All posts by trine.huseby

Respekt

Begrepet har stor betydning og er flittig brukt; jeg er nesten bekymret for at vi har fått et avslappet forhold til det. I samtaler med par hører jeg ofte den ene gi uttrykk for et ønske om å bli møtt med respekt – og den andre svarer:

«Men jeg HAR respekt for deg!»

Dette motsetningsforholdet representerer en kjempemulighet – her har du den:

  • Hva legger partneren din i begrepet respekt?
  • Hva gjør at hun/han føler seg undervurdert, krenket eller såret?
  • Hva er det hun/han trenger for å føle seg respektert?

Svarene avgjør hvorvidt man opplever å bli møtt med respekt. Nå vet du hva som skal til – tar du muligheten?

 

Relevante innlegg:
Tåler hun ham?
«Når vi er sammen med andre»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Mer respektfullt å si: «Jeg respekterer deg ikke»
Er det greit å være egoistisk?

«Jeg har mistet følelsene»

Angry couple mad at each other in their living room

I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.

Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.

Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.

Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.

Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.

Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.

Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde

Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.

Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:

  • Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
  • Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
  • Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
  • Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
  • Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
  • Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
  • Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.

Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.

Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
Utdrag fra en parterapi

Sint samboer

Conflict between man and woman standing on either side of a door«Samboeren min og jeg har vært sammen i 12 år og har to barn sammen. Vi elsker virkelig hverandre og når vi har det bra, er det veldig bra. Jeg tror mange misunner oss det. Men vi har én ting vi ikke kan snakke om, og det er at han av og til blir ganske sint. -La meg skynde meg å si at det ikke er noe alvorlig, han ville aldri gjort noen noe vondt. Jeg tror bare han blir så frustrert at han ikke vet hva han skal gjøre. Da blir han hard i stemmen og brå i bevegelsene, og vi andre går på tå hev.

De gangene det skjer, får han det stort sett som han vil og så går det over. Det største problemet mitt, er at det er helt umulig å snakke om det. For jeg skulle ønske han kunne se seg selv og finne på et eller annet for å forandre seg på dette ene punktet. Sånn som det er nå, føler jeg meg ikke respektert på samme måte som han, og dette er i utgangspunktet «liten sak» som vokser seg litt større inni meg, siden vi ikke kan snakke om det.
–Har du noen gode råd?»

Til hun som har en sint samboer
Jeg har råd. Det er ikke sikkert du ønsker å følge dem med én gang, men tenk litt på dem. Dette er ikke så uvanlig, og noen ganger er det kvinnen i parforholdet som blir sint som du beskriver – og mannen som ber om råd. Det de gjerne har til felles, er at partneren er i tvil om hvor grensen går for hva som er akseptabelt og ikke. La meg si det med én gang: det viktigste barometeret her, er barna.

Ut fra det du beskriver, kan det se ut som han har temperament og har utviklet noen uhensiktsmessige strategier – som han forhåpentligvis kan gjøre noe med. Det har han kanskje ikke reflektert så mye over, og det kan være skremmende å bli utfordret på det. Her er din mulighet: han bør utfordres.

Det beste ville være om du inviterer til en samtale der du ikke er kritisk i din tilnærming. Det vil være lettere for ham om han opplever at du vil ham vel, at dere er et team og kan finne ut av det sammen. I så fall er det viktig at du er bevisst på timing; det er veldig uklokt å ta opp et følsomt tema når en av dere er opprørt. Hvis du får til en slik samtale, må du forklare hvordan dette virker på deg og barna, hvor viktig det er for dere alle sammen at han tar tak i det, og at du vil stå ved hans side. Det beste tiltaket jeg kan anbefale, er samtaler for dere to ved et familievernkontor.

Det nest beste tiltaket, dersom han ikke vil bli med deg, er at du kort orienterer ham om at dette er viktig for deg og at du vil kontakte familievernkontoret for din egen del. Legg til at det du ønsker aller mest, er at han skal bli med. Det hender at noen endrer mening.

