Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen
Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner
Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte
Iverksetting av tiltak for å bygge tillit
Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det må snakkes, selv om det er smertefullt for begge parter
Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen
Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt
En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover
Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe
De hadde fått barnevakt og skulle reise bort i helgen. Det var et stykke å kjøre, men de gledet seg til å komme frem. Hun gledet seg til selve reisen også: endelig bare de to, og tid til å prate uforstyrret. Ulike utgangspunkt, skulle det vise seg.
Da de hadde pratet gjennom temaene barn, hjem og jobb, foreslo hun at de skulle finne frem spørsmål for par «fra den der FuelBox». Hun var så entusiastisk at han følte behov for å være tydelig:
«For meg er det en jobb!»
Det kom ut litt tydeligere enn planlagt. Hun ble stille. I etterkant beskriver hun det som «en kjempeavvisning», «men det verste var at han var så negativ til noe som egentlig kunne vært positivt for oss. Jeg ble usikker på alle sånne ting, egentlig». Så gråter hun.
I ettertid beklager han at det kom ut på den måten. Han sier «det var ikke sånn ment» og at han «ville ikke at hun skulle bli lei seg». Skaden er imidlertid skjedd og det er om å gjøre å reparere så raskt som mulig.
La oss si det som det er:
Det er helt vanlig å ha ulike behov når det kommer til snakking
Det er helt legitimt at det kan kjennes som en jobb
Men det er ikke så smart å si det. Klok av skade, hva gjør man?
Det er nettopp kombinasjonen av ulikhet – og felles ønske om å ha det bra sammen – som gjør at man skal gjøre en innsats. For eksempel spørsmål fra FuelBox, «Drømmedate», «Ost&sex» – eller andre ting. Det er kjempesmarte investeringer i deres felles prosjekt: parforholdet – og med klokskap og hell kan det bli noe positivt.
Så kan det hende HUN var uheldig med timingen. Eller at hun ble FOR ivrig. HAN sier han har lært én ting: han skal tenke seg om før han svarer. Han ser på henne sier: «unnskyld». Punktum.
«Etter flere år sammen, har det vokst frem et behov hos meg for at mannen min og jeg kommer nærmere hverandre. Vi har ikke lenger så mye felles og jeg føler sjelden at vi er helt på nett. Det er ingen tvil om at vi er glad i hverandre, men vi har nok veldig ulike behov når det kommer til fortrolige samtaler. Jeg har tenkt på dette ganske lenge, og foreslått å oppsøke noen å snakke med. Mannen min er veldig kritisk til «terapeuter». Men aller mest tror jeg han er redd for hva det ville innebære. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei med å presse ham, men det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå, uten utsikter til bedring. Hva råder du meg til?»
Til kvinnen som ønsker å komme nærmere mannen Først vil jeg anerkjenne ditt ansvar for parforholdet. Når to mennesker er glad i hverandre og har levd sammen så lenge at parforholdet ikke lenger går på skinner, er det helt nødvendig at noen tar ansvar. Det gjør du. I stedet for å gi opp, som noen ville gjort. Eller «se det an», som mange velger. I min praksis ser jeg hva det ofte fører til.
Det er ikke uvanlig at par er i utakt i forhold til når det trengs en innsats for parforholdet. Hvis den som uttrykker dette behovet ikke blir møtt, er det ofte bare et spørsmål om om tid før hun eller han mister motivasjonen for å bli i forholdet. Når den andre skjønner alvoret, kan det være for sent.
Den som avviser et slikt initiativ, tar en kjemperisiko
Det bør mannen din bli oppmerksom på. Hvis han leser dette, vil han trolig bli urolig. Det kan være skremmende å tenke på at:
Hun har savn i forholdet; hvor omfattende er det? Hva vil det kreve av meg? Vil jeg strekke til?
Hun har tenkt mye på dette; vil jeg bli konfrontert og anklaget?
En vilt fremmed kan spørre og grave i personlige anliggender, orker jeg det?
Blir jeg presset til å snakke om ting som gjør meg usikker?
Hva om vi bare roter det til og det blir enda verre?
Jeg har møtt mange menn som i første samtale har gitt uttrykk for skepsis eller at de er ukomfortable. Jeg ser på denne direktheten og åpenheten som en styrke; det er starten på en samtale preget av gjensidig respekt. Å møte opp på tross av skepsis, er også et signal: her er ikke likegyldighet, her er en som vil være med der det skjer. Dette blir gjerne starten på flere samtaler der vi har dugnad for at paret skal få det bedre. Nesten uten unntak forsvinner skepsis og ubehag etter første samtale. –Men hvordan kan man vite det hvis man ikke har forsøkt? Eller hvis man har vært så uheldig å gjøre en negativ erfaring? I så fall håper jeg det er mulig å gi det en ny sjanse.
