Hvordan er ansvaret fordelt mellom dere? Mitt inntrykk er at mange har en tredelt fordeling, ikke uttalt:
* 1/3 ansvar tar jeg selv * 1/3 ansvar legger jeg på partneren min (kanskje overvåker jeg ham/henne med et litt kritisk blikk) * 1/3 ansvar overlater jeg til tilfeldighetene
Rent matematisk er det ikke noe i veien for en slik fordeling. – Men er du klar over effekten det kan ha for parforholdet, og ikke minst deg selv, om du tar 100% ansvar? En alternativ måte å tenke på:
Jeg tar ansvar for at daten blir vellykket! Det gjør jeg gjennom holdning og handling – partneren min vil legge merke til det. Jeg er ikke avventende eller kritisk til hva hun/han foretar seg, men tar ganske enkelt ansvar selv. Uansett hva som måtte skje, står jeg løpet ut.
Hvis partneren din ikke fikser det: gled deg over egen innsats og resultater. Hvis det skulle vise seg at partneren din også tar ansvar, er dere to om å dra inn suksessen.
«Jeg har alltid sagt at jeg ønsker meg en mann som virker», sier hun og utdyper: «En som tar ansvar, fikser og ordner». Hun fant en som virker.
Paret skulle få flere utfordringer enn gjennomsnittet. Over tid tæret det på forståelse og raushet, og det kom til et punkt hvor hun synes han virket «for mye». Ansvar, fiksing og ordning ble et problem.
Paret endte opp med brudd og levde hver for seg. De måtte mestre livet og utfordringer på egenhånd. Etter 1 år fant de sammen igjen, og det er her jeg møter dem.
I det vår første samtale skal avsluttes, ber jeg begge tenke ut én setning som vil være godt for den andre å høre. Hennes setning kommer her: «Jeg har savnet deg helt siden du dro».
I vår andre samtale får paret lære om de fem kjærlighetsspråkene. Hennes kjærlighetsspråk er «tjenester», sier hun og utdyper: «at han ordner og fikser». Ringen er sluttet.
Vårt første møte var i Frankrike, i en liten by utenfor Nice. Det som møter meg, er to fine mennesker som det er lett å få et forhold til. De forteller at de reiser en del, og har denne gangen valgt å reise dit de kan få inspirasjon for parforholdet. Nina har vært pådriver for inspirasjonsreisen, Jarle har «blitt med». Han har gruet seg og er litt nervøs. Jeg forstår allerede i første samtale at de er glad i hverandre og vil hverandre vel.
Paret har bestilt alle tre «rettene» på menyen: 1. Inspirasjon 2. Kommunikasjonsteknikk 3. Problemhåndtering
Vi møtes 1 time
hver morgen i 7 dager. Etter dag én har Jarle blitt trygg; dette er ikke farlig
og vi skal ikke gjøre noe han ikke selv vil.
Første dag får vi oversikt over parets problemområder; temaer de enten krangler om eller ikke snakker om. Paret får tidlig en utfordring de skal tenke på noen dager: de skal bestemme seg for en gave de vil gi til den andre, som den andre vil sette pris på. Det skal ikke være en pakke – det skal være et personlig bidrag som vil gjøre en forskjell. Jeg kjenner dem ikke fra før, og er spent.
Paret lærer raskt, men samtalene går sakte:
Med respekt forklarer de hverandre hvordan det ser ut fra sitt ståsted. Forståelse er en kunst, og de får trent seg. Vi måler graden av forståelse, som øker merkbart gjennom uken.
Vi kommer til siste dag, og det er på tide å avsløre «gaven». Jarle begynner. Han vrir seg litt i stolen, hun ser spent på ham. Jarle sier han vil begynne å høre etter når hun sier noe, «ikke bare høre, men høre etter». Jarle har fulgt med i timen; dette er noe hun har savnet og bedt om i lang tid.
Det er Ninas tur, hun
ser på Jarle. Jarle ser rett fremfor seg, konsentrert. «Jeg vet jeg av og til kan være krass», sier Nina. «Når jeg snakker til deg, kan jeg være krass
i tonen. Jeg merker det selv, jeg vil ikke være sånn. Det vil jeg gjøre noe med».
Jeg tror Jarle tror at jeg ser på Nina, som har ordet. Men jeg ser på Jarle, på hvordan gaven blir mottatt. Jeg har møtt utallige menn som beskriver fortvilelsen over å ikke føle seg respektert, og at uansett hvordan han prøver, så er det «feil».
I løpet av sekunder faller ansiktet til Jarle i nye folder. Fra konsentrert og spent, til dyp lettelse. «Det var godt du sa det», sier han. Hun har fulgt med i timen.
Når paret reiser hjem, har de fått orden på en del ting og snakker bedre sammen. Men det som gjør mest inntrykk, er at de har fått fart på følelsene. Jeg har drømmejobben.
Jeg ba «Nina» og «Jarle» dele sine erfaringer med par som vurderer inspirasjonsreise:
«Jarle» : – Med Husebys hjelp fikk vi konkretisert og diskutert samlivsproblemene våre, og hun presenterte gode teknikker og metoder til hvordan vi kan nærme oss og jobbe med våre ulike tema/problemer underveis. I tillegg også hvordan jobbe videre med dette når vi kom hjem. – Huseby er dyktig i faget sitt, og hennes væremåte og personlighet fikk oss til å legge fram og snakke om vanskelige tema med letthet fra første time. – Lurt å reise bort på ferie for parsamtaler, ble ikke forstyrret av hverdagen/jobb m.m. og fikk satt av tid til timene, og fikk tid til å begynne å prøve å være kjærester igjen.
