Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen
Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner
Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte
Iverksetting av tiltak for å bygge tillit
Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det må snakkes, selv om det er smertefullt for begge parter
Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen
Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt
En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover
Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe
«Etter flere år sammen, har det vokst frem et behov hos meg for at mannen min og jeg kommer nærmere hverandre. Vi har ikke lenger så mye felles og jeg føler sjelden at vi er helt på nett. Det er ingen tvil om at vi er glad i hverandre, men vi har nok veldig ulike behov når det kommer til fortrolige samtaler. Jeg har tenkt på dette ganske lenge, og foreslått å oppsøke noen å snakke med. Mannen min er veldig kritisk til «terapeuter». Men aller mest tror jeg han er redd for hva det ville innebære. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei med å presse ham, men det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå, uten utsikter til bedring. Hva råder du meg til?»
Til kvinnen som ønsker å komme nærmere mannen Først vil jeg anerkjenne ditt ansvar for parforholdet. Når to mennesker er glad i hverandre og har levd sammen så lenge at parforholdet ikke lenger går på skinner, er det helt nødvendig at noen tar ansvar. Det gjør du. I stedet for å gi opp, som noen ville gjort. Eller «se det an», som mange velger. I min praksis ser jeg hva det ofte fører til.
Det er ikke uvanlig at par er i utakt i forhold til når det trengs en innsats for parforholdet. Hvis den som uttrykker dette behovet ikke blir møtt, er det ofte bare et spørsmål om om tid før hun eller han mister motivasjonen for å bli i forholdet. Når den andre skjønner alvoret, kan det være for sent.
Den som avviser et slikt initiativ, tar en kjemperisiko
Det bør mannen din bli oppmerksom på. Hvis han leser dette, vil han trolig bli urolig. Det kan være skremmende å tenke på at:
Hun har savn i forholdet; hvor omfattende er det? Hva vil det kreve av meg? Vil jeg strekke til?
Hun har tenkt mye på dette; vil jeg bli konfrontert og anklaget?
En vilt fremmed kan spørre og grave i personlige anliggender, orker jeg det?
Blir jeg presset til å snakke om ting som gjør meg usikker?
Hva om vi bare roter det til og det blir enda verre?
Jeg har møtt mange menn som i første samtale har gitt uttrykk for skepsis eller at de er ukomfortable. Jeg ser på denne direktheten og åpenheten som en styrke; det er starten på en samtale preget av gjensidig respekt. Å møte opp på tross av skepsis, er også et signal: her er ikke likegyldighet, her er en som vil være med der det skjer. Dette blir gjerne starten på flere samtaler der vi har dugnad for at paret skal få det bedre. Nesten uten unntak forsvinner skepsis og ubehag etter første samtale. –Men hvordan kan man vite det hvis man ikke har forsøkt? Eller hvis man har vært så uheldig å gjøre en negativ erfaring? I så fall håper jeg det er mulig å gi det en ny sjanse.
Råd til deg som ønsker samtaler Det er avgjørende at han forstår hvor viktig dette er for deg. For parforholdet. For ham. NÅ. Det kan nesten ikke sies tydelig nok, derfor anbefaler jeg at du får ham til å «kvittere» for at han har forstått budskapet ditt. Si det så tydelig du kan og spør hva han har oppfattet, jfr. Tale-/lytteteknikk Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av press, men erfaring tyder på at det kan være nødvendig i slike situasjoner, jfr. Å være ensom i et parforhold Hvis han fortsatt ikke vil være med, foreslår jeg at du oppsøker noen å snakke med på egen hånd. Herfra er utfallet mer usikkert.
Råd til den som ikke ønsker samtaler «Det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå,» kan i løpet av noen måneder gå over til «Det er uaktuelt å fortsette.» Tar du den sjansen?
Bli i det minste med til én samtale, som en test. Vær ærlig på din motstand. Sjekk ut hvorfor dette er så viktig for din kone. Spør hva hun ser av potensial. Be terapeuten være konkret på hva dere kan få ut av det. Mange har blitt positivt overrasket. Sannsynligvis har du mer å vinne enn å tape.
Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.
Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.
Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.
«Det ER en kjærlighet der,» sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.
Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:
-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken -Hun har vinklet ting annerledes -Småflørtet og hatt sex -Han er med på planlegging -Han gjør ting på eget initiativ -Hun blander seg ikke
Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.
