År: 2016

Det hender at par søker hjelp for å kommunisere bedre, og så viser det seg at de har en mer grunnleggende utfordring: den ene har det mange kaller en «sær» interesse. Kanskje han er kunstner, kanskje han er en eventyrer, kanskje han har et spesielt talent. Blant de parene jeg har møtt, er det oftest en mann, men det kan selvsagt også være en kvinne.

Det viser seg ganske fort at vi snakker om noe mer enn en vanlig fritidsinteresse; han er dedikert, engasjert og bruker masse energi på interessen sin. I et parforhold og med barn kan han ikke finne nok tid til det han ønsker seg mest av alt.

Utfordringen har minst to sider:
1) Dette er tett knyttet opp til hans identitet. Uten å få dyrke interessen sin, føler han seg tom og «på vent»; for noen går det ut over selvfølelse og livskvalitet, for noen fører det til frustrasjon eller depresjon. Det er umulig å se for seg et liv uten interessen, og han uttrykker sine behov gjennom forventninger, ønsker og noen ganger i form av krav.

2) Dette gjør noe med partneren. Hun var i utgangspunktet fascinert og betatt. Hun har levd i troen på at intensiteten ville avta og at han ville skifte fokus når de ble etablert. Samtlige kvinner blant de parene jeg har snakket med, viser stor forståelse og aksept for hans «sære» interesse. De har vært tålmodige og har i liten grad hindret ham i å dyrke interessen. Men med tiden har de blitt mer kritiske og og mer krevende.

-Og så har parene kommet til et punkt der det går på tålmodigheten løs. Hun føler seg nedprioritert, oppgitt og ser ingen løsning. Han føler at det ikke er rom nok for hans behov, og at hun er grunnleggende kritisk innstilt. Kommunikasjon er et sekundærproblem.

En samlivsterapeut har ikke fasitsvar. Men basert på erfaring med disse parene, har jeg følgende innspill til par der den ene har «sære» interesser:

• Den dårlige nyheten til hun som lever sammen med ham: det er ingen løsning å hindre ham i å dyrke interessen. Ettersom den er et av hans grunnleggende behov, vil makt og tvang på sikt føre til ett av to: enten at det går så mye ut over hans trivsel og livskvalitet at han ikke har det godt med seg selv og heller ikke blir en tilfredsstillende partner. Eventuelt kan det føre til samlivsbrudd.
• Den brutale virkeligheten til han med den «sære» interessen, er at parforhold og foreldreskap krever ansvar og innsats. Det er DU som må prioritere. Å sette henne i en posisjon hvor hun blir ansvarlig for dine prioriteringer, er urimelig og veldig uheldig – for dere alle.
• Rykk tilbake til start. Sammen. Grunnlaget for et likeverdig parforhold og ansvarlig foreldresamarbeid, er at beslutningen er tatt i fellesskap. Beslutningen om hvilken plass interessen skal ha. De parene som har lyktes med dette, har en felles forståelse, avklarte forventninger og lojalitet til beslutningen. Beslutningen innebærer en grundig gjennomgang av hvor viktig interessen er for ham, hvor viktig hun og familien er for ham, og hvorvidt det er mulig å forene hans sprikende interesser. Her er det viktig at begge er ærlige og realistiske.
• Det triste er at for noen par blir det en erkjennelse av at den «sære» interessen er lite forenlig med parforhold og familieliv.
• Den gode nyheten er at de parene som tar realitetene inn over seg og jobber frem en felles beslutning, finner løsninger. Det kan være løsninger som innebærer f.eks. at de prioriterer å bruke penger på matleveranse og rengjøringshjelp, at de skaffer en fast barnevakt, at hennes behov får høyere prioritet, og en avtale om at han får dyrke interessen sin for en avtalt periode, før det blir hennes tur. Det ser ut til at det som er avgjørende for hennes tilslutning til, og lojalitet til en avtale, er hans grunnleggende holdning: at han innser at det ikke er en selvfølge å få dyrke den «sære» interessen, at den faktisk går på bekostning av henne, at han ikke tar hennes ofre for gitt, at han kontinuerlig anerkjenner og viser takknemlighet for hennes ansvar og at han alltid gjør en ekstra innsats når han er til stede.

Par som lever med denne utfordringen uten å ha tatt beslutningen i fellesskap, anbefales å søke hjelp. For par som er i starten av et forhold, kan det være en stor fordel å ta for seg disse spørsmålene før man får barn. Når man er likeverdige og løsningsorientert, er det lettere å være fleksibel og kreativ. Ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Frihet og forpliktelse – hårfin balanse
«Vi flyttet på grunn av jobben til mannen min»
Tåler hun ham?
Motpart eller medspiller?
Et nytt perspektiv på parforhold
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»

«De gangene jeg har tatt opp at jeg ikke er fornøyd med hvordan vi har det, har jeg blitt møtt med avvisning. Han vil ganske enkelt ikke høre på det eller snakke om det. Han kan bli sur eller gå, eller han begynner bare å snakke om noen annet. Jeg er fortsatt glad i ham innerst inne, men dette begynner å tære på. Hadde det ikke vært for barna, kan det hende det hadde blitt slutt. Min største frykt er at dette var det forholdet jeg fikk her i livet, og at jeg til slutt utsletter meg selv helt. Men det er skremmende å ta det opp etter så mye avvisning»

Til kvinnen som ikke tør å ta det opp
Det du beskriver, høres først og fremst ensomt ut. Og trist. Jeg kan forstå at du slites mellom tanken på fremtiden med mannen din og tanken på å gjøre det slutt. For meg kan det se ut som du har tenkt deg frem til svaret selv, og at det du ber om hjelp til, er motivasjon til å ta det opp enda en gang. Og kanskje innspill til hvordan?

Jeg tror at livet ditt var ment å skulle være bedre. Jeg er usikker på hva som ligger bak hans avvisning, men ganske ofte er det en frykt for å ikke strekke til, å ikke være elsket, å skulle bli forlatt. Kanskje mangler han en grunnleggende trygghet for å forholde seg til dette, og så kommer det ut i form av avvisning. I så fall vil dere trenge hjelp. Hvis du tror det samme, kan du finne råd her «Han vil ikke bli med til samtaler»

Hvis du tenker at «så ille er det ikke» eller «jeg klarer en stund til, for barnas skyld», er det bare å utsette problemet. HAN er heller ikke tjent med at dere venter, selv om det kanskje kjennes sånn ut her og nå. Ved å søke hjelp nå, er det større håp for at dere finner ut av det, enn om du utsetter. Dersom jeg skulle hjulpet dere, ville jeg tatt utgangspunkt i at du tok dette initiativet. Og at du fortsatt er glad i ham «innerst inne» – det gir grunn til optimisme.

Relevante innlegg:
Hender det at løpet er kjørt?
Ikke vent for lenge!