«Jeg tør ikke ta det opp med ham»

Posted on May 29, 2016

Young woman sitting on a chair and proping her head/ thinking.

«De gangene jeg har tatt opp at jeg ikke er fornøyd med hvordan vi har det, har jeg blitt møtt med avvisning. Han vil ganske enkelt ikke høre på det eller snakke om det. Han kan bli sur eller gå, eller han begynner bare å snakke om noen annet. Jeg er fortsatt glad i ham innerst inne, men dette begynner å tære på. Hadde det ikke vært for barna, kan det hende det hadde blitt slutt. Min største frykt er at dette var det forholdet jeg fikk her i livet, og at jeg til slutt utsletter meg selv helt. Men det er skremmende å ta det opp etter så mye avvisning»

Til kvinnen som ikke tør å ta det opp
Det du beskriver, høres først og fremst ensomt ut. Og trist. Jeg kan forstå at du slites mellom tanken på fremtiden med mannen din og tanken på å gjøre det slutt. For meg kan det se ut som du har tenkt deg frem til svaret selv, og at det du ber om hjelp til, er motivasjon til å ta det opp enda en gang. Og kanskje innspill til hvordan?

Jeg tror at livet ditt var ment å skulle være bedre. Jeg er usikker på hva som ligger bak hans avvisning, men ganske ofte er det en frykt for å ikke strekke til, å ikke være elsket, å skulle bli forlatt. Kanskje mangler han en grunnleggende trygghet for å forholde seg til dette, og så kommer det ut i form av avvisning. I så fall vil dere trenge hjelp. Hvis du tror det samme, kan du finne råd her «Han vil ikke bli med til samtaler»

Hvis du tenker at «så ille er det ikke» eller «jeg klarer en stund til, for barnas skyld», er det bare å utsette problemet. HAN er heller ikke tjent med at dere venter, selv om det kanskje kjennes sånn ut her og nå. Ved å søke hjelp nå, er det større håp for at dere finner ut av det, enn om du utsetter. Dersom jeg skulle hjulpet dere, ville jeg tatt utgangspunkt i at du tok dette initiativet. Og at du fortsatt er glad i ham «innerst inne» – det gir grunn til optimisme.

Relevante innlegg:
Hender det at løpet er kjørt?
Ikke vent for lenge!