Når man jobber mye med utroskapsproblematikk som jeg gjør, og mennesker viser seg på sitt mest sårbare, er det ikke vanskelig å forstå både den som er sviktet og den som har sviktet. Fortvilelsen kan være like sterk hos begge, men med totalt forskjellige utgangspunkt og behov.
Den som er sviktet, får ofte en voldsom knekk på selvfølelsen og en alvorlig brist i tilliten. – Og ser gjerne alt i et nytt lys, tar alt i verste mening og tillegger den andre de aller verste intensjoner, herav den treffende teksten:
Når den som er sviktet, aldri slutter å lete etter forklaringer, kan det være fordi det ville vært til uvurderlig hjelp for å forstå, finne mening og mulighet for forsoning.
Min erfaring er at det sjelden er én grunn til utroskap, men derimot kombinasjoner av flere faktorer som spiller inn. For eksempel:
Evne til mentalisering (se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden)
Tilgang på hensiktsmessige strategier
Frykt for reaksjoner ved å snakke om følsomme tema
Tilfeldige omstendigheter
Dømmekraft
Impulskrontroll
Dette perspektivet løser selvsagt ikke gåten for den som er sviktet. Men med tid, prosess og profesjonell hjelp kan man komme videre – om det er det man ønsker.
… «for at vi skal få det bedre», sier kvinnen jeg snakker med. «Jeg har prøvd å forklare hvor viktig det er med kommunikasjon og jeg har sagt hva jeg trenger. Jeg har jobbet mye med meg selv og prøvd å være pedagogisk og tålmodig. Når ikke det har fungert, har jeg prøvd å være tydelig og stille krav, men shit – da ble det bare enda verre. Jeg har prøvd å akseptere at det bare er sånn det er, men det er ingen løsning for meg».
Lignende historier hører jeg ganske ofte, noen ganger er det han som har prøvd alt. Min vurdering blir:
«Det har vært en god periode», sier paret jeg snakker med. Jeg spør hva som har gjort at det har vært en god periode siden forrige samtale, paret utdyper:
I første Skype-samtale er det unge paret klare i sin bestilling; de ønsker hjelp med blant annet kommunikasjon og «connection» – hun sier hun finner ikke et bedre ord.
Den første halvtimen får paret lære kommunikasjonsteknikker for å regulere følelser og unngå konfrontasjoner. Responsen tyder på høy motivasjon og to som er klare for innsats.
Den siste halvtimen bruker vi på «connection». På spørsmål om når hun kjente det sist, svarer hun at det var i 2016, da hadde hun vært på reise og kom hjem. «Da han møtte meg på togstasjonen, sto han der i skinnjakka si og smilte og var så glad for å se meg. Da hadde jeg en sånn skikkelig god følelse – «connection».
På spørsmål om når han kjente det sist, svarer han: «I går kveld. Jeg kom og la meg og var skikkelig trøtt. Da kom hun krypende og liksom dytta seg inntil meg med hele kroppen og rigga seg ordentlig til, og så laget hun sånne koselyder».
«Kjente du connection DA…?» Hun blir tydelig overrasket og overveldet av følelser. Til tross for alle kilometerne mellom oss, kan jeg se at hun er berørt.
«Kjenner du det i SÅNNE situasjoner?» Han bekrefter og sier han kjenner det ofte i hverdagen. «Men da har jeg jo ikke vært åpen, da er det jo JEG som har vært avstengt…?» responderer hun.
Hun ser på ham med et ansikt fullt av omsorg, hun stryker ham over armen. Jeg ber henne beskrive hva som skjer. Hun fortsetter å se på ham og stryke, sier hun blir trist for at hun ikke har sett det og vært åpen for det. Hun blir lettet for at det er noe hun selv kan gjøre noe med. – «Og så får jeg vondt av ham som har det sånn og ikke har blitt møtt på det». Hun virker aller mest lettet da hun sier: «Dette var bra!».
Hun trekker pusten dypt, retter seg i ryggen og samler seg, som om hun er klar for å gå videre. I stedet for å gå videre i det spesielle øyeblikket, henvender jeg meg til ham og spør hva som skjer. Han svarer mens han ser på henne: «Jeg blir rørt når hun sier det».
En samlivsterapeut blir også berørt av det som utspiller seg på skjermen; de to har mer enn nok med seg selv. Etter noen sekunder ser de på meg og jeg spør om det var en «connection» der. «JA!!» svarer hun, «det er det!!».
