Mannen jeg snakker med, har overskredet alle egne grenser – og vært utro. Kontakten med moren til sønnens bestekompis, utviklet seg til et spesielt vennskap – og så skjedde det.
Han har strevd i eget samliv i mange år. Han har følt seg «ikke elsket» og «ikke anerkjent». Alle forsøk på tilnærming og tiltak har blitt avvist. Venner har kommentert at han ser ut som han ikke har det bra. Det var på egenhånd han måtte søke hjelp.
I våre samtaler blir han møtt med forståelse for hvordan det er å være ham. Han ser ned, skamfull for hva han har gjort mot samboeren, og bristen i sitt eget ideal som pappa. Vi ser på hvordan han best kan forholde seg videre, og det går noen uker før han tar kontakt igjen.
«Jeg er bekymret for deg»
… sier jeg. Bekymringen er oppriktig, jeg lurer på hvordan han har det -i familielivet, i ensomhet med sine tanker. Jeg når først ikke inn, han synes ikke han fortjener det. Men han forteller videre og kommer frem til at han vil ta grep.
Forståelse og omtanke gjør ham bedre i stand til å finne ut hvordan han skal forholde seg.
Forståelse og omtanke er ikke forbeholdt den ene, «der er ikke kun et offer og en bøddel» (Axholm, 2021).
Relevante innlegg:
Disponert for utroskap
«DET kan jeg ikke si til NOEN!»