Trine Huseby

Kategorier
Familie Kommunikasjon

«Ut på Tour aldri sur»

Line og Lars har hatt samtaler for å bli bedre på kommunikasjon. Som for foreldre flest, blir det friksjon når de bryter med hverdag og rutiner for å dra på hytta. Når vi snakker sammen i dag, forteller de entusiastisk om Lines siste forslag til plan for hyttetur, som har blitt en suksess. De gleder seg allerede til neste hyttetur, og jeg har fått lov til å dele planen – til inspirasjon for andre småbarnsforeldre:

«Tour Berg-Larsens»

Avtale: 

  • Line planlegger og pakker barnas klær i bagger 
  • Lars pakker vogn ol
  • Line ordner snacks og drikke samt bleie/våtservietter til barn
  • Line pakker opp i pose/bag: mat og vin
  • Lars pakker bil
  • Lars kjører bil og bestemmer/håndterer lading (Line kan spørres ved behov, men ingen sure miner er lov fra noen side)
  • Kommer frem: begge pakker ut

På turen: 

  • Person A tar barna først
  • A lager frokost
  • Person B står opp 0830
  • B rydder frokost
  • B steller barna
  • A kan legge seg 1,5 time
  • B pakker saker til tur (snacks/drikke/klær/tilbehør)

Relevante innlegg:
«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»
«På hytta går det alltid bra»
Generøsitet i hverdagen
Foreldresamtalen

Kategorier
Familie

Sint samboer

Conflict between man and woman standing on either side of a door«Samboeren min og jeg har vært sammen i 12 år og har to barn sammen. Vi elsker virkelig hverandre og når vi har det bra, er det veldig bra. Jeg tror mange misunner oss det. Men vi har én ting vi ikke kan snakke om, og det er at han av og til blir ganske sint. -La meg skynde meg å si at det ikke er noe alvorlig, han ville aldri gjort noen noe vondt. Jeg tror bare han blir så frustrert at han ikke vet hva han skal gjøre. Da blir han hard i stemmen og brå i bevegelsene, og vi andre går på tå hev.

De gangene det skjer, får han det stort sett som han vil og så går det over. Det største problemet mitt, er at det er helt umulig å snakke om det. For jeg skulle ønske han kunne se seg selv og finne på et eller annet for å forandre seg på dette ene punktet. Sånn som det er nå, føler jeg meg ikke respektert på samme måte som han, og dette er i utgangspunktet «liten sak» som vokser seg litt større inni meg, siden vi ikke kan snakke om det.
–Har du noen gode råd?»

Til hun som har en sint samboer
Jeg har råd. Det er ikke sikkert du ønsker å følge dem med én gang, men tenk litt på dem. Dette er ikke så uvanlig, og noen ganger er det kvinnen i parforholdet som blir sint som du beskriver – og mannen som ber om råd. Det de gjerne har til felles, er at partneren er i tvil om hvor grensen går for hva som er akseptabelt og ikke. La meg si det med én gang: det viktigste barometeret her, er barna.

Ut fra det du beskriver, kan det se ut som han har temperament og har utviklet noen uhensiktsmessige strategier – som han forhåpentligvis kan gjøre noe med. Det har han kanskje ikke reflektert så mye over, og det kan være skremmende å bli utfordret på det. Her er din mulighet: han bør utfordres.

Det beste ville være om du inviterer til en samtale der du ikke er kritisk i din tilnærming. Det vil være lettere for ham om han opplever at du vil ham vel, at dere er et team og kan finne ut av det sammen. I så fall er det viktig at du er bevisst på timing; det er veldig uklokt å ta opp et følsomt tema når en av dere er opprørt. Hvis du får til en slik samtale, må du forklare hvordan dette virker på deg og barna, hvor viktig det er for dere alle sammen at han tar tak i det, og at du vil stå ved hans side. Det beste tiltaket jeg kan anbefale, er samtaler for dere to ved et familievernkontor.

Det nest beste tiltaket, dersom han ikke vil bli med deg, er at du kort orienterer ham om at dette er viktig for deg og at du vil kontakte familievernkontoret for din egen del. Legg til at det du ønsker aller mest, er at han skal bli med. Det hender at noen endrer mening.

Det du/dere kan få hjelp til, er:
-Hvordan han bedre kan forstå seg selv, hva som trigger og å utvikle mer hensiktsmessige strategier
-Hvordan du som partner kan støtte ham, så dere spiller på lag
-Hvordan dere sammen kan gjøre grep så ikke barna må «gå på tå hev»

Dersom du tar samtalen og han tar deg på alvor, tror jeg dere har gode muligheter, både individuelt og som par. Jeg har sett par stå sammen om dette og får en ny dimensjon i parforholdet når noe vanskelig blir håndterbart. Det blir mer omsorg, mer optimisme og mer nærhet.

