«Han er for streng med barna!»

Posted on August 7, 2013

Man and woman arguing in front of baby

«Han er for streng med barna! Jeg liker ikke måten han setter ungene på plass. Han har en ovenfra-og-ned-måte når han sier «slutt,» «hold opp» osv osv. Som foreldre skal vi liksom være på lag, sammen, men jeg kan ikke bare sitte der og late som jeg er enig og se at ungene blir lei seg, redde etc.»

Til kvinnen som synes han er for streng med barna

Dette hørtes vanskelig ut. Du er sikkert en veldig omsorgsfull og ansvarlig mamma. Som vil gjøre alt for at barna skal ha det bra, og som tenker grundig gjennom hva du og dere som foreldre gjør. Du har skjønt at det er viktig for barna at foreldrene er «på lag, sammen.» Men så har dere så ulik tilnærming til barna, at du «kan ikke bare sitte der…» Og da foretar du deg noe. Du ber om råd. I stedet for bare å kjøre ditt eget løp. Så klokt.

HVIS det er sånn at barna er det aller, aller viktigste for en mamma Veien til kvinnens hjerte, tror jeg det er vondt for henne å oppleve at barna møter motgang, strever, blir usikre eller redde. Hun vil ha et bevisst eller ubevisst ønske om å fjerne det som skaper ubehag hos barnet. Dette er en veldig naturlig og vanlig reaksjon hos mødre med godt utviklet empati og sterk involvering. Trygt og godt for barna. På kort sikt. Kanskje uheldig på lang sikt?

I tillegg til omsorg og varme trenger barna struktur, grenser og konsekvente foreldre. De skal vokse opp og bli selvstendige og robuste. De trenger å utfordres og forholde seg til voksne med ulike tilnærmingsmåter. I møte med dette kan barna reagere på ulike måter. Ingen barn liker å ikke få viljen sin. Eller når mamma eller pappa blir streng. Men de trenger det. På lang sikt vil det gi dem viktig læring, mestring og trygghet.

Her er det nødvendig med en vesentlig presisering. At et barn blir sint, sur eller lei seg når det blir satt grenser for, er naturlige reaksjoner. Dersom et barn blir redd når det blir satt grenser for, vil jeg sette et spørsmålstegn ved måten grensesettingen blir gjort på. I så fall kan det høres ut som den som setter grenser, ikke har funnet eller fått til den formen som barnet har behov for. Det kan få store konsekvenser for barnets selvfølelse og videre utvikling.

Du og pappa’n har sikkert snakket sammen om dette. Hvis dere snakker om det igjen, tror jeg det vil være klokt av deg å snakke i jeg-form når du gir uttrykk for dine bekymringer, som «jeg blir usikker når… jeg tenker på hva det gjør med barna…» Hvis du fortsatt er så fortvilet som du gir uttrykk for i spørsmålet ditt – vil det kunne være til hjelp for deg å vurdere spørsmålene nedenfor?

1. Føler barna UBEHAG ved måten pappa setter dem på plass?

I så fall anbefaler jeg at du finner ut om det er noen måte du kan forsone deg med dette på, akseptere det, bli komfortabel med det. Så du slipper å ha det som nå, det høres ikke godt ut for en mamma.

2.  Føler barna FRYKT ved måten pappa setter dem på plass?

I så fall anbefaler jeg at du tar en ny prat med ham, og det bør han imøtekomme. Han vil antagelig føle seg angrepet, og det høres ikke godt ut for en pappa. Så prøv å være veldig bevisst på hvordan du tar initiativet. Kanskje det kan være til hjelp å bruke begrepet «Jernhånd i silkehanske» og se på begges tilnærming? Se Barneoppdragelse – på din eller min måte?

For å vurdere om barna føler ubehag ELLER frykt når de blir «satt på plass,» kan du kanskje tenke over dette: blir de redde på en sånn måte at de ikke tør å gjøre samme forseelse igjen? Eller opplever de ubehag når pappa reagerer, men ikke verre enn at samme forseelse gjentar seg igjen og igjen? Tror du at barna blir redde, eller vet du det?

Hvis dere ønsker å lese mer om dette sammen, finner dere informasjon om ulike oppdragerstiler her Oppdragerstiler