«Er det ikke det ene, så er det det andre»

… sier kvinnen jeg har foran meg. Hun synes alltid det er noe som ikke er bra. Hun trodde det handlet om jobben, og skiftet jobb. Hun følte det handlet om parforholdet, og søkte hjelp. Etter ca tre måneder med iherdig innsats, rapporterer paret om «en ny start» og positive resultater. Hun sier de to har fått det fint sammen, og får tårer i øynene. Likevel føler hun ikke at hun har det bra. Hun har dårlig samvittighet og hun er trist.

Samboeren har forsøkt å trøste og støtte etter beste evne. Han forklarer at han er god på løsninger, men heller dårlig på å lytte. Han innrømmer at han har definert henne som «problemet». Det har ikke gjort det enklere for henne.

Når samspillsmønsteret mellom dem har kommet på sporet, er begge opptatt av hva som skal til for at hun får det bra. Som terapeut sitter jeg ikke på løsning, men jeg sitter på kompetanse og erfaring fra arbeid med andre par. Før paret går, avtaler vi dugnad. Alle tre skal tenke kreativt på hva som skal til for å øke hennes trivsel. Jeg er spent på å treffe paret igjen om tre uker.

Når trivsel uteblir over tid, er det ofte noe som går igjen – dette blir mitt bidrag til dugnaden:
Når er det du ikke tar deg sammen?
Hva skal jeg gjøre med livet mitt?
Skaff deg en alliert! 

Relevant innlegg:
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»