Gentlemen`s Agreement

Posted on August 29, 2013

Young man abide chair to his girlfriend, gentlemen

Han var ingen utpreget gentleman. Han hadde ikke vokst opp med det og hadde ikke noe bevisst forhold til det – det fikk han heller ikke når kjæresten hans klaget over alt hun hadde å gjøre og ba ham hjelpe til. Han syntes det var mer enn nok, han.

Hun var vant til å bære fire handleposer i hver hånd, få døra i fleisen når han gikk inn først, eller en gren i ansiktet når hun gikk bak ham i skogen. Slik var mønsteret deres. Hun visste at det ikke var vondt ment. Det lå bare ikke for ham.

Slik gikk årene. Uten å ha noe bevisst forhold til det, slumpet det til at han overrasket med en gentleman`s gest. Han kunne holde ut stolen for henne i selskap. Hun møtte blikket hans og kommenterte: “For en gentleman.” Når de skulle spise og han husket at han kunne skjenke i glasset hennes også, så hun takknemlig på ham og smilte. En dag de snakket om ting de satte pris på, sa hun at hun likte det når han betalte i butikken eller på restaurant, selv om de hadde felles økonomi. Fordi hun syntes det var noe maskulint ved det, noe gentlemanaktig. Dette hadde han ikke tenkt over. Men han ville gjerne være både maskulin og gentleman, og ble inspirert. Stadig oftere slumpet han til med gentlemanfakter. Hver gang viste hun takknemlighet på en måte han likte godt.

De begynte å fleipe med det. Han unnskyldte seg veldig hvis han glemte å skjenke i glasset hennes. Hvis han kom i skade for å gå foran henne inn i et lokale, kunne han smile lurt og si: “Oj, der glemte jeg meg helt bort!” En dag overrasket han til og med seg selv, og fortalte da han kom hjem: “I dag skjenket jeg oppi te til Bodil på jobben, til og med!”

Han undret seg over hvordan man kunne bli så oppmerksom på noe at det nesten gikk automatisk. “Det går nesten sport i det, skjønner du!” Hun lyttet til ham og innså at han var blitt en utpreget gentleman: han hadde et bevisst forhold til det, det var blitt naturlig for ham.

Dette kunne hun godt venne seg til.