Det du/dere kan få hjelp til, er:
-Hvordan han bedre kan forstå seg selv, hva som trigger og å utvikle mer hensiktsmessige strategier
-Hvordan du som partner kan støtte ham, så dere spiller på lag
-Hvordan dere sammen kan gjøre grep så ikke barna må «gå på tå hev»

Dersom du tar samtalen og han tar deg på alvor, tror jeg dere har gode muligheter, både individuelt og som par. Jeg har sett par stå sammen om dette og får en ny dimensjon i parforholdet når noe vanskelig blir håndterbart. Det blir mer omsorg, mer optimisme og mer nærhet.

Dersom dere av en eller annen grunn ikke søker hjelp, er jeg redd det bare er et spørsmål om tid før det gir seg utslag i reaksjoner hos barna, og at «saken» vokser seg enda større. Kanskje kan du starte med å vise ham dette innlegget?

Det aller viktigste er at du tar ansvar for barna.

Relevante innlegg:
Det handler ikke om deg
«
Han er for streng med barna!»
«Når vi er sammen med andre»
«Han sier unnskyld og slipper unna med det»

Hva er ditt wienerbrød?

Næringslivstopp og forfatter Amund Fjeldstad bruker sine erfaringer som bondesønn for å gjøre kloke valg ellers i livet. I boken Sunt bondevett på jobben beskriver han moren sin, en enkel og nøktern kvinne som ikke stiller store krav til livet.

En dag spurte han moren sin om hun aldri hadde dårlige dager. Det så nemlig ikke slik ut. Moren svarte at det kunne hende, det. Sønnen lurte på hvordan hun håndterte dette, hun som aldri ga uttrykk for misnøye eller dårlig humør. Da moren skjønte at han ikke ville gi seg, fortalte hun:

«Når jeg en sjelden gang har en dårlig dag, bestemmer jeg meg for å gjøre noe med det. Da tar jeg på meg pendrakten min og pynter meg og gjør meg fin, så kjører jeg til byen, parkerer bilen og går til bakeren. Der kjøper jeg meg et deilig wienerbrød og en kopp kaffe og sitter og ser på livet – og så forsvinner det dårlige humøret».

Forfatteren ønsker å vise hvordan man helt konkret kan ta ansvar for eget humør, og komme på sporet. Det finnes selvfølgelig mange andre måter enn å ta på finstasen og dra til bakeren. –Hva er ditt wienerbrød?

Pusse opp parforholdet?

Vi finner gjerne noen felles trekk hos par som pusser opp i hjemmet:

  • Ønske om forandring
  • Pågangsmot
  • Gleder seg til å vise frem resultatet

Det er lett å trekke paralleller til parforholdet; hvem ønsker ikke litt forandring til det bedre? Trivelige omgivelser? At andre skal se det?

Oppussing av parforholdet kan skje på mange nivåer. Man kan ta tak på egen hånd; se relevante innlegg. Man kan dra på kjærestehelginspirasjonsreise, samlivskurs eller parterapi.

De færreste har kapasitet til oppussing på flere arenaer samtidig. Hva med en statusgjennomgang før man går løs på boligen? “Nordmenns oppussing går på forholdet løs”

Relevante innlegg:
Slik finner du tilbake til romantikken
«Jeg blir så misunnelig på andre»
Hva kan du by på av overraskelser?
«Hva kan jeg bidra med?»
Uvanlig mulighet for vanlige par
10 ting for par som vil lykkes

Det følelsesmessige båndet

Når to mennesker har knyttet seg til hverandre, har det oppstått et følelsesmessig bånd mellom dem. Båndet kan skjerme dem fra ytre trusler og gi dem indre trygghet. – Tenk på et «lagbånd» som brukes i idrett. – Tenk på et par som holder i hver sin ende. Fortsatt to individer, men følelsesmessig bundet sammen.

I starten er det lekende lett å holde i båndet. Etterhvert må det innsats til: initiativ, respons og reparasjoner.