Vårt første møte var i Frankrike, i en liten by utenfor Nice. Det som møter meg, er to fine mennesker som det er lett å få et forhold til. De forteller at de reiser en del, og har denne gangen valgt å reise dit de kan få inspirasjon for parforholdet. Nina har vært pådriver for inspirasjonsreisen, Jarle har «blitt med». Han har gruet seg og er litt nervøs. Jeg forstår allerede i første samtale at de er glad i hverandre og vil hverandre vel.
Paret har bestilt alle tre «rettene» på menyen: 1. Inspirasjon 2. Kommunikasjonsteknikk 3. Problemhåndtering
Vi møtes 1 time
hver morgen i 7 dager. Etter dag én har Jarle blitt trygg; dette er ikke farlig
og vi skal ikke gjøre noe han ikke selv vil.
Første dag får vi oversikt over parets problemområder; temaer de enten krangler om eller ikke snakker om. Paret får tidlig en utfordring de skal tenke på noen dager: de skal bestemme seg for en gave de vil gi til den andre, som den andre vil sette pris på. Det skal ikke være en pakke – det skal være et personlig bidrag som vil gjøre en forskjell. Jeg kjenner dem ikke fra før, og er spent.
Paret lærer raskt, men samtalene går sakte:
Med respekt forklarer de hverandre hvordan det ser ut fra sitt ståsted. Forståelse er en kunst, og de får trent seg. Vi måler graden av forståelse, som øker merkbart gjennom uken.
Vi kommer til siste dag, og det er på tide å avsløre «gaven». Jarle begynner. Han vrir seg litt i stolen, hun ser spent på ham. Jarle sier han vil begynne å høre etter når hun sier noe, «ikke bare høre, men høre etter». Jarle har fulgt med i timen; dette er noe hun har savnet og bedt om i lang tid.
Det er Ninas tur, hun
ser på Jarle. Jarle ser rett fremfor seg, konsentrert. «Jeg vet jeg av og til kan være krass», sier Nina. «Når jeg snakker til deg, kan jeg være krass
i tonen. Jeg merker det selv, jeg vil ikke være sånn. Det vil jeg gjøre noe med».
Jeg tror Jarle tror at jeg ser på Nina, som har ordet. Men jeg ser på Jarle, på hvordan gaven blir mottatt. Jeg har møtt utallige menn som beskriver fortvilelsen over å ikke føle seg respektert, og at uansett hvordan han prøver, så er det «feil».
I løpet av sekunder faller ansiktet til Jarle i nye folder. Fra konsentrert og spent, til dyp lettelse. «Det var godt du sa det», sier han. Hun har fulgt med i timen.
Når paret reiser hjem, har de fått orden på en del ting og snakker bedre sammen. Men det som gjør mest inntrykk, er at de har fått fart på følelsene. Jeg har drømmejobben.
Jeg ba «Nina» og «Jarle» dele sine erfaringer med par som vurderer inspirasjonsreise:
«Jarle» : – Med Husebys hjelp fikk vi konkretisert og diskutert samlivsproblemene våre, og hun presenterte gode teknikker og metoder til hvordan vi kan nærme oss og jobbe med våre ulike tema/problemer underveis. I tillegg også hvordan jobbe videre med dette når vi kom hjem. – Huseby er dyktig i faget sitt, og hennes væremåte og personlighet fikk oss til å legge fram og snakke om vanskelige tema med letthet fra første time. – Lurt å reise bort på ferie for parsamtaler, ble ikke forstyrret av hverdagen/jobb m.m. og fikk satt av tid til timene, og fikk tid til å begynne å prøve å være kjærester igjen.
«Nina» : – Etter påmelding grugledet jeg meg, da jeg ikke viste helt hva dette egentlig dreide seg om og hvordan det ville være, har aldri vært med på noe slikt før. – Trine har en personlighet som fikk meg til å føle meg trygg og til å tørre å snakke om mine innerste tanker og følelser, hun er en dyktig lærer og inspirator som lærte oss flere teknikker for å få det bedre sammen, blant annet hvordan vi kan jobbe sammen med fokus på selve paret. – Det var godt å reise til varmen, bort fra hverdagen og samtidig få hjelp til å se hvordan vi kan forsøke å løse våre problemer.