Dersom dere av en eller annen grunn ikke søker hjelp, er jeg redd det bare er et spørsmål om tid før det gir seg utslag i reaksjoner hos barna, og at «saken» vokser seg enda større. Kanskje kan du starte med å vise ham dette innlegget?

Det aller viktigste er at du tar ansvar for barna.

Relevante innlegg:
Det handler ikke om deg
«
Han er for streng med barna!»
«Når vi er sammen med andre»
«Han sier unnskyld og slipper unna med det»

Kategorier
Familie Tankevekkere

«Barneoppdragelse – der er vi på bølgelengde»

Et av de første temaene paret spilte inn da vi møttes, var barneoppdragelse. De har en datter på 2 1/2 og ulike måter å håndtere henne på. Mor syntes far var lite hensynsfull, streng og brå. Hun var særlig opptatt av leggesituasjonen, og forklarte hvordan det var for henne å høre på når datteren ikke ville pusse tenner og gråt, mens far gjennomførte med holding og streng stemme. Far på sin side, mente at måten mor håndterte datteren på, var alt for ettergivende. Dette var ett av temaene de kranglet om.

Paret fikk lære begrepet Jernhånd i silkehanske. Det magiske ved slike øyeblikk, er når foreldrene bestemmer seg for justering – samtidig. Mor bestemte seg der og da for å sette mer grenser for datteren, mens far bestemte seg for å bli mer omsorgsfull. Begge trakk på smilebåndet av at de kanskje hadde dratt det litt langt. De var enige i at justering fra begge kanter ville gi bedre balanse for datteren.

Akkurat sånn er det – barnet trenger at både mamma og pappa kan være både streng og omsorgsfull. Innsikten ble et vendepunkt for foreldreparet. Neste gang vi møttes og jeg spurte om tema, var svaret: «Barneoppdragelse – der er vi på bølgelengde». Paret var klar for nye utfordringer.

Relevante innlegg:
Streng pappa / ettergivende mamma
Foreldresamtalen
Foreldre kan også ta time-out
Ulik virkelighetsoppfatning
Barn i sengen
Om natten skal vi sove

Kategorier
Familie Historier Hjelp fra samlivsterapeut

Samlivsterapeutens tilnærming

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy sessionHAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
«Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.» Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
«Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?» Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
«Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?» Kvinnen bekrefter.

Til paret:
«Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.»

«Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?» «Dem og moren» svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

«Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet». 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. «Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen«. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: «Dette blir nesten som i gamle dager!» Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
«Der er kjæresten din!»
Styremøte hver søndag
«Menn er undervurdert som fedre!»
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene

 

Kategorier
Familie Hjelp fra samlivsterapeut

«Han er så egoistisk»

…. sa kvinnen. «Han har ikke blitt noe mer moden siden vi ble sammen. Selv om vi har etablert oss med barn og hus og sånn. Det virker som han tror at det er greit å bare fortsette som før. Å sitte på nettet til langt på natt i helgene og sove så lenge han vil om morgenen. Sitte på PC’n når han vil og i det hele tatt gjøre som han vil. Han overlater alt med barna til meg, og jeg må nesten tvinge han med på familieting».

-Hva skulle du ønske at han gjorde, da? «Jeg skulle ønske han tok litt mer ansvar. Ikke ventet på at jeg måtte fortelle ham alt han skal gjøre. Snakket med meg om ting, så jeg visste at jeg kunne regne med ham. Sånn som vi har det nå, blir det på en måte meg og barna, og så gjør han det han har lyst til. Det er forferdelig urettferdig».

-Det virker som han tror det er greit, sier du. Har dere snakket om det? «Nei, det har vi ikke. Ikke på lenge, i hvert fall. Vi prater ikke sammen om sånne ting lenger. Vi kjører hvert vårt løp, på en måte».

-Det høres veldig ensomt ut. «Ja, det er veldig ensomt».

Jeg lurer på om det kan være ensomt for dere begge? Og om barna merker at dere to ikke er et team? «Det gjør de sikkert. Jeg har veldig dårlig samvittighet for det. At vi ikke har klart det bedre».

-Kan det hende dere har mistet strukturen i familien; at det har blitt uklart hvilke roller dere skal ha i forhold til hverandre? «Ja, det tror jeg vi har. Han har i hvert fall det».

-Vil du være med på å utforske dette videre, sammen med ham? «Ja, gjerne!»

Se samlivsterapeutens tilnærming i neste innlegg.

