den tilliten og respekten som et godt parforhold bygger på.

Presentert i en saklig og respektfull form, blir det imidlertid tatt i mot på en ny måte. Han blir ettertenksom og tar henne på alvor. Han ønsker å gjøre noe med situasjonen.

For noen par medfører dette et nytt samspill.
Det handler om integritet, forpliktelse og likeverd.

Det nye samspillet består i at begge tar ansvar for seg selv i stedet for å peke på den andre. De viser nye holdninger og blir motivert av hverandre.

Hvis man ønsker et vendepunkt, er det noen ting man må unngå:
1) Glem hva som kom først; høna eller egget
2) Dropp å føre regnskap over hvem som gjør hva
3) Ikke gi opp etter en dag eller en uke, nye mønstre trenger tid

På tide med RESTART?

Relevante innlegg:
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
«Det er ikke godt nok for meg»
Det er én egenskap absolutt alle kvinner ser etter i en mann
Samboeren min er så bortskjemt
Samboeren min er ikke dyp nok
Tåler hun ham?
Hvor bra blir et parforhold?

«Paret som den 3. part har kommet for å bli»

Vi har jobbet sammen en periode, og i dag er siste time før oppfølgingssamtale om ½ år. Paret forteller at det går veldig bra.

Ved en gjennomgang av hva de har lært, svarer han: «Paret som den 3. parten har kommet for å bli». «Den sitter, vi har den hele tiden i bakhodet», legger hun til.

Det er ikke å undres over at modellen har blitt sentral. Når ulike personligheter med motstridende behov har felles interesse i å komme til enighet, tvinger modellen frem ikke-egoistiske løsninger. Maktkamp og ubalanse er erstattet med teamwork.

Relevante innlegg:
«Vi har funnet løsningen!»
«Det er lettere å vise kjærtegn og si fine ting»
Man må trene

«Er det ikke det ene, så er det det andre»

… sier kvinnen jeg har foran meg. Hun synes alltid det er noe som ikke er bra. Hun trodde det handlet om jobben, og skiftet jobb. Hun følte det handlet om parforholdet, og søkte hjelp. Etter ca tre måneder med iherdig innsats, rapporterer paret om «en ny start» og positive resultater. Hun sier de to har fått det fint sammen, og får tårer i øynene. Likevel føler hun ikke at hun har det bra. Hun har dårlig samvittighet og hun er trist.

Samboeren har forsøkt å trøste og støtte etter beste evne. Han forklarer at han er god på løsninger, men heller dårlig på å lytte. Han innrømmer at han har definert henne som «problemet». Det har ikke gjort det enklere for henne.

Når samspillsmønsteret mellom dem har kommet på sporet, er begge opptatt av hva som skal til for at hun får det bra. Som terapeut sitter jeg ikke på løsning, men jeg sitter på kompetanse og erfaring fra arbeid med andre par. Før paret går, avtaler vi dugnad. Alle tre skal tenke kreativt på hva som skal til for å øke hennes trivsel. Jeg er spent på å treffe paret igjen om tre uker.

Når trivsel uteblir over tid, er det ofte noe som går igjen – dette blir mitt bidrag til dugnaden:
Når er det du ikke tar deg sammen?
Hva skal jeg gjøre med livet mitt?
Skaff deg en alliert! 

Relevant innlegg:
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»

Samlivsterapeut