… sier småbarnsfaren jeg snakker med. PARET jobber med forholdet og HAN går til samtaler for sine egne temaer. «Jeg har skjønt hva jeg må gjøre», sier han, og trener på teknikker og får positive erfaringer. Omgivelsene registrerer endring og det har effekt på parforholdet. Når jeg ber ham utdype, forteller han hva som skjer når de «stjeler» øyeblikk:
– Å «bli overfalt litt» på kjøkkenet; kysse henne når hun har ordnet frokost – Om kvelden når barna har lagt seg, kan vi rydde ut av oppvaskmaskinen og sitte i sofaen resten av kvelden – inntil hverandre – Vi gir hverandre bekreftelser, små og store, og komplimenter – som «Du er fantastisk!» – Vi kan erte hverandre litt – Vi kan ta «en kjappis»
HAN gir seg med eksempler her. JEG fortsetter med mer inspirasjon:
Kvinnen jeg snakker med, ønsker små bekreftelser i hverdagen. Hun synes det er lenge mellom de gangene han sier han elsker henne, inviterer henne ut eller overrasker.
For HENNE er det lite, for HAM kan det være mye. Det kan være vanskelig å huske på, det kan føles unaturlig – og noen ganger ufortjent. Det siste har hun ikke tenkt på. Han forteller nølende at han opplever henne som «ganske kritisk».
Her er mulighet for gjennombrudd! Sirkelen må brytes, det spiller ingen rolle hva som kom først; høna eller egget. HUN får som utfordring å skifte fokus (det er tross alt en grunn til at det er ham hun ønsker bekreftelse fra). HAN får som utfordring å utvide repertoaret for bekreftelser, og å legge det inn i kalenderen med påminnelser.
I det vi skal avslutte, spør jeg henne hva slags bekreftelser hun tror han ønsker seg. Hun smiler og svarer raskt: «det repertoaret skal utvides!». To be continued…
Han er ikke alene. HUN ønsker å bli sett. HAN både ser, lytter og prøver å forstå – og enda føler hun seg ikke sett. Ikke rart det blir vanskelig.
Det som er positivt, er at han innser at det ikke fungerer og stiller spørsmålet. Det som gjenstår, er at han finner svar og prøver på nytt. Hva som er fasiten, vil være individuelt. For mange handler det om en opplevelse av at:
«Du skjønner hvordan det er å være meg, og jeg merker at du tar hensyn til det»
Hva det vil si for akkurat henne, kan han spørre henne om. I tillegg kan han:
I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.
Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.
Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.
Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.
Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.
Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.
Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde.»
Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.
Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:
Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.
Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.
Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.
Det er hennes forslag. Seksualitet har vært tema i de siste samtalene. Begge har fått større forståelse for den andres usikkerhet. I dag ønsker de å gjøre den andre mer trygg.
Vi snakker om at noe fører til «turn-on» og noe til «turn-off», og ulike måter å formidle det. Det er da hun kommer med forslaget:
«Vi kan fylle ut sånne turn-on-lister i sommer?»
«I parterapi?» «Sammen eller hver for oss?» «Skriftlig?» …. lurer han.
Idéen står klart for henne: «Vi kan være oppmerksomme på det og ha hver vår lille hemmelige liste?» svarer hun. Han bekrefter at han er med. Listen skal deles etter ferien (og senere kommer «turn-off»…).
Hjemmelekser i ferien klinger vanligvis veldig dårlig, men her er glede og spenning. Jeg har drømmejobben!
Når man jobber mye med utroskapsproblematikk som jeg gjør, og mennesker viser seg på sitt mest sårbare, er det ikke vanskelig å forstå både den som er sviktet og den som har sviktet. Fortvilelsen kan være like sterk hos begge, men med totalt forskjellige utgangspunkt og behov.
Den som er sviktet, får ofte en voldsom knekk på selvfølelsen og en alvorlig brist i tilliten. – Og ser gjerne alt i et nytt lys, tar alt i verste mening og tillegger den andre de aller verste intensjoner, herav den treffende teksten:
Når den som er sviktet, aldri slutter å lete etter forklaringer, kan det være fordi det ville vært til uvurderlig hjelp for å forstå, finne mening og mulighet for forsoning.
Min erfaring er at det sjelden er én grunn til utroskap, men derimot kombinasjoner av flere faktorer som spiller inn. For eksempel:
Evne til mentalisering (se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden)
Tilgang på hensiktsmessige strategier
Frykt for reaksjoner ved å snakke om følsomme tema
Tilfeldige omstendigheter
Dømmekraft
Impulskrontroll
Dette perspektivet løser selvsagt ikke gåten for den som er sviktet. Men med tid, prosess og profesjonell hjelp kan man komme videre – om det er det man ønsker.
