… av denne innstillingen:
«Jeg vil prøve litt til og se»
«Hvis HAN bare kan vise at HAN…»
«Hvis HUN kan slutte å…»
«Vi kan ikke gi opp enda, på grunn av barna»
I motsetning til denne innstillingen:
«Jeg VIL få det til!»
«Jeg vet jeg har vært urimelig»
«Jeg er innstilt på å gjøre det som skal til»
«Jeg vet hvor fint vi kan ha det, jeg vil ha det sånn igjen»
Hvor bevisst er du på din innstilling?
Relevante innlegg:
Jeg kan jo bare gjøre det slutt
All in
Hvis dere er midt i en uoverensstemmelse, er det lite klokt å plassere en relevant bok i fanget på partneren med kommentaren: «HER er noe for deg!» Eller sende en link med et relevant artikkel, uten kommentar. Handlingen taler for seg selv.
Det man derimot KAN gjøre, er å bli enige om – når det er bra stemning og man kommuniserer godt – at begge skal velge en artikkel som man ønsker at den andre skal lese. Bli enige om når dere bytter, og begrens dere til kommentaren:
«Jeg vil at du skal lese….»
Ved å være bevisst på timing (bra stemning) og tilnærming («Jeg vil…») – og ikke minst ved gjensidighet (begge gjør det) – får man muligheten til å vise hverandre hva man er opptatt av. Noen ganger kan det være lettere å ta til seg et budskap i form av en artikkel. Hvis ikke din kjære er interessert, aksepter det.
Relevant innlegg:
Hvem leser om samliv?
«Vi har bodd sammen i 1 ½ år. Vi elsker hverandre og tror at det skal bli oss to. Men noen ganger blir jeg usikker. Jeg føler han er så bortskjemt. Han tar lite ansvar for ting og overlater mye til meg. Hadde han enda vist at han satte pris på det. Men det virker som han tar for gitt at jeg gjør så mye for han. Hvor mye skal jeg legge vekt på det?»
Til hun som har en bortskjemt samboer
Jeg synes du skal legge MYE vekt på det. NÅ.
Mest sannsynlig vil du finne forklaring i oppveksten hans. Hvis han er vant til at andre ordner opp, er det lett å ta det som en selvfølge. Det store spørsmålet er om han vil klare å tenke og handle annerledes. Det vil kreve at han får ny innsikt og et forhold til likeverd, gjensidighet og forpliktelse.
Dette kan være tungt å ta inn over seg, hvis han har vennet seg til å ha det ganske behagelig. Dessverre hender det vi ser at det må et brudd til for å se rekkevidden av å ikke ta den andre på alvor. For det er det det handler om.
Mitt forslag er at du snakker med ham og presiserer at for deg og for forholdet deres, er dette virkelig viktig. Si at det er nå det gjelder. Videre foreslår jeg at du forteller ham hva du ønsker at han skal ta ansvar for selv, og spør om han vil gjøre det. Svaret hans blir selvsagt viktig. Og så blir det viktig at du følger opp det du har sagt. Snakk sammen underveis, så han vet hvor han har deg. I løpet av de neste ukene og månedene vil det vise seg hva som finnes av potensial.
For deres skyld håper jeg han forstår alvoret og at han har evne og vilje til å endre seg. De fleste har heldigvis det. Overgangen fra ungdom til voksen kan være krevende. Å leve sammen med noen er også krevende. Med likeverd, gjensidighet og forpliktelse, kan det også bli veldig givende.
Relevante innlegg:
Er det greit å være egoistisk?
Hender det at løpet er kjørt?
Ikke gå 100% inn for oppgaven
Kjærlighetens fem språk
I begynnelsen av et parforhold er møtene mellom de to gjerne høydepunktet i uka, høydepunktet på dagen. Man har positive forventninger og får dem ofte innfridd. Begge strekker seg langt for å gjøre inntrykk. Begge er innstilt på å gi den andre gode opplevelser. Man gjør det av ren, skjær glede.
