Ikke gå 100% inn for oppgaven

Posted on October 9, 2013

Horizontal view of depressed young woman crying
Du har sikkert hørt det mange ganger. «Det er bare deg selv du kan forandre». Ikke partneren. Akseptert som et ubestridt faktum. Bildet er noe mer nyansert, illustrert av følgende historie.

Som mange andre, var denne kvinnen opptatt av selvutvikling og samliv. Hun forteller at hun på et tidspunkt ble spesielt oppmerksom på påstanden «det bare er deg selv du kan forandre.» Det var ikke nytt for henne, men denne gangen hørte hun det i et foredrag. Temaet var relevant, foreleseren var dyktig og kvinnen ble motivert. Hun ønsket seg et bedre samliv og hun ønsket virkelig å gjøre en innsats.

Hun bestemte seg for å slutte å kritisere og diskutere med samboeren sin når hun syntes han var urimelig eller egoistisk. Hun skulle ganske enkelt forholde seg taus. Hun ville ikke ta opp problemer med ham og ikke mase. Det var slutt på å prøve å forandre ham. Fra nå av skulle hun bli lett å ha med å gjøre.

«Problemet» var at denne kvinnen var veldig målrettet. Man kan kanskje tenke seg fortsettelsen. Hun fortsatte selvfølgelig å reagere når hun og samboeren kom i konflikt eller når hun syntes han var urimelig. Men hun viste det ikke. Hun bet det i seg, vendte seg bort og forsøkte å ikke tenke på det.

For å klare dette, fikk hun behov for å være for seg selv. Når hun fikk mulighet, fant hun et rom i huset hvor hun kunne være i fred. Hun gikk lange turer i skogen. Hun strevde hardt med å styre tankene unna uoverensstemmelsene og sine reaksjoner på disse. Når hun ikke klarte å la være å tenke på det, ble hun trist. Når hun var tankefull og trist alene, ble hun ensom.

Samboeren var ikke klar over foredraget hun hadde vært på, eller beslutningen hennes i etterkant. Han merket imidlertid at hun ble mer lukket. De tilbragte mindre tid sammen og hun var mindre tilstede når de snakket sammen. Når han spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «fint» og når han spurte om det var noe hun tenkte på, svarte hun «ikke noe spesielt».

Etter noen måneders innsats for å forandre seg selv, kom kvinnen til den erkjennelsen at det eneste hun hadde oppnådd, var avstand. Hun kjente en viss tilfredshet ved det; det ga henne en god følelse av selvstendighet og kontroll. På den annen side var det ensomt når de mistet nærheten de tross alt hadde før. Hun savnet ham.

Kvinnen gjorde en avveining. Hun kom frem til at nærheten var viktigst. Så fikk hun heller leve med at hun mislyktes i forsøket med å forandre seg selv. Neste gang samboeren spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «sånn passe». Det ble åpningen til en ny type samtale. Han ble innviet i prosjektet hennes. Han satte pris på åpenheten. Han fikk vondt av henne da han forsto hvor ensom hun var. Og han ble skremt av at hun var i stand til å vende seg bort fra ham, nesten umerkelig. Denne gangen var det han som ble motivert til å gjøre en innsats – for nærheten.

Indirekte førte kvinnens innsats til endring. Det var imidlertid et svært risikofylt prosjekt som fort kunne fått mindre heldig utfall. I stedet for å holde tett og vende seg bort, ville hun hatt nytte av mer hensiktsmessige strategier. Fra et faglig ståsted kan vi se at hun forsøkte å justere sin opprinnelige tilknytningsstil – fra å være den som søker kontakt og er pådriver i forholdet, til en som blir unnvikende. Hvis begge parter går inn i et unnvikende mønster, kommer parforholdet i fare.

Paret kom styrket ut av denne fasen. De kom nærmere hverandre og ble enige om at hvis det ble vanskelig igjen, skulle de heller søke hjelp til å løse uoverensstemmelser. Det tok tid før mannen klarte å stole helt på samboeren sin igjen. Han hadde blitt redd for å miste henne. Dette gjorde ham mer oppmerksom på status i parforholdet. Paradoksalt nok kom hun i mål med et bedre samliv. Jeg vil imidlertid anbefale mindre risikofylte strategier.

Ikke gå 100% inn for oppgaven

Du kan lese mer om å kreve endring her Å være ensom i et parforhold