Å være ensom i et parforhold

Thoughtful young man in the living room

Både kvinner og menn kan være ensomme i et parforhold. Det er noe paradoksalt ved situasjonen; i et forhold skulle man være TO, høre sammen og kjenne fellesskap. Nettopp derfor kan det bli ekstra ensomt når man er to UTEN å høre sammen og UTEN å kjenne fellesskap. Jeg opplever at kvinner og menn uttrykker stor sorg når de beskriver dette.

Noe av det de forteller, er at:
  • “Jeg vil så gjerne være nær, men hun/han slipper meg ikke inn”
  • “Når jeg prøver å si noe om det, føler jeg ikke at hun/han tar meg på alvor”
  • “Jeg trenger kjærlighet og omsorg, men får det ikke”
  • “Det virker ikke som det plager han/henne, sånn som det plager meg”
  • “Når jeg ser hvordan andre par har det, blir jeg så fryktelig trist
  • “Jeg har ingen å prate med om det, det ville være å utlevere henne/ham”
  • “Jeg føler at jeg er ute av posisjon til å gjøre noe med det”

Noen ganger får jeg anledning til å treffe begge to, og kan sammen med paret vurdere om vi  kan gjøre en innsats for at de skal få det bedre. Andre ganger kommer jeg ikke i kontakt med “den andre.” Kanskje er hun/han tilfreds med situasjonen? Kanskje er hun/han involvert på annet hold? Eller kanskje er hun/han også ensom, men er utrygg og ukomfortabel med å ta tak i situasjonen. Det kan være tilfelle der “den ene” over tid har vært pågående. Eller er mer analytisk anlagt, har mer selvinnsikt eller er mer verbal. Det kan være truende for “den andre” å gå inn i dette, og føles tryggest å holde seg på en armlengdes avstand. Og så blir det status quo.

-Inntil den som føler ensomheten mest påtrengende, krever at noe må skje. I noen parforhold ser det ut til at dette er eneste utvei. Ensomhet over tid går ut over livskvalitet og helse. Dersom man er i en situasjon der man vil stille et krav til den andre, finnes det ikke kun ett riktig tiltak eller én riktig løsning. Det avgjørende er at det skjer en endring. Min erfaring gir grunn til å tro at det er mulig å få til endring. Men det kan kreve mot og styrke å ta det første skrittet. Og tålmodighet når man begynner å gå nye veier. Når resultatene begynner å vise seg, blir gjerne begge mer motivert.

Den amerikanske filmen «Hope Springs» illustrerer hvordan ensomheten kan arte seg. Den gir riktignok ikke et realistisk bilde av terapeutisk tilnærming under norske forhold. Kanskje kan den allikevel være til inspirasjon for å ta det første skrittet?