Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.
Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.
Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.
«Det ER en kjærlighet der,» sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.
Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:
-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken -Hun har vinklet ting annerledes -Småflørtet og hatt sex -Han er med på planlegging -Han gjør ting på eget initiativ -Hun blander seg ikke
Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.
Et trist, men ikke uvanlig scenario, er der den ene i forholdet beskriver store belastninger over tid – og påfølgende skuffelse over at den andre ikke forstår og ikke er støttende. Det kan handle om helse, arbeidsliv, relasjoner, stress, angst og depresjon. Noen ganger enda mer alvorlig. Det er ingen tvil om at det trengs støtte.
Så kommer vi til et punkt der den andre slipper til og beskriver sine belastninger over tid, og sier:
«Jeg har mer enn nok med meg selv».
Det kan være brutalt å si til mennesker i krise at det høres ut som de ikke kan være der for hverandre akkurat nå, at det er et kapasitetsspørsmål. Samtidig kan det være forløsende:
Begge opplever å bli sett og tatt på største alvor
Realitetsorientering. Null kapasitet, null forventning. Som en mobiltelefon tom for strøm
Ingen støtte å hente, ingen kamp (for støtte) å kjempe
Begge får ansvar for seg selv
Sammen leter vi etter andre steder å henvende seg for forståelse og støtte
Individuell kartlegging av hva som tapper og hva som tilfører energi
Plan for iverksetting av tiltak
Akkurat denne innsikten kan det være enklere for en utenforstående å bidra til. Inntil da, har dynamikken gjerne vært preget av hvem som har det verst, og skuffelse uttrykt som frustrasjon.
«Restkapasitet» skal gå til å restituere seg selv, og spørsmålet er ikke om man skal få forståelse og støtte, men hvor. Familievernet kan være et sted å starte, info her.
I møte med par der dette er tema, blir ofte det første spørsmålet hvorvidt de ønsker å ha sex i livet sitt. Dette skjer gjerne med partene hver for seg for å unngå påvirkning, bevisst eller ubevisst. Der begge parter svarer positivt, blir oppfølgingsspørsmålet:
Hvorfor?
Det er ikke et kritisk «hvorfor», men et spørsmål til ettertanke. Intensjonen er å se bort fra umiddelbare begrunnelser, som «man bør jo ha det» eller «jeg vet jo at kjæresten min vil det». Intensjonen er å avklare om det finnes en egen, indre motivasjon for å ha kjærtegn og sex i livet sitt.
De fleste har en indre motivasjon som er sterkere enn alle andre grunner
Men stress og press fra flere hold – inkludert fra partner – kan ha gjort at det opprinnelige ønsket ble borte.
Det trenger ikke være borte for alltid. Hvis du ønsker å få kontakt med din egen, indre motivasjon, finnes råd:
Reduser stress! Lyst er et overskuddsfenomen, Finn ut hvordan dere som team kan redusere stress, enten det er barnevakt, matleveranse, rengjøringshjelp, redusert stilling eller annet. For veldig mange er hotellweekend = fri for stress
Ikke undervurder betydningen av å trene sammen, dusje sammen, svømme sammen, ligge i skje – alt som innebærer hud mot hud, nærhet og kontakt
Ved en passende anledning – spør din kjære: Hva er spennende for deg? og ta stilling til om du vil realisere det (eller deler av det)
Skaff deg en alliert! Det kan være en nær fortrolig eller en profesjonell, en som kan forstå og inspirere
Line og Lars har hatt samtaler for å bli bedre på kommunikasjon. Som for foreldre flest, blir det friksjon når de bryter med hverdag og rutiner for å dra på hytta. Når vi snakker sammen i dag, forteller de entusiastisk om Lines siste forslag til plan for hyttetur, som har blitt en suksess. De gleder seg allerede til neste hyttetur, og jeg har fått lov til å dele planen – til inspirasjon for andre småbarnsforeldre:
«Tour Berg-Larsens»
Avtale:
Line planlegger og pakker barnas klær i bagger
Lars pakker vogn ol
Line ordner snacks og drikke samt bleie/våtservietter til barn
Line pakker opp i pose/bag: mat og vin
Lars pakker bil
Lars kjører bil og bestemmer/håndterer lading (Line kan spørres ved behov, men ingen sure miner er lov fra noen side)
Kommer frem: begge pakker ut
På turen:
Person A tar barna først
A lager frokost
Person B står opp 0830
B rydder frokost
B steller barna
A kan legge seg 1,5 time
B pakker saker til tur (snacks/drikke/klær/tilbehør)
… sier småbarnsfaren jeg snakker med. PARET jobber med forholdet og HAN går til samtaler for sine egne temaer. «Jeg har skjønt hva jeg må gjøre», sier han, og trener på teknikker og får positive erfaringer. Omgivelsene registrerer endring og det har effekt på parforholdet. Når jeg ber ham utdype, forteller han hva som skjer når de «stjeler» øyeblikk:
– Å «bli overfalt litt» på kjøkkenet; kysse henne når hun har ordnet frokost – Om kvelden når barna har lagt seg, kan vi rydde ut av oppvaskmaskinen og sitte i sofaen resten av kvelden – inntil hverandre – Vi gir hverandre bekreftelser, små og store, og komplimenter – som «Du er fantastisk!» – Vi kan erte hverandre litt – Vi kan ta «en kjappis»
HAN gir seg med eksempler her. JEG fortsetter med mer inspirasjon:
Kvinnen jeg snakker med, ønsker små bekreftelser i hverdagen. Hun synes det er lenge mellom de gangene han sier han elsker henne, inviterer henne ut eller overrasker.