På et eller annet tidspunkt begynner man å venne seg til ting og ta ting for gitt. Man slutter å strekke seg, man føler ikke behov for å gjøre inntrykk, man er ikke lenger innstilt på det. Man er over på autopilot.
På et senere tidspunkt kommer erkjennelsen: et godt parforhold overlever ikke på autopilot. Det går ikke på skinner. Innsats har blitt en dyd av nødvendighet.
Med denne innsikten kommer mulighet for nye høydepunkter. Håper du finner inspirasjon på bloggen!
En mann forteller at å «svelge kameler» har fått ny betydning. Han og samboeren jobber med parforholdet, og har fått til mye. Mannen sier han har funnet ut at han virkelig svelger kameler når han:
3) Kan si: «Det er greit at vi gjør det på din måte allikevel»
Hun svelger også kameler. Uttalelsen tyder på god innsikt og godt samspill.
I mitt arbeid ved familievernkontor og som samlivsterapeut, møter jeg helt vanlige mennesker i helt vanlige livssituasjoner. Ikke sjelden kjenner jeg meg igjen i det de strever med. Fra naturens side har vi mennesker veldig mye til felles når det gjelder hva vi trenger og hva vi føler i møte med andre.
Det som gjør situasjonen så spesiell, er at menneskene jeg møter, viser stor grad av tillit, de åpner seg og deler det de tenker og føler. De forstår at jeg vil dem vel. Der deres tillit møter mitt ønske om å hjelpe, skjer det noe.
Vi opplever et fellesskap og en nærhet. Noe av det som gjør mest inntrykk, er når mennesker jeg sitter overfor, får kontakt med egne følelser. Det kan for eksempel være frustrasjon over partneren, som får en helt annen form når man beskriver det for en profesjonell hjelper, enn når man med kritiske kommentarer rammer den andre i en travel hverdag. Frustrasjonen inngår i en større sammenheng.
En annen ting som gjør inntrykk, er når de to som utgjør paret, får kontakt med hverandre. Endringen i rommet er til å ta og føle på. De formulerer seg mer forsiktig, i frykt for å støte den andre bort. De ser på hverandre med vaktsomme blikk, usikre på den andres reaksjon. Anspent og samtidig til stede. Jeg tror dette er øyeblikk som alle par innerst inne søker, med mulighet for en helt spesiell nærhet. Og mulighet for å reparere, der det tidligere har gått galt.
Det gjør også inntrykk når to som pleier å skylde på hverandre, i stedet retter pekefingeren mot seg selv og innrømmer egne svakheter. Det har en forsonende effekt. Når HAN for eksempel sier: «Jeg har litt kort lunte noen ganger. Det hender jeg sier ting som jeg ikke burde sagt». Eller når HUN sier: «Jeg er ikke så god til å vise ham at jeg er glad i ham.» Man behøver ikke være terapeut for å forstå at det er trist. Når de to hører den andres ydmykhet, blir begge mer forståelsesfulle og mer velvillig innstilt.
Noen ganger ler vi hjertelig sammen. Det kan være en av oss gjør eller sier noe som kommer helt feil ut eller bare blir komisk. Midt i alt det alvorlige, oppstår et befriende pusterom av felles glede. Jeg må også trekke på smilebåndet når par med selvironi beskriver egen tilkortkommenhet, og ser på hverandre med glimt i øyet.
