En nøkkel for å roe en som er opprørt – enten det er partneren din, barnet ditt eller hvem som helst du ønsker å berolige. Jeg har delt den med mange par og mange foreldre.
John Gottman, amerikansk psykolog og forsker, deler en personlig erfaring som ga ham selv denne AHA-opplevelsen på reise med sin datter Moriah, som den gangen var to år (Gottman 1997):
«Vi var på flytur tvers over kontinentet etter et besøk hos familien. Moriah kjedet seg og var sur, og spurte etter sitt favorittkosedyr, Zebra. Dessverre hadde vi vært så åndsfraværende å pakke det velbrukte dyret i en koffert i bagasjen.
«Dessverre, vennen min, vi kan ikke få tak i Zebra nå. Han er i bagasjerommet i en annen del av flyet», forklarte jeg.
«Jeg vil ha Zebra», jamret hun hjerteskjærende.
«Jeg vet det, vennen min. Men Zebra er ikke her. Han er i bagasjerommet under flyet, og pappa kan ikke hente ham før vi er gått av flyet. Beklager».
«Jeg vil ha Zebra! Jeg vil ha Zebra!» jamret hun igjen. Så begynte hun å gråte, vred seg på setet og strakte forgjeves armene mot en veske på gulvet hvor hun hadde sett meg hente litt snacks for en stund siden.
«Jeg vet at du vil ha Zebra», sa jeg og følte blodtrykket stige. «Men han er ikke i den vesken. Han er ikke her, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Hør her, vi kan lese om Ernie i stedet», sa jeg og lette etter en av yndlingsbøkene hennes.
«Ikke Ernie!» hylte hun, og nå var hun sint. «Jeg vil ha Zebra. Jeg vil ha ham nå!»
Nå begynte jeg å få «så gjør noe da»-blikk fra mine medpassasjerer, fra kabinpersonalet, fra min kone som satt på den andre siden av midtgangen.
Jeg så på ansiktet til Moriah, som var rødt av sinne, og tenkte på hvor frustrert hun måtte føle seg. Tross alt – var ikke jeg han fyren som kunne trylle frem en blings med peanøttsmør på null komma null, og få store, fiolette dinosaurer til å dukke opp på TV med fjernkontrollen? Skjønte jeg ikke hvordan hun savnet den? Jeg følte meg elendig.
Så gikk det opp for meg: Jeg kunne ikke skaffe henne Zebra, men jeg kunne gi henne det som var nest best – en fars trøst.
«Du skulle nok ønske at du hadde Zebra nå», sa jeg til henne.
«Ja», sa hun trist.
«Og så er du sint fordi vi ikke kan hente ham».
«Ja».
«Du skulle nok ønske at du kunne ha ham akkurat nå», gjentok jeg mens hun stirret på meg. Hun virket ganske nysgjerrig, nesten overrasket.
«Ja», mumlet hun. «Jeg vil ha ham nå».
«Du er trett nå, og når du kjenner lukten av Zebra og får kose med ham, føler du deg bra. Jeg skulle ønske vi hadde Zebra her så du kunne holde ham. Eller enda bedre, jeg skulle ønske vi ikke måtte sitte i disse setene lenger, men at vi fant en stor, myk seng full av alle dyrene og putene dine, og bare kunne legge oss ned».
«Ja», sa hun. Hun var helt enig.
«Vi kan ikke få tak i Zebra, for han er i en annen del av flyet», sa jeg. «Det er derfor du er lei deg».
«Ja», sa hun med et sukk.
«Jeg er så lei for det», sa jeg og så spenningen forlate ansiktet hennes.
Hun lot hodet hvile mot nakkeputen i sikkerhetssetet. Hun klaget et par ganger til, men hun roet seg. Et par minutter senere sov hun».
Liten eller stor – en som er opprørt har ikke behov for avledningsmanøvre eller argumenter. Hun eller han har behov for å føle seg 100% forstått. Ta «en Gottman» og se hva som skjer!
Relevante innlegg:
«Legg deg og sov du, så går det bra»
Be om det du trenger!
«Du forstår meg best i hele verden!»