Kategori: Parforhold

Et vanlig tema blant par, er ansvarsfordeling. Det hender jeg ber par fylle ut på en post-it-lapp hver for seg, hvor mange prosent de synes de tar av det totale ansvaret. Nesten uten unntak er svaret en skjevfordeling der begge mener kvinnen tar mest ansvar.

Det interessante er de to påfølgende spørsmålene:
1. Hvor mange prosent er idealet?
2. Hva vil dere gjøre med det?

Ofte tar paret utgangspunkt i idealet, og avklarer hvordan han vil ta mer ansvar, og hvordan hun vil bidra – på andre måter enn å mase. For eksempel ved å overlate til ham selv å velge tidspunkt, eller å ta seg av barna mens han utfører oppgaver. En mann var uvanlig åpen:

«Jeg tar 40% av ansvaret. Idealet er 50-50». Han tenkte seg om. «Man kan jo ikke si noe annet?» Han tenkte videre. «Jeg orker egentlig ikke mer. Hvis ikke hun hadde tatt det hun gjør, vet jeg ikke hvordan det ville blitt». Stillhet. «Det er jo urettferdig».

Det hører med til historien at de inngikk avtale om 50-50 og klarte seg bedre i perioder. For henne var det «godt nok».

Oppfølgingsspørsmål blir:
3. Kan dere snakke om det?
4. Har dere en felles forståelse?
5. Er dere likeverdige?

Det avgjørende er ikke prosenten, men likeverd og håndtering. Hvis man blir usikker, sjekk ut om dere forstår hverandre og om løsningen er bra for paret.

Relevante innlegg:
Tåler hun  ham?
Kunsten å reparere
En innrømmelse 
Arbeid utenfor husets fire vegger teller ikke
Han ser ikke støv
Morten sine beste råd for et godt parforhold

Noen av oss har opplevd å bli forelsket i, og fortsette å elske en som er veldig ulik oss selv. Rett som det er, hører jeg denne uttalelsen fra par: «Vi er SÅ forskjellige!» Når de har oppsøkt hjelp, er det gjerne fordi ulikhetene gjør det krevende å leve sammen.

Nå vet jeg jo at disse parene ikke har oppsøkt hjelp for å gjøre det slutt – enda så frustrerte de kan ha blitt. Og selv om de nok kunne ønsket seg at jeg som terapeut kunne få den andre til å forstå at det er hun/han som må forandre seg, er de oppegående nok til å innse at det er urealistisk.

Disse parene ønsker å fortsette å leve sammen, men ber om hjelp til å håndtere ulikhetene. I noen få tilfeller kan man som tredjepart og terapeut oppleve at den ene er ekstrem eller urimelig i en eller annen retning. I så fall blir hun eller han utfordret på å justere seg. Det kan faktisk være en befrielse for begge parter. Men i de aller fleste tilfeller er det «den gyldne middelvei» og kompromiss som gjelder. Et utgangspunkt kan være å tenke en modell i tre kolonner:

Slik kan listen fortsette…

Ved gjennomgang av ulike behov og ønsker; unngå strategiske forhandlinger for mest mulig gjennomslag – det er veldig destruktivt for tillit og nærhet. Les Er det greit å være egoistisk?

Ved gjennomføring av inngåtte kompromisser; sørg for å holde dine forpliktelser og følge opp lojalt – dette har også stor betydning for tillit og nærhet.

Det kan være nyttig å få hjelp av en tredjepart for å sikre likeverd og fokus på paret. De som har lang erfaring med dette, har lært seg å unngå ytterpunkter og legge ned våpnene. –At jeg har det mye bedre sammen med deg når vi begge strekker oss mot det som er best for parforholdet.

Relevante innlegg:
I gode og onde dager
Kjærlighetens tre porter

«Jeg blir oppgitt over samboeren min. I mine øyne er han ganske useriøs. Med det mener jeg at han nesten ikke tar noe alvorlig, han fleiper med viktige ting eller snakker det bort. Med barna rundt eller sammen med andre, synes jeg han tar mye plass. Han vil gjerne ha oppmerksomhet, og har det helt topp hvis han får folk til å le. Men du ser ham sjelden i ordentlige samtaler med andre. Der er noe av problemet vårt, vi har ikke den samme kontakten som vi hadde før. Én ting er at jeg savner det, en annen ting er at det er slitsomt med en som er så useriøs det meste av tiden.»

Til hun som har en useriøs samboer
Du skriver at du er oppgitt, at du savner kontakten, at det er slitsomt. Det er ikke vanskelig å forstå. Savn og ensomhet er veldig ofte knyttet til det du beskriver. -Men det kan se ut som du ikke er 100% oppgitt, ettersom du tar dette initiativet?

Det at dere har hatt en annen kontakt tidligere, kan være et positivt tegn. Det kan bety at han fortsatt har seriøse sider ved seg, og at det fortsatt er mulig for dere å få bedre kontakt. Hva det skyldes at du opplever ham som useriøs nå, er vanskelig å si fra sidelinjen. Det jeg kan bidra med, er informasjon om hva et samliv krever og forslag til hvordan du best kan gå frem.

1. Et samliv består av samspill og tilknytning. Dette krever gjensidig respekt, forpliktelse og kontakt. Det forutsetter blant annet at man snakker sammen om personlige spørsmål og viktige temaer. Det forutsetter seriøsitet.

2. Et samliv består også av to individer, som må fortsette å være seg selv. Det er avgjørende for helse og livskvalitet. Hvis han for eksempel er mer utadvendt, leken og spontan enn deg, kan det bli friksjon. Særlig hvis dere ikke klarer å snakke om det, akseptere hverandre og ta hensyn.