Kategorier
Familie Hjelp fra samlivsterapeut

«Hun bestemmer alt»

…. sa mannen. «Det er hun som bestemmer når ting skal skje og hvordan det skal være. Alt med barna, det nytter ikke hvis jeg er uenig. Hun får det som hun vil, uansett. Og hun allierer seg med barna, så det nytter ikke for meg å prøve å komme til».

-Hvordan allierer hun seg med barna, da? «Nei, hun prater med dem før hun prater med meg. Så mener de liksom det samme, og når jeg blir involvert, har de blitt enige for lenge siden. Om hva vi skal gjøre i helgen, for eksempel. Jeg har lyst til å slappe av litt i helgene, da er jeg sliten etter en lang uke med masse som skjer. Vi kan godt gjøre noe med barna og, det er ikke det. Men ikke hele tiden. Det er viktig at vi voksne får mulighet til å hente oss inn igjen også. Men hvis jeg sier det, sier hun bare at jeg er en egoist. Jeg mener at jeg ikke er det. Jeg mener det er hun som bestemmer alt, det er det som er problemet.

Hun vil at vi skal dra på shopping og café og besøke venner. Det er når hun er i godt humør; «oppe» liksom. Da skal alt skje på en gang. Jeg prøver å henge med, men det føles ikke riktig. Og så går det veldig opp og ned, det er nesten det mest slitsomme. For innimellom blir hun helt utslitt, og da orker hun ingenting. Da må jeg nesten liste meg på tå rundt henne for å ikke bli bombardert av klager. Da vil hun gjerne at jeg skal massere henne og sitte sammen med henne og se på en av de seriene hun følger med på. Det der er ikke meg, altså».

-«Det føles ikke riktig. Det der er ikke deg» – hvordan da? «Jeg synes ikke hun har noe mer rett til å bestemme enn meg. Det føles som om hun er mer viktig, som om hun har enerett på det området. Hun går rundt som ei dronning hjemme, men det er hun ikke!»

-Dette høres ikke bra ut, ikke for deg, ikke for barna. «Nei, det er nettopp det!»

-Og ikke for henne. «Hvordan da, mener du?»

-Kan det hende dere har mistet strukturen i familien; at det har blitt uklart hvilke roller dere skal ha i forhold til hverandre? «Det har vi sikkert!»

-Vil du være med på å utforske dette videre, sammen med henne? «Det vil jeg gjerne».

Se hennes versjon i neste innlegg.

Kategorier
Familie Parforhold Tankevekkere

«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»

Zwei Kinder trinken Wasser mit frischen Limetten in der Küche unter Aufsicht der Eltern

Et ektepar med tre barn, hadde tatt kontakt fordi de strevde. Det skulle vise seg at de strevde veldig.

Det tok ikke lang tid å forstå at hun var helt på grensen til å gi opp. Jeg ble bekymret på vegne av paret. Han skulle vise seg å være mindre bekymret. Da han sa at «det står ikke om livet», så jeg på ham og sa: «Jeg tror det står om være eller ikke være for parforholdet deres».

Jeg møtte dem flere ganger. De reiste langt og vi jobbet hardt. Hun var sjeldent utholdende. Han var sjeldent handlekraftig. Det skulle vise seg å gi resultater.

Da de kom til 5. samtale og jeg ba om statusrapport, smilte han og dro litt på det. Han fikk tid på seg, og fortalte: en dag hadde datteren på 7 med seg en venninne hjem. Mens de satt rundt bordet alle sammen, så jenta på foreldrene sine og spurte:

«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»

Et oppsiktsvekkende spørsmål rundt middagsbordet. Vi lo godt, alle tre. Jeg spurte hva han tenkte på, da han valgte å fortelle dette. Han vendte seg sakte mot kona si og så direkte på henne: «Jeg følte vi to hadde noe sammen da – da vi så på hverandre».

Resultater i denne sammenhengen – er ikke bare nærhet mellom foreldrene. Det er tre små barn som ser foreldre som blomstrer. Barn som får fred i sjelen og kan bruke energien sin på andre ting. En bonus som er sterkt undervurdert.

Relevante innlegg:
Der er kjæresten din!

Kategorier
Familie

«Mamma, hvorfor bader ikke pappa?»

Mother with children in swimming pool

Familien var på ferie. De hadde utforsket hotellets fasiliteter og funnet frem til svømmebassenget. Den eldste trente stupeteknikk, den mellomste dykket og den yngste hang rundt halsen på mamma’n. Pappa’n satt i en strandstol fordypet i en iPad.

«Mamma, hvorfor bader ikke pappa?» spurte plutselig dykkeren. Jeg vet ikke hva moren svarte, men datteren fortsatte å dykke. Det var et spørsmål til ettertanke: moren hadde flere svarmuligheter, her er to:

Alternativ 1

«Pappa? Han liker ikke å bade, han. Han synes det er morsommere å være på iPaden sin – som vanlig. Gå og spør hvorfor han ikke heller vil bade sammen med oss, enn å sitte på iPaden!»

