Det er hennes forslag. Seksualitet har vært tema i de siste samtalene. Begge har fått større forståelse for den andres usikkerhet. I dag ønsker de å gjøre den andre mer trygg.
Vi snakker om at noe fører til «turn-on» og noe til «turn-off», og ulike måter å formidle det. Det er da hun kommer med forslaget:
«Vi kan fylle ut sånne turn-on-lister i sommer?»
«I parterapi?» «Sammen eller hver for oss?» «Skriftlig?» …. lurer han.
Idéen står klart for henne: «Vi kan være oppmerksomme på det og ha hver vår lille hemmelige liste?» svarer hun. Han bekrefter at han er med. Listen skal deles etter ferien (og senere kommer «turn-off»…).
Hjemmelekser i ferien klinger vanligvis veldig dårlig, men her er glede og spenning. Jeg har drømmejobben!
Når man jobber mye med utroskapsproblematikk som jeg gjør, og mennesker viser seg på sitt mest sårbare, er det ikke vanskelig å forstå både den som er sviktet og den som har sviktet. Fortvilelsen kan være like sterk hos begge, men med totalt forskjellige utgangspunkt og behov.
Den som er sviktet, får ofte en voldsom knekk på selvfølelsen og en alvorlig brist i tilliten. – Og ser gjerne alt i et nytt lys, tar alt i verste mening og tillegger den andre de aller verste intensjoner, herav den treffende teksten:
Når den som er sviktet, aldri slutter å lete etter forklaringer, kan det være fordi det ville vært til uvurderlig hjelp for å forstå, finne mening og mulighet for forsoning.
Min erfaring er at det sjelden er én grunn til utroskap, men derimot kombinasjoner av flere faktorer som spiller inn. For eksempel:
Evne til mentalisering (se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden)
Tilgang på hensiktsmessige strategier
Frykt for reaksjoner ved å snakke om følsomme tema
Tilfeldige omstendigheter
Dømmekraft
Impulskrontroll
Dette perspektivet løser selvsagt ikke gåten for den som er sviktet. Men med tid, prosess og profesjonell hjelp kan man komme videre – om det er det man ønsker.
… «for at vi skal få det bedre», sier kvinnen jeg snakker med. «Jeg har prøvd å forklare hvor viktig det er med kommunikasjon og jeg har sagt hva jeg trenger. Jeg har jobbet mye med meg selv og prøvd å være pedagogisk og tålmodig. Når ikke det har fungert, har jeg prøvd å være tydelig og stille krav, men shit – da ble det bare enda verre. Jeg har prøvd å akseptere at det bare er sånn det er, men det er ingen løsning for meg».
Lignende historier hører jeg ganske ofte, noen ganger er det han som har prøvd alt. Min vurdering blir:
Paret går i parterapi. De er glad i hverandre og vil leve sammen.
I dag snakker jeg med henne alene, og hun beskriver hvor urettferdig det føles når hun tar grep med sine utfordringer, mens han ikke tar ansvar for sin livsstil, sitt kosthold og sin kroppsvekt.
Fra å snakke om følelsen av urettferdighet og hvordan forholde seg til dette, spør jeg hva det gjør med hennes syn på ham. Engasjementet tyder på et lenge fortrengt ikke-tema:
«Når vi har sex, tenker jeg på at magen hans er i veien!»
Vi vender tilbake til spørsmålet om hvordan forholde seg. Hun er ikke optimist på samboerens vegne, men: hun sier hun vil snakke med ham. Hun er ikke sikker på når og hvordan, det vil hun tenke på, men hun virker lettet når vi avslutter.
Det finnes ikke én god løsning på dilemmaet. Ofte vil det handle om å finne nøyaktig skjæringspunkt mellom hvor attraktiv den ene kan være og hvor mye den andre kan justere eget «mindset».
Mange spørsmål spiller inn når dette er tema, for eksempel: bakgrunn for overvekt, livsstil, hvilken betydning seksualitet skal ha i forholdet, seksuelle tenningsmønstre – og ikke minst: forventninger og ansvar.
Veldig mange par bringer inn temaet, enten veldig diskret eller som overskrift ved første henvendelse. Erfaring viser at det håndteres ulikt, her er noen scenarier:
De lykkes ikke med å finne et skjæringspunkt, og en eller begge kan ikke/vil ikke slå seg til ro med situasjonen
De lever med det som et evig ikke-tema
De opplever et vendepunkt – med lykkelig utfall
De finner kompromisser og begge er «sånn passe fornøyd»
Denne kvinnen gir seksualiteten i forholdet en reell sjanse.
Den siste tiden har jeg snakket med menn som er usikre på hvor de har kjæresten/samboeren sin. De uttrykker seg f.eks. slik: «jeg vet ikke hvor jeg har henne», «jeg blir usikker», «jeg trenger bekreftelse». Andre ganger kan det være hun som trenger bekreftelse.
Som fagperson anerkjenner jeg det naturlige behovet for bekreftelse som gjelder fra vi fødes til vi dør; en grunnleggende trygghet på at vi er elsket og ønsket. I parforhold vil det være ulike måter å oppnå tryggheten på.