Råd til deg som ønsker samtaler Det er avgjørende at han forstår hvor viktig dette er for deg. For parforholdet. For ham. NÅ. Det kan nesten ikke sies tydelig nok, derfor anbefaler jeg at du får ham til å «kvittere» for at han har forstått budskapet ditt. Si det så tydelig du kan og spør hva han har oppfattet, jfr. Tale-/lytteteknikk Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av press, men erfaring tyder på at det kan være nødvendig i slike situasjoner, jfr. Å være ensom i et parforhold Hvis han fortsatt ikke vil være med, foreslår jeg at du oppsøker noen å snakke med på egen hånd. Herfra er utfallet mer usikkert.
Råd til den som ikke ønsker samtaler «Det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå,» kan i løpet av noen måneder gå over til «Det er uaktuelt å fortsette.» Tar du den sjansen?
Bli i det minste med til én samtale, som en test. Vær ærlig på din motstand. Sjekk ut hvorfor dette er så viktig for din kone. Spør hva hun ser av potensial. Be terapeuten være konkret på hva dere kan få ut av det. Mange har blitt positivt overrasket. Sannsynligvis har du mer å vinne enn å tape.
Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.
Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.
Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.
«Det ER en kjærlighet der,» sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.
Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:
-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken -Hun har vinklet ting annerledes -Småflørtet og hatt sex -Han er med på planlegging -Han gjør ting på eget initiativ -Hun blander seg ikke
Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.
Et trist, men ikke uvanlig scenario, er der den ene i forholdet beskriver store belastninger over tid – og påfølgende skuffelse over at den andre ikke forstår og ikke er støttende. Det kan handle om helse, arbeidsliv, relasjoner, stress, angst og depresjon. Noen ganger enda mer alvorlig. Det er ingen tvil om at det trengs støtte.
Så kommer vi til et punkt der den andre slipper til og beskriver sine belastninger over tid, og sier:
«Jeg har mer enn nok med meg selv».
Det kan være brutalt å si til mennesker i krise at det høres ut som de ikke kan være der for hverandre akkurat nå, at det er et kapasitetsspørsmål. Samtidig kan det være forløsende:
Begge opplever å bli sett og tatt på største alvor
Realitetsorientering. Null kapasitet, null forventning. Som en mobiltelefon tom for strøm
Ingen støtte å hente, ingen kamp (for støtte) å kjempe
Begge får ansvar for seg selv
Sammen leter vi etter andre steder å henvende seg for forståelse og støtte
Individuell kartlegging av hva som tapper og hva som tilfører energi
Plan for iverksetting av tiltak
Akkurat denne innsikten kan det være enklere for en utenforstående å bidra til. Inntil da, har dynamikken gjerne vært preget av hvem som har det verst, og skuffelse uttrykt som frustrasjon.
«Restkapasitet» skal gå til å restituere seg selv, og spørsmålet er ikke om man skal få forståelse og støtte, men hvor. Familievernet kan være et sted å starte, info her.
I møte med par der dette er tema, blir ofte det første spørsmålet hvorvidt de ønsker å ha sex i livet sitt. Dette skjer gjerne med partene hver for seg for å unngå påvirkning, bevisst eller ubevisst. Der begge parter svarer positivt, blir oppfølgingsspørsmålet:
Hvorfor?
Det er ikke et kritisk «hvorfor», men et spørsmål til ettertanke. Intensjonen er å se bort fra umiddelbare begrunnelser, som «man bør jo ha det» eller «jeg vet jo at kjæresten min vil det». Intensjonen er å avklare om det finnes en egen, indre motivasjon for å ha kjærtegn og sex i livet sitt.
De fleste har en indre motivasjon som er sterkere enn alle andre grunner
Men stress og press fra flere hold – inkludert fra partner – kan ha gjort at det opprinnelige ønsket ble borte.
