HAN har beskrevet hvordan han opplever at hun bestemmer alt. HUN har sagt at hun opplever ham som egoistisk. Samlivsterapeutens tilnærming:

Til paret:
«Dere har begge beskrevet hvordan dere opplever den andre. Og så har jeg lagt merke til hva dere forteller at det gjør med dere. Det virker ikke som noen av dere har det godt i denne situasjonen.» Paret virker tynget av stundens alvor, og nikker bekreftende.

Til mannen:
«Du skulle ønske at hun ikke allierte seg med barna, at hun ikke snakket med dem før hun snakket med deg. Og så skulle du ønske at det kunne være mer variert hva dere gjorde i helgene; aktiviteter både for barn og voksne. Du skulle ønske at hun ikke bestemte så mye og at det ikke svingte så opp og ned med hennes dagsform, men var mer stabilt. Du vil gjerne bestemme selv hva du skal se på TV, siden dere har ulike preferanser. Er det riktig?» Mannen bekrefter.

Til kvinnen:
«Du skulle ønske at han tok mer ansvar. At han sto opp i helgene og at han ikke var så mye på PC’n. At han tok mer del i aktiviteter med barna og var frivillig med på familieaktiviteter. Du skulle ønske han tok initiativ, så du slapp å fortelle ham ting. Og du skulle ønske at dere var mer sammen om det. Stemmer det?» Kvinnen bekrefter.

Til paret:
«Dere gir begge inntrykk av å ha innsikt i hva som skjer mellom dere. Jeg er mer usikker på om dere har innsikt i hva som skjer i den andre. Det er noe vi kan se nærmere på. Hvis dere virkelig lytter til hverandre, vil dere kunne forstå hverandre bedre og komme nærmere hverandre. Det vil jeg gjerne hjelpe dere med.»

«Det kan høres ut som strukturen i familien har blitt uklar. – Hvis vi spurte barna hvem som var tettest i familien, hva ville de svare?» «Dem og moren» svarer mannen kjapt, og kvinnen bekrefter. Jeg tegner opp et «genogram»; en oversikt over familien. Rødt markerer alliansen mellom mor og barn.

«Både barn og foreldre trenger at de voksne er et team. At foreldrene sammen legger premisser og utøver myndighet. Det kan høres ut som det er ubalanse her, og vi kan se hvordan vi kan få pappa i posisjon, på en konstruktiv måte. Her må begge bidra; mamma ved å gi slipp på kontroll og pappa ved å ta ansvar. Det er ikke bra verken for små eller store hvis barna er i allianse med den ene forelderen, på bekostning av relasjonen til den andre. Og på bekostning av foreldreskapet og parforholdet». 

Paret er oppriktig glad i hverandre, innerst inne. Profesjonell hjelp og ny innsikt har gjort dem motivert for innsats. Prosessen videre handler om økt forståelse og bedre samspill. Vi søker utvikling på to diametralt forskjellige arenaer: følelsesmessig nærhet mellom de to, og familiestruktur mellom de fem. Endringer på den ene, medfører endringer på den andre. Hvis vi lykkes, blir det vinn-vinn.

I fortsettelsen treffer jeg paret hver uke. De vanskeligste temaene jobber vi med sammen. Hjemme prøver de å holde fokus, ta seg sammen og gjøre ting på nye måter. Hennes største utfordring skal vise seg å bli å tilgi. Hun er skuffet over mangel på ansvar, på grensen til bitter. «Det er ikke bare bare for meg å sette strek over alle de årene. Og det gjorde det ikke bedre at vi ikke kunne snakke sammen«. Til gjengjeld overrasker hun ham positivt, ved å involvere ham i alle spørsmål som gjelder dem som familie. Hun har forstått hjemmeleksen, og hun leverer. Dette gjør ham veldig positivt innstilt. Han viser nye sider; han står opp med barna i helgene, han tar initiativ til tur i svømmehallen og på bowling. Men hun er skeptisk og har vanskelig for å tro at det vil vare. Dette plager ham.

Det blir gjennombrudd den dagen vi bruker hele timen på hennes sår som ikke vil gro. Han sitter stille og lytter. Hun forteller om sine intensjoner for parforholdet og familien, om hvor alene hun har følt seg og hvor sint dette har gjort henne. Hun erkjenner at hun svinger veldig i humøret, og beskriver hvor krevende det er for henne å ta seg sammen overfor barna. Hun er full av dårlig samvittighet overfor dem, og anklager ham. Han gir henne tiden hun trenger, og lar være å gripe inn, forsvare og forklare. Etter å ha kjent på og gitt uttrykk for sterk frustrasjon, synker hun sammen og blir veldig trist. – Her trår han til; han trøster, stryker henne på skuldrene og sier han forstår. Fra sidelinjen ser det ut som han har fått en ny posisjon; han er inkludert og han er betydningsfull. Begge virker lettet når vi avslutter samtalen.

I tillegg til å ta mer ansvar i forhold til barna, ser han kona si i et nytt lys. Han behandler henne mer omtenksomt. Hun viser ham mer respekt. Paret anstrenger seg virkelig, og det er på tide å legge inn en lystbetont aktivitet. De får i oppgave å dra på drømmedate. Mens de planlegger, er det en ny tone mellom dem. Det er entusiasme og kreativitet, og han utbryter med glad stemme: «Dette blir nesten som i gamle dager!» Når hun smiler er det uforbeholdent, ingen bitterhet å spore.

Paret har fått et nytt utgangspunkt. Men samspillet er fortsatt veldig sårbart; de må tviholde på alenetid og regelmessige samtaler for å opprettholde den følelsesmessige nærheten. Han må opprettholde ansvar og aktivitet, og hun må holde på den nye alliansen. I tillegg må hun være bevisst på å ikke falle tilbake i gamle tankemønstre, og våge å tro på at det varer. Det bør vare.

Relevante innlegg:
Hva trenger du for å tilgi?
«Der er kjæresten din!»
Styremøte hver søndag
«Menn er undervurdert som fedre!»
Det er ikke godt nok for meg
Ikke glem mannen din
Jeg har mistet følelsene