Når barna flytter ut

Posted on October 4, 2016

Couple walk alongside riverI dag flyttet vår tredje, yngste datter på 19, hjemmefra. Jeg kjørte henne til Gardermoen og fulgte henne frem til sikkerhetssjekken. Og så står jeg der tilbake. Trist og tom. Ingen barn som venter hjemme. Jeg har tatt meg sammen i flere dager. Nå er det over, sistemann har dratt og det er mannen min og jeg igjen.

Det oppstår et nytt begrep: «restomsorgsevne»: en mor som sitter igjen med tristhet og tomhet, og må finne noe nytt å plassere omsorgen og engasjementet sitt på. Noen blir representant for mindreårige asylsøkere. Noen blir fosterforeldre. Noen kjøper hytte og noen får seg hund. Omsorg og engasjement skal finne nye kanaler. Jeg har allerede startet prosessen:

  • Jeg har invitert mannen min til bakeren på lørdag, for å spise marsipankake og snakke om muligheter og ønsker for den nye livsfasen. Han takket ja
  • Mannen min har invitert meg på to timers vinkurs. Jeg blir med
  • Vi har blitt enige om å gi latindans en sjanse, og avtalt prøvetime
  • Venninner er invitert til «mat og prat» og bedt om å ta med sine beste tips for trivsel når barna flytter ut
  • En vennegruppe har bedt om innspill til temaet «Hvordan forsterke ekteskapet når barna flytter ut?» Parene ønsker konkrete oppgaver

Når barna flytter ut, står paret tilbake med mindre ansvar og forpliktelser, mer tid og krefter, og en ny stillhet og ro i hjemmet. Jeg hørte om et par der barna hadde flyttet ut i tur og orden. -Plutselig så hun ektemannen sin i et nytt lys, og tenkte: «Hva skal jeg med deg?», og valgte å sette i gang skilsmisseprosessen. Overgangen representerer en form for krise, og kjennetegnes av «point of no return»: man må finne nye måter å leve på.

Løsningen må være å se på overgangen som en mulighet – for noe nytt. Jeg er i gang.

Relevant innlegg:
I gode og onde dager