Hvis den ene slipper taket, kjemper den andre ofte hardere – en kamp for kontakt. Hvis begge løsner grepet, står forholdet fare.

Det er en fryd å være vitne til at par som har mistet kontakten, får innsikt og tar tak i båndet. Etter å ha tenkt seg om og snakket sammen, kommer en følelsesmessig reaksjon. Nærheten gjenspeiles i ansikt og kroppsspråk. Ord blir overflødige.

Relevante innlegg:
Nærhet
The moment

Vi to

I samtaler med en profesjonell, snakker alle par om seg og parforholdet. En 3. person stiller spørsmål, kommenterer og  strukturerer samtalen.

For noen par er det vanskelig å ha lignende samtaler hjemme. De snakker kanskje om personlige ting, men akkurat det å sjekke ut hvordan det står til med parforholdet, hvordan den enkelte synes det går, kan være vanskelig. I en slik samtale fant vi en passende innledning:

«Vi to, da?»

Begge vet hva det gjelder – hvordan har vi det?

Relevante innlegg:
«Bare vi to – tenk om det blir kleint!»
Bedre kjent med kjærestekart
Hva skal vi snakke om?

«Han har blitt skikkelig flink!»

… sier kvinnen jeg har foran meg. Paret har kommet til sin 3. samtale. I vår 1. samtale beskrev de et samspill preget av anklager og dårlig stemning. Det var ikke vanskelig å forestille seg; det hele utspilte seg rett foran meg.

Det første paret fikk hjelp til, var kommunikasjonsteknikk og å regulere følelser. I vår 2. samtale fikk de følgende oppgave: et to siders A4-ark med anerkjennende setninger, for eksempel:

«Takk for at du laget middag, det smakte nydelig»
«Takk for at du er en sånn god pappa»
«Takk for at du ryddet kjøkkenet»
«Takk for at du vasket tøy»
«Det var gøy på festen. Takk for at du ble med»
«Du kysser så bra»
«Det var deilig å elske med deg »
«Takk for at du satte på musikk som jeg liker»
«Takk for at du tok barna til legen»
«Takk for at du hjelper oss å spare penger»
«Takk for at du ler»
«Takk for at du gir meg litt tid for meg selv»
«Takk for at du overtok mine plikter»
«Takk for at du støttet meg da jeg ble kritisert»
«Takk for at du tar så varmt i mot meg når jeg kommer hjem»
«Takk for at du forteller meg hvordan du har det»

Gottman, 2010
                                                                                                                                

Jeg leser opp alle setningene. Én gang om dagen skal de velge ut en setning som er troverdig – og si den til den andre.

«Tar dere oppgaven?» spør jeg. Hun nikker og smiler. Han ser ut som han vurderer hva han skal svare. «Jeg er ikke vant til verken å få høre sånn eller si sånn». «Da blir det en stor utfordring», sier jeg. «Jeg skal prøve», svarer han.

«Han har blitt skikkelig flink!»

…sier hun da vi møtes tre uker senere.

«Jeg har det med meg hele tida», sier han og drar de to arkene opp av bukselommen. Han er håndverker, og paret forteller hvordan han flytter over arket når buksene skal vaskes, og at han lar det ligge hjemme hvis han skal bort. «Det ligger fast i arbeidsbuksen, den jeg bruker mest», legger han til. «Da vet jeg hvor det er, så blir det ikke borte. Jeg husker at jeg har det».

Her snakker vi vinn-vinn på flere nivå:
1) HAN har tatt en utfordring på strak arm = mestring
2) HUN får daglig bekreftelse på hva hun betyr for ham = trygghet
3) PARET har tilegnet seg nye kommunikasjonsferdigheter = muligheter for nytt samspill

Jeg har drømmejobben!

Relevante innlegg:
Ikke glem mannen din
Har du sagt det til ham?
En handlekraftig mann
Hvor er alle heltene?
Finn frem et bilde

«Ta en Gottman!»

En nøkkel for å roe en som er opprørt – enten det er partneren din, barnet ditt eller hvem som helst du ønsker å berolige. Jeg har delt den med mange par og mange foreldre.

