«Mannen min og jeg trenger ikke gjøre noe for oss selv»

Zwei Kinder trinken Wasser mit frischen Limetten in der Küche unter Aufsicht der Eltern

«… for vi gjør så mye sammen hele familien». Det var første gang jeg snakket med henne, vi møttes i et privat selskap. Vi satt til bords over et nydelig måltid, og verten hadde akkurat fortalt at hans kone gjerne ville at de skulle reise bort sammen, bare de to. Denne kvinnen som jeg ikke kjente, hadde ikke samme behovet.

Hun fortalte at de hadde tre barn og ønsket seg hund. De fremsto som utadvendte og sosialt aktive. De gjorde mye hyggelig sammen, og hun virket overbevisende i sin uttalelse. Likevel prøvde jeg respektfullt med en forsiktig innvending; «Der vet jeg ikke om jeg er helt enig med deg». Jeg utdypet hvorfor jeg tror det er viktig at vi som foreldre gjør noe for oss selv; at det utgjør en kvalitativ forskjell.

Det virket som hun tenkte over det jeg sa. Plutselig kom hun på at hun og mannen hadde spist lunsj sammen uten barna en lørdag for ikke så lenge siden. Ut fra ansiktsuttrykket hennes å dømme, så det ut til å ha vært en positiv opplevelse. Vi tenkte litt begge to. Så spurte jeg om det var en forskjell. Vi så på hverandre, hun smilte og sa «Ja. Det var det». Overbevisende, denne gangen også.