Alternativ 2

«Pappa er ikke like glad i å bade som mamma. Nå kan han sitte og hvile seg litt, og så vet jeg at han vil bli med og spille bordtennis etterpå.»

Hva ville du svart?

Relevante innlegg:
Skål for mamma!
«Pappa er litt egoistisk på mamma sine vegne»
Barneoppdragelse – på din eller min måte?

 

Kategorier
Familie Parforhold

Når barna flytter ut

Couple walk alongside riverI dag flyttet vår tredje, yngste datter på 19, hjemmefra. Jeg kjørte henne til Gardermoen og fulgte henne frem til sikkerhetssjekken. Og så står jeg der tilbake. Trist og tom. Ingen barn som venter hjemme. Jeg har tatt meg sammen i flere dager. Nå er det over, sistemann har dratt og det er mannen min og jeg igjen.

Det oppstår et nytt begrep: «restomsorgsevne»: en mor som sitter igjen med tristhet og tomhet, og må finne noe nytt å plassere omsorgen og engasjementet sitt på. Noen blir representant for mindreårige asylsøkere. Noen blir fosterforeldre. Noen kjøper hytte og noen får seg hund. Omsorg og engasjement skal finne nye kanaler. Jeg har allerede startet prosessen:

  • Jeg har invitert mannen min til bakeren på lørdag, for å spise marsipankake og snakke om muligheter og ønsker for den nye livsfasen. Han takket ja
  • Mannen min har invitert meg på to timers vinkurs. Jeg blir med
  • Vi har blitt enige om å gi latindans en sjanse, og avtalt prøvetime
  • Venninner er invitert til «mat og prat» og bedt om å ta med sine beste tips for trivsel når barna flytter ut
  • En vennegruppe har bedt om innspill til temaet «Hvordan forsterke ekteskapet når barna flytter ut?» Parene ønsker konkrete oppgaver

Når barna flytter ut, står paret tilbake med mindre ansvar og forpliktelser, mer tid og krefter, og en ny stillhet og ro i hjemmet. Jeg hørte om et par der barna hadde flyttet ut i tur og orden. -Plutselig så hun ektemannen sin i et nytt lys, og tenkte: «Hva skal jeg med deg?», og valgte å sette i gang skilsmisseprosessen.

Overgangen representerer en form for krise, og kjennetegnes av «point of no return»: man må finne nye måter å leve på.

Løsningen må være å se på overgangen som en mulighet – for noe nytt. Jeg er i gang.

Relevant innlegg:
I gode og onde dager

Kategorier
Familie

Foreldresamtalen

Happy young parents playing with cute children on sofa

De fleste foreldre vet hva som skal til. De har lest og lært og gjør så godt de kan. Kanskje enige om målsetninger, men uenige om veien til målet. Det er ikke det største problemet.

Mange foreldre er slitne. De mangler overskudd til å sette opp regler, inngå avtaler med barna og følge opp. De har ikke krefter til å gjennomføre alt de gjerne ville.

I stedet for kontinuerlig kamp for å leve opp til egne idealer, foreslås realitetsorientering, bevisste valg og innsats tilpasset kapasitet. Gjør dere klar for foreldresamtalen. Den krever et minimum av overskudd, en arena utenfor hjemmet og ro til å snakke uforstyrret i inntil 3 timer. For å komme i havn med konklusjoner som begge vil følge lojalt, er det av stor betydning at samtalen er strukturert. Arbeid dere systematisk gjennom følgende spørsmål:

  • Hvilke kamper skal vi kjempe? Og hvilke skal vi ikke kjempe..?
  • Hvilke områder skal vi fokusere på dette semesteret? Og hvilke skal vi vente med til neste semester..?
  • Hvilke konsekvenser kan vi bli enige om? Hvilke konsekvenser kommer vi ikke til å klare å følge opp?
  • Hvordan kan vi sikre oss litt avlastning, så vi får pause og tid til å hente oss inn?
  • Hvilke aktiviteter kan vi velge bort, så vi får mer ro i hverdagen?
  • Hvordan kan vi støtte og inspirere hverandre, heller enn å anklage? Kappes om å hedre hverandre
  • Hva er din styrke som mamma? Og din styrke som pappa?
  • Når skal vi evaluere? Sikre at vi løfter blikket sammen og ser på det fra et overordnet perspektiv?

Les om snuoperasjon for foreldre her Streng pappa / ettergivende mamma

Relevante innlegg:
Småbarnsfase og parforhold
Barneoppdragelse på din eller min måte?