Det er vanskelig å finne den rette balansen her, men det er åpenbart at dere er i utakt. Så mitt første råd er: ta initiativ til en «seriøs samtale».

3. Kan du gå inn i samtalen med:
-En forståelse for at det er viktig for hans identitet å få fortsette å være seg selv
-Å ikke være ensidig kritisk til ham, men innse at dette er et samspill mellom dere to
-Være ydmyk for hvordan du kan ha bidratt til samspillet
-Være tydelig på hva du har behov for
-Be ham om å imøtekomme dine behov

Du som kjenner ham, er den som har best forutsetninger for å vite hva som vil være det beste tidspunktet for en slik samtale og den beste åpningreplikken. Hvis det blir for vanskelig, søk hjelp. Ikke vent for lenge. Samliv er seriøse saker.

Relevante innlegg:
«Mannen min er ikke dyp nok»
Tåler hun ham?
Når ble det negativt å være enkel?
Han har så vanskelig for å si nei
Egentid
«Samboeren min er så impulsiv!»

Det hender at par søker hjelp for å kommunisere bedre, og så viser det seg at de har en mer grunnleggende utfordring: den ene har det mange kaller en «sær» interesse. Kanskje han er kunstner, kanskje han er en eventyrer, kanskje han har et spesielt talent. Blant de parene jeg har møtt, er det oftest en mann, men det kan selvsagt også være en kvinne.

Det viser seg ganske fort at vi snakker om noe mer enn en vanlig fritidsinteresse; han er dedikert, engasjert og bruker masse energi på interessen sin. I et parforhold og med barn kan han ikke finne nok tid til det han ønsker seg mest av alt.

Utfordringen har minst to sider:
1) Dette er tett knyttet opp til hans identitet. Uten å få dyrke interessen sin, føler han seg tom og «på vent»; for noen går det ut over selvfølelse og livskvalitet, for noen fører det til frustrasjon eller depresjon. Det er umulig å se for seg et liv uten interessen, og han uttrykker sine behov gjennom forventninger, ønsker og noen ganger i form av krav.

2) Dette gjør noe med partneren. Hun var i utgangspunktet fascinert og betatt. Hun har levd i troen på at intensiteten ville avta og at han ville skifte fokus når de ble etablert. Samtlige kvinner blant de parene jeg har snakket med, viser stor forståelse og aksept for hans «sære» interesse. De har vært tålmodige og har i liten grad hindret ham i å dyrke interessen. Men med tiden har de blitt mer kritiske og og mer krevende.

-Og så har parene kommet til et punkt der det går på tålmodigheten løs. Hun føler seg nedprioritert, oppgitt og ser ingen løsning. Han føler at det ikke er rom nok for hans behov, og at hun er grunnleggende kritisk innstilt. Kommunikasjon er et sekundærproblem.

En samlivsterapeut har ikke fasitsvar. Men basert på erfaring med disse parene, har jeg følgende innspill til par der den ene har «sære» interesser:

• Den dårlige nyheten til hun som lever sammen med ham: det er ingen løsning å hindre ham i å dyrke interessen. Ettersom den er et av hans grunnleggende behov, vil makt og tvang på sikt føre til ett av to: enten at det går så mye ut over hans trivsel og livskvalitet at han ikke har det godt med seg selv og heller ikke blir en tilfredsstillende partner. Eventuelt kan det føre til samlivsbrudd.
• Den brutale virkeligheten til han med den «sære» interessen, er at parforhold og foreldreskap krever ansvar og innsats. Det er DU som må prioritere. Å sette henne i en posisjon hvor hun blir ansvarlig for dine prioriteringer, er urimelig og veldig uheldig – for dere alle.
• Rykk tilbake til start. Sammen. Grunnlaget for et likeverdig parforhold og ansvarlig foreldresamarbeid, er at beslutningen er tatt i fellesskap. Beslutningen om hvilken plass interessen skal ha. De parene som har lyktes med dette, har en felles forståelse, avklarte forventninger og lojalitet til beslutningen. Beslutningen innebærer en grundig gjennomgang av hvor viktig interessen er for ham, hvor viktig hun og familien er for ham, og hvorvidt det er mulig å forene hans sprikende interesser. Her er det viktig at begge er ærlige og realistiske.
• Det triste er at for noen par blir det en erkjennelse av at den «sære» interessen er lite forenlig med parforhold og familieliv.
• Den gode nyheten er at de parene som tar realitetene inn over seg og jobber frem en felles beslutning, finner løsninger. Det kan være løsninger som innebærer f.eks. at de prioriterer å bruke penger på matleveranse og rengjøringshjelp, at de skaffer en fast barnevakt, at hennes behov får høyere prioritet, og en avtale om at han får dyrke interessen sin for en avtalt periode, før det blir hennes tur. Det ser ut til at det som er avgjørende for hennes tilslutning til, og lojalitet til en avtale, er hans grunnleggende holdning: at han innser at det ikke er en selvfølge å få dyrke den «sære» interessen, at den faktisk går på bekostning av henne, at han ikke tar hennes ofre for gitt, at han kontinuerlig anerkjenner og viser takknemlighet for hennes ansvar og at han alltid gjør en ekstra innsats når han er til stede.

Par som lever med denne utfordringen uten å ha tatt beslutningen i fellesskap, anbefales å søke hjelp. For par som er i starten av et forhold, kan det være en stor fordel å ta for seg disse spørsmålene før man får barn. Når man er likeverdige og løsningsorientert, er det lettere å være fleksibel og kreativ. Ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Frihet og forpliktelse – hårfin balanse
«Vi flyttet på grunn av jobben til mannen min»
Tåler hun ham?
Motpart eller medspiller?
Et nytt perspektiv på parforhold
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»