For HENNE er det lite, for HAM kan det være mye. Det kan være vanskelig å huske på, det kan føles unaturlig – og noen ganger ufortjent. Det siste har hun ikke tenkt på. Han forteller nølende at han opplever henne som «ganske kritisk».
Her er mulighet for gjennombrudd! Sirkelen må brytes, det spiller ingen rolle hva som kom først; høna eller egget. HUN får som utfordring å skifte fokus (det er tross alt en grunn til at det er ham hun ønsker bekreftelse fra). HAN får som utfordring å utvide repertoaret for bekreftelser, og å legge det inn i kalenderen med påminnelser.
I det vi skal avslutte, spør jeg henne hva slags bekreftelser hun tror han ønsker seg. Hun smiler og svarer raskt: «det repertoaret skal utvides!». To be continued…
Han er ikke alene. HUN ønsker å bli sett. HAN både ser, lytter og prøver å forstå – og enda føler hun seg ikke sett. Ikke rart det blir vanskelig.
Det som er positivt, er at han innser at det ikke fungerer og stiller spørsmålet. Det som gjenstår, er at han finner svar og prøver på nytt. Hva som er fasiten, vil være individuelt. For mange handler det om en opplevelse av at:
«Du skjønner hvordan det er å være meg, og jeg merker at du tar hensyn til det»
Hva det vil si for akkurat henne, kan han spørre henne om. I tillegg kan han:
I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.
Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.
Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.
Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.
Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.
Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.
Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde.»
Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.
Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:
Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.
Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.
Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.
Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.
Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.
Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.
«Det ER en kjærlighet der,» sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.
Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:
-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken -Hun har vinklet ting annerledes -Småflørtet og hatt sex -Han er med på planlegging -Han gjør ting på eget initiativ -Hun blander seg ikke
Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.
Det er hennes forslag. Seksualitet har vært tema i de siste samtalene. Begge har fått større forståelse for den andres usikkerhet. I dag ønsker de å gjøre den andre mer trygg.
Vi snakker om at noe fører til «turn-on» og noe til «turn-off», og ulike måter å formidle det. Det er da hun kommer med forslaget:
«Vi kan fylle ut sånne turn-on-lister i sommer?»
«I parterapi?» «Sammen eller hver for oss?» «Skriftlig?» …. lurer han.
Idéen står klart for henne: «Vi kan være oppmerksomme på det og ha hver vår lille hemmelige liste?» svarer hun. Han bekrefter at han er med. Listen skal deles etter ferien (og senere kommer «turn-off»…).
Hjemmelekser i ferien klinger vanligvis veldig dårlig, men her er glede og spenning. Jeg har drømmejobben!
Når man jobber mye med utroskapsproblematikk som jeg gjør, og mennesker viser seg på sitt mest sårbare, er det ikke vanskelig å forstå både den som er sviktet og den som har sviktet. Fortvilelsen kan være like sterk hos begge, men med totalt forskjellige utgangspunkt og behov.
Den som er sviktet, får ofte en voldsom knekk på selvfølelsen og en alvorlig brist i tilliten. – Og ser gjerne alt i et nytt lys, tar alt i verste mening og tillegger den andre de aller verste intensjoner, herav den treffende teksten:
Når den som er sviktet, aldri slutter å lete etter forklaringer, kan det være fordi det ville vært til uvurderlig hjelp for å forstå, finne mening og mulighet for forsoning.
Min erfaring er at det sjelden er én grunn til utroskap, men derimot kombinasjoner av flere faktorer som spiller inn. For eksempel:
Evne til mentalisering (se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden)
Tilgang på hensiktsmessige strategier
Frykt for reaksjoner ved å snakke om følsomme tema
Tilfeldige omstendigheter
Dømmekraft
Impulskrontroll
Dette perspektivet løser selvsagt ikke gåten for den som er sviktet. Men med tid, prosess og profesjonell hjelp kan man komme videre – om det er det man ønsker.
… «for at vi skal få det bedre», sier kvinnen jeg snakker med. «Jeg har prøvd å forklare hvor viktig det er med kommunikasjon og jeg har sagt hva jeg trenger. Jeg har jobbet mye med meg selv og prøvd å være pedagogisk og tålmodig. Når ikke det har fungert, har jeg prøvd å være tydelig og stille krav, men shit – da ble det bare enda verre. Jeg har prøvd å akseptere at det bare er sånn det er, men det er ingen løsning for meg».
Lignende historier hører jeg ganske ofte, noen ganger er det han som har prøvd alt. Min vurdering blir:
