Uvanlig mulighet for vanlige par

Panorama of wife drinking wine during anniversary dinnerEt par jeg snakker med, beskrev en helt uvanlig mulighet for helt vanlige par.

De har levd sammen i flere år. De har fått to barn og kjenner hverandre godt. Jeg vil betegne dem som et helt vanlig par. Hvis noe skiller dem fra andre par, måtte det være en utrettelig vilje til å gjøre en innsats for parforholdet. I den sammenheng var det jeg ble kjent med dem. De forteller:

Hun hadde foreslått for ham at de skulle gå på date og late som om de møttes for første gang. De skulle leve seg inn i rollene som fremmede og han skulle sjekke henne opp. Han syntes det hørtes veldig skummelt ut. Og litt spennende. Etter noen måneders betenkningstid sa han ja. De avtalte å dra til en bar i nabobyen, hvor det var liten risiko for å møte kjente. De ordnet barnevakt og booket hotellrom.

Kvelden før date’n spurte hun om de skulle avtale litt, så det ikke gikk galt. Han kjente prestasjonsangsten stige og spurte hva hun tenkte på. Hun sa at hun ikke ville kle seg ut. Han lurte på hva hun mente, og hun svarte: «Hvis jeg kommer som sykepleier, kommer jeg ikke i sykepleieruniform.» Han slappet av. Ingen kleskode, altså. Hun la til: «Og så kommer jeg til å drikke litt før vi møtes.» Han samtykket. De avtalte tid og sted. Hun la til: «Hvis det ikke funker, kan vi jo bare kaste inn håndkledet. Det er jo bare oss.» Han tenkte at det kunne bli hyggelig – uansett.

De skiltes som vanlig på morgenen og gikk hver til sin jobb. Hun leverte barna hos barnevakten. De dro inn til byen hver for seg. Hun hadde lagt inn tid til shopping, og avsluttet med et glass vin i en ukjent bar med lite folk. Hun var spent og nervøs. Hun gikk til avtalt møtested en halvtime før tiden og bestilte enda et glass. Bartenderen var veldig hyggelig. En fremmed satt og betraktet henne.

Han hadde dresset seg opp i skjorte og slips for anledningen. Han drakk en halvliter på en ukjent bar og satt og så på folk. Han lurte på hva han hadde begitt seg ut på. Han var langt fra noen skuespiller. Og han visste at hun hadde forventninger. Han minnet seg selv på retrettmuligheten og pulsen sank. Han fikk lyst til å overraske henne og se hva han kunne få ut av det.

De hadde misforstått hverandre med hensyn til tiden. Hun ble sittende i baren og blomstre. I stedet for å bli frustrert som hun vanligvis ville blitt, tenkte hun at dette var en del av hans strategi. At han hadde valgt å være en uvøren type. Komme slentrende inn, for sent. Hun bestilte enda et glass.

Han fikk øye på henne med én gang. Hun satt lett synlig og var opptatt med mobilen sin. Han gikk direkte bort og spurte om det var ledig ved siden av henne. Hun svarte ja, men virket reservert. Bartenderen og mannen som hadde betraktet henne, fulgte interessert med.

Han spanderte drikke og etter hvert noe å spise, og de pratet. I kjent antrekk, kjent stemme og kjent kroppsspråk. Men innholdet var ukjent. Han fortalte at han var lege. Hjertekirurg, for å være presis. Hun hadde tusen spørsmål og han svarte saklig. Hun var instruktør på Elixia, og hadde ikke vanskelig for å holde samtalen i gang. Hvis det ble en aldri så liten pause, sa hun at hun måtte på toalettet og ba ham passe sakene hennes. Etterhvert spurte bartenderen om han skulle sette alt på samme regning. Hun insisterte på å betale selv.

De snakket om andre gjester i baren, om medisin, livssyn, politikk og livsstil. Han ville gjerne ha treningstimer. Med henne som instruktør. Hun kommenterte at han så veltrent ut, hun kunne ikke forstå at han trengte instruktør. Begge moret seg kostelig. Senere på kvelden tilbød han seg å gjøre opp regningen og følge henne hjem. Hun var ikke lenger reservert, og takket uforbeholdent ja.