Mennene jeg refererer til, ønsker at hun skal stå for tryggheten. De ønsker smil etter endt arbeidsdag, kjærtegn gjennom dagen, anerkjennelse og å bli begjært.
En tredje måte å oppnå trygghet på, er at begge tar ansvar, ved å ALLTID holde seg oppdatert på hverandres ønsker og behov og ALDRI slutte å anstrenge seg. Hva med en restart?
Når det man prøver ikke virker – så er det ganske vanlig å fortsette å prøve det samme, gjerne enda hardere. Og man blir mer og mer frustrert, mer og mer sliten og mer og mer oppgitt. Det kan for eksempel være å få din kjære til å endre på en vane eller endre på hvordan han/hun forholder seg til deg. Her er din mulighet:
Prøv noe annet!
Det kan du gjøre på flere måter:
Arranger brainstorming for deg selv, der du skriver ned så mange alternative tiltak som mulig. Deretter eliminerer du og sitter igjen med det som er verdt å prøve ut. Bestem deg for hvilket tiltak du skal starte med og hvor lenge en prøveperiode skal vare. Gå systematisk frem når du prøver ut nye tiltak.
Involver en person i nettverket ditt som kan fungere som støttespiller. Vær tydelig i «bestillingen» din: du ønsker forslag til alternative tiltak. I stedet for å fordype deg i tiltak som har feilet, lytt til hva støttespilleren foreslår. Unngå begrensende svar som: «det har jeg ikke tro på».
Snu problemstillingen på hodet: hvilke endringer tror du din kjære ville ha ønsket seg på dette området? Kan du gå inn for å prøve – og se på det som et tiltak for en avgrenset periode?
Se for deg at noen som kjenner dere godt (for eksempel barna eller et nært vennepar), ble bedt om å bidra med kreative tiltak som du ikke allerede har prøvd – hva tror du de ville de foreslått?
Når du er i gang med et nytt tiltak, let med lys og lykte etter tegn på resultat. Nye tiltak gir nye muligheter!
«Det har vært en god periode», sier paret jeg snakker med. Jeg spør hva som har gjort at det har vært en god periode siden forrige samtale, paret utdyper:
Han erkjenner at han har vært for opptatt på jobb og for lite tilstedeværende hjemme. Dette har fått konsekvenser for hans posisjon både i forhold til kone og barn. Han beskriver henne som lukket og uinteressert, noe som har satt ham på tanken om at hun kanskje har et forhold til en annen. Når han først har latt denne tanken slippe til, synes han at han stadig finner tegn som tyder på dette, noe som gjør ham usikker på henne, og som ikke akkurat er bra for selvfølelsen hans.
Vi går videre til samspillet mellom de to. Begge uttrykker kjærlighet og motivasjon for innsats. – Og så kommer vi til seksualitet: HUN har ikke særlig lyst og HAN lurer på om det er noe ved ham som gjør at hun ikke tiltrekkes. Hun ser overbærende på ham og sier hun har sagt det før; at hun finner ham attraktiv fysisk, at det ikke er noe å sette fingeren på. I dag legger hun til, mens hun tørker tårer:
«Jeg elsker ham, han er kjempegod som kjæreste og mann. Men etter mange år hvor vi har snakket om hvordan han er med barna uten at det har hjulpet – før nå….. Jeg er bitter. Jeg har vært mye sint over måten han har vært mot barna. Jeg ser ham i et kjipere lys, jeg har mindre lyst på sex med ham». Hun vender seg mot ham:
Hennes formulering gir uttrykk for håp og retning, og blir vårt utgangspunkt. Jeg ser for meg en rød løper rullet ut foran dem. Den representerer muligheter. For en ny retning og nye, positive erfaringer. Det er bare å begynne å gå.
Mannen jeg snakker med, har overskredet alle egne grenser – og vært utro. Kontakten med moren til sønnens bestekompis, utviklet seg til et spesielt vennskap – og så skjedde det.
Han har strevd i eget samliv i mange år. Han har følt seg «ikke elsket» og «ikke anerkjent». Alle forsøk på tilnærming og tiltak har blitt avvist. Venner har kommentert at han ser ut som han ikke har det bra. Det var på egenhånd han måtte søke hjelp.
I våre samtaler blir han møtt med forståelse for hvordan det er å være ham. Han ser ned, skamfull for hva han har gjort mot samboeren, og bristen i sitt eget ideal som pappa. Vi ser på hvordan han best kan forholde seg videre, og det går noen uker før han tar kontakt igjen.
«Jeg er bekymret for deg»
… sier jeg. Bekymringen er oppriktig, jeg lurer på hvordan han har det -i familielivet, i ensomhet med sine tanker. Jeg når først ikke inn, han synes ikke han fortjener det. Men han forteller videre og kommer frem til at han vil ta grep.
Forståelse og omtanke gjør ham bedre i stand til å finne ut hvordan han skal forholde seg.
