Trine Huseby

6 Results for "temperament"

Om temperament

Paar beim Streit
«Hva tror du som er fagperson? Mener han de stygge tingene han sier til meg når vi krangler, eller gjør han ikke?  Jeg blir så såret, men han sier etterpå at han ikke mener det.»

Kvinnen som spør, er glad i mannen sin og han er glad i henne. De ønsker å leve sammen. De forteller at de har sine krangler, og at noen ganger kan mannen bli så sint at han kommer med uttalelser som overskrider hennes grenser i forhold til respekt. Innholdet kan f.eks. være at hun bestemmer for mye, at hun blander seg og maser, eller at hun bruker for mye penger. Formen kan være at han med kroppsspråk og stemme uttrykker et voldsomt temperament, at han bruker et språk han vanligvis ikke gjør til folk og at han kommer med krenkende uttalelser.

Paret forteller at i etterkant er han lei seg for at han gikk over grensen, han sier unnskyld og at han ikke mener det han sa. Hun lurer på om hun skal forholde seg til det han sier når han er sint, eller om hun skal forholde seg til det han sier når han er rasjonell.

Kan det være sånn at når mannen blir veldig sint, snakker han rett fra levra, uten å tenke seg om? At hemninger og filtre han ellers har på, er skrudd av? Og så får budskapet en innpakning som er mer preget av sinne og frustrasjon, enn det han egentlig ønsker å si?

Min hypotese er at det er noe i det han sier. TEMAET er noe han synes er problematisk. Det blir imidlertid enda mer problematisk hvis kvinnen tar ham på ordet. Han mener det nemlig ikke sånn som det kommer til uttrykk. FORMEN er noe som blir problematisk for dem begge; den forstyrrer for budskapet han ønsker å få frem og for videre kommunikasjon.

Råd til kvinnen:

Ikke ta ham på ordet. Ikke føl deg krenket. Be ham komme tilbake når han har funnet en bedre form.

Råd til mannen:

Erkjenn at du har gått over grensen. Kom med en uforbeholden unnskyldning. Finn ut hva du kan gjøre for å få temperamentet ditt under kontroll. Det er avgjørende, hvis du ønsker hennes tillit.

 

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Posted on May 17, 2017


Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.

De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.

Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.

Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.

«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:

«Jeg skal ikke gå fra deg»

Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.

Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.

Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?

 

 

Samlivsterapeutens tilnærming

Posted on April 17, 2017

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy sessionHAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
“Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.” Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
“Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?” Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
“Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?” Kvinnen bekrefter.

Til paret:
“Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.”

“Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?” “Dem og moren” svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

“Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet”. 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. “Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: “Dette blir nesten som i gamle dager!” Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
“Der er kjæresten din!”
Styremøte hver søndag
“Menn er undervurdert som fedre!”
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene

 

«Hun er litt mystisk»

Mannen som sier dette, har kommet sammen med kvinnen i sitt liv. De strever med kommunikasjon og har en felles oppfatning om at hun kommer med «hint» som han ikke forstår, og når hun blir skuffet og kritiserer, går han i forsvarsposisjon. De kan såre hverandre stygt, og ønsker at dette skal ta slutt. De er glad i hverandre og ønsker å ha det fint sammen.

Sett fra en samlivsterapeut sitt ståsted, har paret et godt utgangspunkt. De har selvinnsikt, de vet hvordan de ønsker å ha det og motivasjonen er høy. Hun snakker mest, slik kvinner ofte gjør. Når vi snakker om misforståelsene som oppstår, ser han uutgrunnelig på henne mens han sier til meg:

«Hun er litt mystisk». Han blir ikke avbrutt. «Hun er veldig mystisk»

Det han opplever, er at hun er vanskelig å forstå. Noen ganger når han tror han har forstått, bommer han helt. Og hvis han prøver å forklare hva han mente, kommer han ikke til orde. Hun opplever det som forsvar. Andre ganger treffer han blink, og hun blir takknemlig og glad  – den kvinnen han ønsker – hele tiden. For ham er det et mysterium.

Denne mannen er ikke alene. Det han trenger, er:
– At «hint» blir erstattet med direkte kommunikasjon
– At hun har tillit til at han har gode intensjoner
– At hun ikke skremmer ham vekk med sinne når hun blir skuffet, men forklarer ham hva hun opplever

Menn som ønsker å forstå sin kvinne, kan med fordel lese Det kvinner vil ha, det menn vil ha (Gottman 2016). Den norske tittelen er misvisende, her er den amerikanske: The Man’s Guide to Women. Konkrete råd basert på 40 års forskning, viser hvordan mannen kan forstå hva hun trenger og gi henne det, og øke mulighetene for et bedre kjærlighetsforhold.

Når de to skal gå, bøyer han seg frem, legger hånden på låret hennes og smiler: «Jeg skal virkelig vise deg at jeg er motivert!»

Relevante innlegg:
«Jeg vil bare ha et normalt forhold!»
Be om det du trenger!
Hvilke virkemidler har du?
En handlekraftig mann
Når ble det negativt å være enkel? 
Loop

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

Mer presis med skalering

Skalering bør ikke brukes i alle sammenhenger, men kan mange ganger gjøre en stor forskjell. Når vi måler noe fra 0-10, blir det mer eksakt og ofte enklere å forholde seg til.

Et par forteller at de bruker skalering når han reagerer med irritasjon. Tidligere når han var irritert, opplevde hun det som høyst ubehagelig, og ville skalert ham for eksempel til 8. Etter å ha hørt at han bare skalerte seg selv til 4, selv om hun hørte irritasjon i stemmen hans og så et strengt fjes, innså hun at de var langt unna «eksplosjon». Dette gjorde henne mindre ukomfortabel i diskusjoner, noe begge opplevde som en befrielse.

Et annet par bruker skalering når hun blir oppgitt og sier at han «aldri» tar ansvar, at hun må gjøre «alt» alene osv. Ved skalering har hun blitt mer presis og kommer frem til at han ikke tar 0 ansvar, han tar kanskje 3. Og hun gjør ikke alt selv, men kanskje 7. Disse to har fortsatt materiale å jobbe med, men hun uttrykker seg mer troverdig og mer konstruktivt. Det gir dem et annet utgangspunkt for samtale om ansvarsfordeling.

Relevante innlegg: