I en samtale jeg hadde med et par, snakket vi om opplevelsen av fellesskap og tilhørighet. Tillit til den andre og å vokse sammen. Jeg spurte dem om de hadde lært noe av hverandre. Mannen svarte spontant «ja!» Kvinnen tenkte seg om. Hun trakk på smilebåndet. «Ja…»
Jeg ba dem fortelle hva de hadde lært av hverandre. Kvinnen tok ordet. Hun fortalte at de tidlig i forholdet opplevde at han hadde mer lyst på sex enn henne. Oftere og mer spenstig. Begge ville gjerne at den andre skulle ha det bra og være fornøyd, og var innstilt på å lytte til den andre og gjøre en innsats. Mannen forsto at kvinnen gjerne ville komme ham i møte, og oppmuntret henne:
«Du må tenke på det da, vet du»
Kvinnen fortalte at hun begynte å tenke mer på sex, og at det hjalp! Hun var mer oppmerksom, brukte alle sanser og ble inspirert av inntrykk hun fikk. Hun sa hun var overrasket over hvor bra det fungerte. Nå var det mannens tur til å smile: «Ja, det hjalp veldig. I starten…»
Jeg spurte mannen hva han hadde lært. Han rettet seg i stolen og så mer høytidelig ut. «Hun har lært meg å være en bra pappa.» Kvinnen fikk tårer i øynene (veien til kvinnens hjerte går gjennom barna…). Jeg spurte om han kunne si litt mer om det. Mannen kremtet og sa: «Nei, hun har lært at jeg må sette meg selv til side og prøve å se hvordan det er å være inni barna. At det er på den måten jeg får kontakt med dem. Det er vel det som er empati, er det ikke?»
De to så på hverandre og var tause. Det virket som de ble minnet på noe veldig viktig som de hadde sammen, og at det var godt. Er det sånn, at det er lenge mellom de gangene vi blir minnet på det gode og berørt av det – samtidig? Det burde vi gjøre noe med.
Hvis du vil gjøre noe med det, kan du invitere din kjære til en prat om det. Start med å lese innlegget. Spør hverandre: «Hva har vi to lært hverandre?» Ta dere god tid. Hvis det er lenge siden sist dere tenkte over det, kan det hende dere må tenke en stund.