Også en samlivsterapeut kan ha en dårlig dag. –Som den morgenen jeg dro hjemmefra etter en krangel med den ene datteren min, med storesøster som publikum. Jeg «slapp» ytterdøren igjen etter meg litt hardere enn beregnet, og gjorde en kort vurdering av at jeg ikke hadde tid til å gå inn igjen og si at det ikke var meningen. Det skulle jeg angre på resten av dagen. Da jeg kom hjem, unnskyldte jeg meg uforbeholdent. Storesøster utbrøt lettet: «Det var godt du sa, mamma! Da du hadde dratt, tenkte jeg: «Det var DEN familieterapeuten…»
Det er et mål å avslutte vanskelige samtaler som venner. Før jeg avslutter med paret, ber jeg begge tenke ut en setning som de vet vil gjøre den andre godt. Det kan være hva som helst, smått eller stort. De sitter stille og tenker inntil begge har gitt signal om at de er klare. Leseren kan sikkert forstå at en samlivsterapeut blir berørt når to som strever og savner og kanskje har gjort det lenge, med stort alvor sier: «Jeg vil gjøre så godt jeg kan for å gi deg det du trenger», «Jeg ble glad når du tok hånden min» eller «Jeg har tro på dette, at vi skal få det til » .
Jeg har drømmejobben.
Relevante innlegg:
Hva er parterapi?
Utdrag fra en parterapi
Hvis man skal leve godt sammen med et annet menneske, er det viktig med fleksibilitet. Det er viktig at det er rom for begges behov. Det er viktig at man kan prøve seg frem og gjøre nye erfaringer. Og det er viktig at ting kan være i utvikling og endre seg med tiden.
Det hender jeg møter par hvor den ene har bestemt seg for noe og ikke er til å rikke på. Det kan hende hun har prøvd mange ganger før, og er redd for å bli skuffet igjen. Eller at han har overskredet sine egne grenser, og det er ikke mer å gi. Og så hører vi den ene si: «Det er uaktuelt», «Det kan du bare glemme» eller «Det kommer ikke til å skje».
Det som SKJER, er at samtalen låser seg der og da. -Og samspillet låser seg i fortsettelsen. -For hvilke muligheter finnes da, hvis den ene har sluppet ned en bom? Kan hende den andre reagerer med å resignere; å innrette seg på bekostning av egne behov. Eller kan hende den andre reagerer med protest: «Da bryr jeg meg ikke om deg og dine meninger, jeg gjør som jeg vil». Resultatet blir parallelt løp, og de mister det fellesskapet de kunne hatt.
Det er fullt mulig å føle/mene/tro at man ikke klarer/er villig til kompromiss eller endring. Problemet oppstår når man hevder det.
-Så hvis du kjenner at du har prøvd mange ganger og har gitt opp, kan du prøve igjen – for parforholdets skyld? Eller når du har overskredet egne grenser, kan du gi uttrykk for at det er overveldende NÅ, men at du er villig til å vurdere det igjen, senere?
På denne måten viser du at det er muligheter. Der det er rom for muligheter, kan ting skje. Rett som det er, er jeg vitne til at par kommer opp med løsninger de ikke har kommet på tidligere. Stadig vekk ser jeg at par som får nye erfaringer, vurderer ting annerledes. Og ikke minst ser jeg at par som opplever godt samspill, blir mer velvillig innstilt. Jeg har drømmejobben.
Å gå i vranglås kan beskytte deg mot endring, men det hindrer parforholdet ditt i utvikling. Klarer du å låse opp og se hva som skjer?
Relevante innlegg:
Det kan hende du har rett
«Vi er så forskjellige!»
Oppdrag parterapi
Strategier på tre nivåer:
Relevante innlegg:
Walls & windows
Utroskap – hvor går grensen?
Går det an å forebygge utroskap?
Er det lov å slå ut håret?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank
– et begrep for å illustrere grensene mellom deg og andre
Den amerikanske Shirley P. Glass, psykolog, forsker og forfatter – omtalt som ekspert på utroskapsfeltet, står bak en modell som illustrerer grensene mellom oss selv og andre (Glass, 2004).
