«Han sitter der med steinansikt»

Dette paret har strevd lenge, det er de enige om. Men hun har tenkt mer på det enn ham, og blitt usikker på hele forholdet. Det er ikke han, og han blir redd.

Han har lenge følt han kom til kort. Når det kom til snakking, følte han hun hadde overtaket. Uansett hva han gjorde i huset, nådde han ikke opp til hennes standard. Når det kom til fysisk nærhet, følte han seg avvist. Han avfant seg med situasjonen og begynte å legge blomsterbuketten han kjøpte, på kjøkkenbenken uten et ord.

Kvinnen opplever det befriende å få sette ord på hva hun har savnet. Han blir sittende målløs; skremt og tilkortkommet. «Han sitter der med steinansikt»sier hun, fordi et av hennes største savn, er respons.

Jeg sier at fra mitt ståsted ser det annerledes ut. De siste minuttene har han flyttet urolig på seg i stolen. Han har gløttet forsiktig opp på henne og han har lent hodet i den ene hånden. Ansiktet ser anspent ut. På mitt spørsmål om han blir redd, svarer han: «Det er klart jeg blir kjemperedd!».

Den følelsesmessige kontakten er brutt. Det gjør det ikke enklere for ham å snakke om følelser eller gi respons, skal det vise seg.

I det vi skal avslutte samtalen, får paret i oppgave å tenke ut en setning som de skal si til den andre, som skal gjøre godt for den andre å høre. Paret sitter i stillhet, til begge har gitt signal om at de er klar. Og så skjer dette fortløpende:

HUN, gråtende: «Jeg ER glad i deg»
HAN, lettet og vendt mot terapeuten: «Det var akkurat det JEG skulle si!»
TERAPEUTEN, oppmuntrende: «Kan du si det til henne…?»
HAN, motsatt av steinansikt, følelsesmessig berørt: «Jeg er glad i deg og».

HUN tørker tårer, HAN blunker dem vekk. Jeg har drømmejobben

Relevante innlegg:
Se meg!
«Kjærlighetserklæring på en onsdag»
Oppvåkning i parforhold
«I grevens tid»