John Gottman, amerikansk psykolog og forsker, deler en personlig erfaring som ga ham selv denne AHA-opplevelsen på reise med  sin datter Moriah, som den gangen var to år (Gottman 1997):

«Vi var på flytur tvers over kontinentet etter et besøk hos familien. Moriah kjedet seg og var sur, og spurte etter sitt favorittkosedyr, Zebra. Dessverre hadde vi vært så åndsfraværende å pakke det velbrukte dyret i en koffert i bagasjen.

«Dessverre, vennen min, vi kan ikke få tak i Zebra nå. Han er i bagasjerommet i en annen del av flyet», forklarte jeg.
«Jeg vil ha Zebra», jamret hun hjerteskjærende.
«Jeg vet det, vennen min. Men Zebra er ikke her. Han er i bagasjerommet under flyet, og pappa kan ikke hente ham før vi er gått av flyet. Beklager».
«Jeg vil ha Zebra! Jeg vil ha Zebra!» jamret hun igjen. Så begynte hun å gråte, vred seg på setet og strakte forgjeves armene mot en veske på gulvet hvor hun hadde sett meg hente litt snacks for en stund siden.
«Jeg vet at du vil ha Zebra», sa jeg og følte blodtrykket stige. «Men han er ikke i den vesken. Han er ikke her, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Hør her, vi kan lese om Ernie i stedet», sa jeg og lette etter en av yndlingsbøkene hennes.
«Ikke Ernie!» hylte hun, og nå var hun sint. «Jeg vil ha Zebra. Jeg vil ha ham nå!»

Nå begynte jeg å få «så gjør noe da»-blikk fra mine medpassasjerer, fra kabinpersonalet, fra min kone som satt på den andre siden av midtgangen.

Jeg så på ansiktet til Moriah, som var rødt av sinne, og tenkte på hvor frustrert hun måtte føle seg. Tross alt – var ikke jeg han fyren som kunne trylle frem en blings med peanøttsmør på null komma null, og få store, fiolette dinosaurer til å dukke opp på TV med fjernkontrollen? Skjønte jeg ikke hvordan hun savnet den? Jeg følte meg elendig.

Så gikk det opp for meg: Jeg kunne ikke skaffe henne Zebra, men jeg kunne gi henne det som var nest best – en fars trøst.

«Du skulle nok ønske at du hadde Zebra nå», sa jeg til henne.
«Ja», sa hun trist.
«Og så er du sint fordi vi ikke kan hente ham».
«Ja».

«Du skulle nok ønske at du kunne ha ham akkurat nå», gjentok jeg mens hun stirret på meg. Hun virket ganske nysgjerrig, nesten overrasket.
«Ja», mumlet hun. «Jeg vil ha ham nå».
«Du er trett nå, og når du kjenner lukten av Zebra og får kose med ham, føler du deg bra. Jeg skulle ønske vi hadde Zebra her så du kunne holde ham. Eller enda bedre, jeg skulle ønske vi ikke måtte sitte i disse setene lenger, men at vi fant en stor, myk seng full av alle dyrene og putene dine, og bare kunne legge oss ned».
«Ja», sa hun. Hun var helt enig.
«Vi kan ikke få tak i Zebra, for han er i en annen del av flyet», sa jeg. «Det er derfor du er lei deg».
«Ja»
, sa hun med et sukk.
«Jeg er så lei for det», sa jeg og så spenningen forlate ansiktet hennes.

Hun lot hodet hvile mot nakkeputen i sikkerhetssetet. Hun klaget et par ganger til, men hun roet seg. Et par minutter senere sov hun».

Liten eller stor – en som er opprørt har ikke behov for avledningsmanøvre eller argumenter. Hun eller han har behov for å føle seg 100% forstått. Ta «en Gottman» og se hva som skjer!

Relevante innlegg:
«Legg deg og sov du, så går det bra»
Be om det du trenger!
«Du forstår meg best i hele verden!»