«Nina» : – Etter påmelding grugledet jeg meg, da jeg ikke viste helt hva dette egentlig dreide seg om og hvordan det ville være, har aldri vært med på noe slikt før. – Trine har en personlighet som fikk meg til å føle meg trygg og til å tørre å snakke om mine innerste tanker og følelser, hun er en dyktig lærer og inspirator som lærte oss flere teknikker for å få det bedre sammen, blant annet hvordan vi kan jobbe sammen med fokus på selve paret. – Det var godt å reise til varmen, bort fra hverdagen og samtidig få hjelp til å se hvordan vi kan forsøke å løse våre problemer.
….. sier
kvinnen jeg har foran meg. «Ja»,
bekrefter han.
Han forteller at når han har lyst på henne, lar han være å si noe i frykt for å bli avvist. «Jeg merker det», sier hun. «Men når jeg ikke har lyst, vil jeg ikke såre ham. Og så lar jeg være å si noe».
Begge skulle ønske den andre var tydeligere og begge kvier seg for å være tydelig selv
Vi utforsker det nærmere. «Jeg elsker å elske med ham!», sier hun. «Men når hun ikke har lyst når jeg har lyst, blir jeg redd for at det er meg det er noe med», sier han, «at hun ikke synes jeg er attraktiv».
Paret får i oppdrag å finne hver sin fyrstikkeske, tømme den for fyrstikker og putte tilbake én fyrstikk i esken for hver gang de klarer å være direkte om dette temaet. Han ser på henne og smiler i det han opplyser om at de er konkurransemennesker.
(For ordens skyld: fyrstikkene handler om motivasjon og mestring. Det er ikke et poeng i seg selv å kommunisere verbalt om seksuelt samspill, for noen par fungerer det utmerket uten ett ord).
Vurdert eller snakket om å søke hjelp for parforholdet – men det ble med det?
Jeg treffer mange par som gjerne skulle søkt hjelp før, og det er trist å være vitne til konsekvensene etter måneder eller år med skuffelse og frustrasjon – når det kunne tatt en annen vending.
Dette paret har strevd lenge, det er de enige om. Men hun har tenkt mer på det enn ham, og blitt usikker på hele forholdet. Det er ikke han, og han blir redd.
Kvinnen opplever det befriende å få sette ord på hva hun har savnet. Han blir sittende målløs; skremt og tilkortkommet. «Han sitter der med steinansikt», sier hun, fordi et av hennes største savn, er respons.
Jeg sier at fra mitt ståsted ser det annerledes ut. De siste minuttene har han flyttet urolig på seg i stolen. Han har gløttet forsiktig opp på henne og han har lent hodet i den ene hånden. Ansiktet ser anspent ut. På mitt spørsmål om han blir redd, svarer han: «Det er klart jeg blir kjemperedd!».
I det vi skal avslutte
samtalen, får paret i oppgave å tenke ut en setning som de skal si til den
andre, som skal gjøre godt for den andre å høre. Paret sitter i stillhet, til
begge har gitt signal om at de er klar. Og så skjer dette fortløpende:
HUN, gråtende: «Jeg ER glad i deg» HAN, lettet og vendt mot terapeuten: «Det var akkurat det JEG skulle si!» TERAPEUTEN, oppmuntrende: «Kan du si det til henne…?» HAN, motsatt av steinansikt, følelsesmessig berørt: «Jeg er glad i deg og».
HUN tørker tårer, HAN blunker dem vekk. Jeg har drømmejobben
Psykolog og parterapeut Sissel Gran bruker begrepet kjærlighetens gratispassasjer om den som reiser gjennom samlivet uten å ta sin del av kostnaden. (Gran, 2017). – Den som lar partneren ta ansvar for:
Det er ingen fast pris for samlivsreiser, ingen billettautomat og ingen kontroll. Man må selv finne ut hvor man vil og hva det koster – og sikreste måte for å nå frem, er å ta sin del av kostnaden.
Kona hans kommer hjem først. Han vet at hun er følsom og at
det kan svinge veldig, han elsker henne
uansett. Men sånn det har vært i det siste, har han sittet i bilen hjem fra
jobb og gruet seg. Han lurer på hva slags humør hun er i, hva som vil kreves når han går inn
døren.
Hun sitter og hører på mens han og jeg snakker. Han er ikke
anklagende og ikke krevende, han bare beskriver hvordan han har det der han
sitter i bilen, og hvor annerledes det er de dagene hun møter ham med et smil.
Ikke overraskende når budskapet rett inn til hjertet hennes. Hun vil ikke at han skal grue seg til å komme hjem, hun ønsker å møte ham med smil. «Det vil jeg prøve på», sier hun.
Neste gang jeg treffer paret, kan han bekrefte at hun har lykkes. Smil!
Mange er ikke klar over denne muligheten. De har oppfattet at man kan søke enten parterapi eller hjelp ved samlivsbrudd. De som strever med usikkerhet, tror de er overlatt til seg selv med det store dilemmaet:
Jobbe for forholdet eller gjøre det slutt
Avklaringssamtale handler om hjelp til å finne sin konklusjon, der en eller begge er usikre. Hjelperen stiller spørsmål for å bidra til best mulig beslutningsgrunnlag: * Følelsesmessige og rasjonelle aspekter * Muligheter og begrensninger * Konsekvenser på kort og på lang sikt * Håp, tro, vilje, motivasjon
Avklaringssamtale kan føles skummelt og smertefullt, og noen ganger føre til brudd. Andre ganger oppstår optimisme, og konklusjonen kan bli parterapi.
Uansett kan en profesjonell hjelper bidra med trygghet, omsorg og kvalitetssikring av prosessen – når fremtiden skal avklares.