Glass bruker begrepet «walls and windows» for å symbolisere graden av følelsesmessig involvering i og utenfor ekteskapet. Nærhet i ekteskapet forutsetter ærlighet og åpenhet om viktige temaer i livet. I et forpliktende forhold setter paret opp en vegg som skiller dem fra krefter utenfor som kan splitte dem. De ser på verden utenfor ekteskapet gjennom et felles vindu av åpenhet og ærlighet. Paret er en enhet og står sammen når de håndterer barn, svigerforeldre og venner.
Ved å holde tilbake informasjon og ha hemmeligheter for ektefellen, reiser man en vegg som hindrer fri flyt av tanker og følelser, som tidligere styrket nærheten mellom de to. Når man involverer seg følelsesmessig i en annen og åpner mulighetene for å bli nærmere kjent, åpner man vinduet for å slippe den andre inn, samtidig som man reiser en vegg som ekskluderer ektefellen. Grensene forskyves gradvis og ofte ubevisst.
Følelsesmessig involvering i en 3. part rokker ved ekteskapets sikkerhetssystem. Ekteparet er ikke lenger en enhet. «Den andre» kommer på innsiden og ektefellen på utsiden. «Walls and windows» kan tydeliggjøre grensene til enhver tid. Ved å spørre seg selv om plassering av vegger og vinduer, kan man enkelt avgjøre om en relasjon på utsiden har beveget seg forbi den vennskapelige grensen og er nærmere enn ektefellen.
Fritt etter Glass’ «NOT just friends», 2004
Neste innlegg: Hvordan unngå utroskap? Strategier på 3 nivå.
«Ofte når samboeren min og jeg diskuterer og er uenige, synes jeg det er han som er urimelig (det synes selvsagt ikke han). Jeg synes det er jeg som har de beste argumentene, og skulle ønske jeg kunne nå frem med dem. Men han mener noe annet og har sine argumenter, og sånn blir det mange diskusjoner. Hvordan kan man vite hvem som er urimelig, han eller jeg?»
Til kvinnen som lurer på hvem som er urimelig
Sånn er det mange som har det! Temaer som går igjen, kan være HUN som reagerer når HAN drikker og endrer atferd. Eller HAN som mener HENNES overbeskyttelse av barna er «galskap». Eller par som er uenige i hva de skal bruke penger på. Når man er midt oppe i det, kan det selvsagt føles som om den andre er urimelig. Jeg tenker det handler om noe annet. Derfor har det lite for seg å fortsette å argumentere, det fører gjerne bare til krangel.
Fra en 3. parts ståsted kan begge være rimelige, samtidig, med utgangspunkt i hver sin situasjon. Grunnlaget for å komme til enighet og konklusjon – som de fleste par er ute etter – ligger i å forstå hverandre. På et dypere nivå enn dere har gjort til nå. Hvis man «knekker koden» for virkelig å forstå hverandre, vil den nye innsikten skape helt nye betingelser for enighet og konklusjon. Her er forslag til prosess:
Med utgangspunkt i eksemplene over, kan man se for seg at en slik prosess kunne lede til at han som endrer atferd når han drikker, vil forstå at dette skaper en utrygghet hos henne, og at han vil føle et selvstendig ansvar for å ta hensyn. -Og at hun som overbeskytter barna, vil forstå at han ikke kan «bli med på galskapen». En prosess kunne lede til en konklusjon om at hun tar ansvar for sin frykt og at de parallelt søker kunnskap hos fagfolk og ser hva fra andre foreldre gjør.
Når man har forstått hva som ligger bakom argumentene, mister «rimelig» og «urimelig» betydning. Når vi klarer å nå inn til hverandres innerste sårbarhet, ønsker og behov, blir handlingsrommet utvidet. Forståelse, velvilje og fleksibilitet kan komme av seg selv. Enighet og konklusjon kan være innenfor rekkevidde.
Relevante innlegg:
Kona mi er kontrollfreak
Han er for streng med barna!
Mannen min har satt ned foten
Du forstår meg best i hele verden!
På vei til å forstå
Problemhåndteringsmodellen
Har du sagt det til ham?