Det trenger ikke være borte for alltid. Hvis du ønsker å få kontakt med din egen, indre motivasjon, finnes råd:
Reduser stress! Lyst er et overskuddsfenomen, Finn ut hvordan dere som team kan redusere stress, enten det er barnevakt, matleveranse, rengjøringshjelp, redusert stilling eller annet. For veldig mange er hotellweekend = fri for stress
Ikke undervurder betydningen av å trene sammen, dusje sammen, svømme sammen, ligge i skje – alt som innebærer hud mot hud, nærhet og kontakt
Ved en passende anledning – spør din kjære: Hva er spennende for deg? og ta stilling til om du vil realisere det (eller deler av det)
Skaff deg en alliert! Det kan være en nær fortrolig eller en profesjonell, en som kan forstå og inspirere
Line og Lars har hatt samtaler for å bli bedre på kommunikasjon. Som for foreldre flest, blir det friksjon når de bryter med hverdag og rutiner for å dra på hytta. Når vi snakker sammen i dag, forteller de entusiastisk om Lines siste forslag til plan for hyttetur, som har blitt en suksess. De gleder seg allerede til neste hyttetur, og jeg har fått lov til å dele planen – til inspirasjon for andre småbarnsforeldre:
«Tour Berg-Larsens»
Avtale:
Line planlegger og pakker barnas klær i bagger
Lars pakker vogn ol
Line ordner snacks og drikke samt bleie/våtservietter til barn
Line pakker opp i pose/bag: mat og vin
Lars pakker bil
Lars kjører bil og bestemmer/håndterer lading (Line kan spørres ved behov, men ingen sure miner er lov fra noen side)
Kommer frem: begge pakker ut
På turen:
Person A tar barna først
A lager frokost
Person B står opp 0830
B rydder frokost
B steller barna
A kan legge seg 1,5 time
B pakker saker til tur (snacks/drikke/klær/tilbehør)
… sier småbarnsfaren jeg snakker med. PARET jobber med forholdet og HAN går til samtaler for sine egne temaer. «Jeg har skjønt hva jeg må gjøre», sier han, og trener på teknikker og får positive erfaringer. Omgivelsene registrerer endring og det har effekt på parforholdet. Når jeg ber ham utdype, forteller han hva som skjer når de «stjeler» øyeblikk:
– Å «bli overfalt litt» på kjøkkenet; kysse henne når hun har ordnet frokost – Om kvelden når barna har lagt seg, kan vi rydde ut av oppvaskmaskinen og sitte i sofaen resten av kvelden – inntil hverandre – Vi gir hverandre bekreftelser, små og store, og komplimenter – som «Du er fantastisk!» – Vi kan erte hverandre litt – Vi kan ta «en kjappis»
HAN gir seg med eksempler her. JEG fortsetter med mer inspirasjon:
Jeg feiret inngangen til det nye året omgitt av feststemte mennesker. Det som slo meg når jeg så meg rundt ut over kvelden, var kvinner i ulik alder som smilte og lo, beveget seg til musikken, sang, danset og flørtet – de strålte.
Dette i sterk kontrast til en hverdag preget av ansvar og alvor. Når par beskriver hva de savner i forholdet, er dette ofte et av elementene. Det er ikke bare mannen som savner henne slik; hun savner det selv. Jeg er overbevist om at kvelden ble en skikkelig påminnelse for mange par – om hvordan det er å være kjærester.
Kvinnen jeg snakker med, ønsker små bekreftelser i hverdagen. Hun synes det er lenge mellom de gangene han sier han elsker henne, inviterer henne ut eller overrasker.
For HENNE er det lite, for HAM kan det være mye. Det kan være vanskelig å huske på, det kan føles unaturlig – og noen ganger ufortjent. Det siste har hun ikke tenkt på. Han forteller nølende at han opplever henne som «ganske kritisk».
Her er mulighet for gjennombrudd! Sirkelen må brytes, det spiller ingen rolle hva som kom først; høna eller egget. HUN får som utfordring å skifte fokus (det er tross alt en grunn til at det er ham hun ønsker bekreftelse fra). HAN får som utfordring å utvide repertoaret for bekreftelser, og å legge det inn i kalenderen med påminnelser.
I det vi skal avslutte, spør jeg henne hva slags bekreftelser hun tror han ønsker seg. Hun smiler og svarer raskt: «det repertoaret skal utvides!». To be continued…
Han er ikke alene. HUN ønsker å bli sett. HAN både ser, lytter og prøver å forstå – og enda føler hun seg ikke sett. Ikke rart det blir vanskelig.
Det som er positivt, er at han innser at det ikke fungerer og stiller spørsmålet. Det som gjenstår, er at han finner svar og prøver på nytt. Hva som er fasiten, vil være individuelt. For mange handler det om en opplevelse av at:
«Du skjønner hvordan det er å være meg, og jeg merker at du tar hensyn til det»
Hva det vil si for akkurat henne, kan han spørre henne om. I tillegg kan han:
I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.
Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.
Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.
Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.
Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.
Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.
Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde.»
Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.
Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:
Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.
Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.
Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.
Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.
Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.
Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.
«Det ER en kjærlighet der,» sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.
Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:
-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken -Hun har vinklet ting annerledes -Småflørtet og hatt sex -Han er med på planlegging -Han gjør ting på eget initiativ -Hun blander seg ikke
Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.