… «for at vi skal få det bedre», sier kvinnen jeg snakker med. «Jeg har prøvd å forklare hvor viktig det er med kommunikasjon og jeg har sagt hva jeg trenger. Jeg har jobbet mye med meg selv og prøvd å være pedagogisk og tålmodig. Når ikke det har fungert, har jeg prøvd å være tydelig og stille krav, men shit – da ble det bare enda verre. Jeg har prøvd å akseptere at det bare er sånn det er, men det er ingen løsning for meg».
Lignende historier hører jeg ganske ofte, noen ganger er det han som har prøvd alt. Min vurdering blir:
Paret går i parterapi. De er glad i hverandre og vil leve sammen.
I dag snakker jeg med henne alene, og hun beskriver hvor urettferdig det føles når hun tar grep med sine utfordringer, mens han ikke tar ansvar for sin livsstil, sitt kosthold og sin kroppsvekt.
Fra å snakke om følelsen av urettferdighet og hvordan forholde seg til dette, spør jeg hva det gjør med hennes syn på ham. Engasjementet tyder på et lenge fortrengt ikke-tema:
«Når vi har sex, tenker jeg på at magen hans er i veien!»
Vi vender tilbake til spørsmålet om hvordan forholde seg. Hun er ikke optimist på samboerens vegne, men: hun sier hun vil snakke med ham. Hun er ikke sikker på når og hvordan, det vil hun tenke på, men hun virker lettet når vi avslutter.
Det finnes ikke én god løsning på dilemmaet. Ofte vil det handle om å finne nøyaktig skjæringspunkt mellom hvor attraktiv den ene kan være og hvor mye den andre kan justere eget «mindset».
Mange spørsmål spiller inn når dette er tema, for eksempel: bakgrunn for overvekt, livsstil, hvilken betydning seksualitet skal ha i forholdet, seksuelle tenningsmønstre – og ikke minst: forventninger og ansvar.
Veldig mange par bringer inn temaet, enten veldig diskret eller som overskrift ved første henvendelse. Erfaring viser at det håndteres ulikt, her er noen scenarier:
De lykkes ikke med å finne et skjæringspunkt, og en eller begge kan ikke/vil ikke slå seg til ro med situasjonen
De lever med det som et evig ikke-tema
De opplever et vendepunkt – med lykkelig utfall
De finner kompromisser og begge er «sånn passe fornøyd»
Denne kvinnen gir seksualiteten i forholdet en reell sjanse.
Den siste tiden har jeg snakket med menn som er usikre på hvor de har kjæresten/samboeren sin. De uttrykker seg f.eks. slik: «jeg vet ikke hvor jeg har henne», «jeg blir usikker», «jeg trenger bekreftelse». Andre ganger kan det være hun som trenger bekreftelse.
Som fagperson anerkjenner jeg det naturlige behovet for bekreftelse som gjelder fra vi fødes til vi dør; en grunnleggende trygghet på at vi er elsket og ønsket. I parforhold vil det være ulike måter å oppnå tryggheten på.
Mennene jeg refererer til, ønsker at hun skal stå for tryggheten. De ønsker smil etter endt arbeidsdag, kjærtegn gjennom dagen, anerkjennelse og å bli begjært.
En tredje måte å oppnå trygghet på, er at begge tar ansvar, ved å ALLTID holde seg oppdatert på hverandres ønsker og behov og ALDRI slutte å anstrenge seg. Hva med en restart?
Når det man prøver ikke virker – så er det ganske vanlig å fortsette å prøve det samme, gjerne enda hardere. Og man blir mer og mer frustrert, mer og mer sliten og mer og mer oppgitt. Det kan for eksempel være å få din kjære til å endre på en vane eller endre på hvordan han/hun forholder seg til deg. Her er din mulighet:
Prøv noe annet!
Det kan du gjøre på flere måter:
Arranger brainstorming for deg selv, der du skriver ned så mange alternative tiltak som mulig. Deretter eliminerer du og sitter igjen med det som er verdt å prøve ut. Bestem deg for hvilket tiltak du skal starte med og hvor lenge en prøveperiode skal vare. Gå systematisk frem når du prøver ut nye tiltak.
Involver en person i nettverket ditt som kan fungere som støttespiller. Vær tydelig i «bestillingen» din: du ønsker forslag til alternative tiltak. I stedet for å fordype deg i tiltak som har feilet, lytt til hva støttespilleren foreslår. Unngå begrensende svar som: «det har jeg ikke tro på».
Snu problemstillingen på hodet: hvilke endringer tror du din kjære ville ha ønsket seg på dette området? Kan du gå inn for å prøve – og se på det som et tiltak for en avgrenset periode?
Se for deg at noen som kjenner dere godt (for eksempel barna eller et nært vennepar), ble bedt om å bidra med kreative tiltak som du ikke allerede har prøvd – hva tror du de ville de foreslått?
Når du er i gang med et nytt tiltak, let med lys og lykte etter tegn på resultat. Nye tiltak gir nye muligheter!
«Det har vært en god periode», sier paret jeg snakker med. Jeg spør hva som har gjort at det har vært en god periode siden forrige samtale, paret utdyper:
