En bryllupsdag fra eller til…

valentinstag

Vi hadde vært gift i ett år, og hadde åpenbart ulike forventninger til hvordan det skulle markeres…

Det var en søndag i juni. Mannen min hadde vært på fisketur i Jotunheimen sammen med min bror den helgen. Jeg hadde vært hjemme med barna. Vi hadde aldri snakket om hvordan man feirer bryllupsdag, så ideene fikk blomstre fritt i tankene mine. Ettersom vi ikke hadde ordnet med barnevakt, innså jeg at vi ikke skulle ut og spise. Men man kommer jo langt med et romantisk måltid i sitt eget hjem også; noe godt på menyen, levende lys og god stemning. Jeg innrømmer at jeg i tillegg håpet på en bukett med røde roser, en liten gaveeske og noen kjærlige ord fra mannen min.

I løpet av dagen streiket vaskemaskinen i kjelleren, en kritisk situasjon i en familie med barnehagebarn. Heldigvis giftet jeg meg med en handyman, så jeg regnet med at det var en enkel sak. Det var bare det at det varte og rakk før han kom. Barna ble lagt og jeg gikk inn i ventemodus.

De to karene hadde hatt det riktig trivelig på hytta; sene kvelder, fluebinding, øving på teknikk og en ørret eller to på fluestanga. De ryddet og vasket og gjorde hytta fin, før de kjørte den flere timer lange turen for å komme hjem. Mannen min husket at vi hadde bryllupsdag, og på en bensinstasjon kjøpte han en T-shirt til meg.

Da han kom hjem ut på kvelden, overrakte han T-shirten og gikk løs på vaskemaskinen. Det tok sin tid. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller sa, men jeg husker at han var i godt humør etter en fin helg, han var glad for å komme hjem og glad for å se meg igjen. Han var stolt over å ha med gave til meg. Og han var lett å be om å reparere vaskemaskinen. Jeg husker veldig godt at det skjedde en total ommøblering i tankene mine: der røyk den bryllupsdagen! Og ingen syndebukk…

Der og da bestemte meg for tre ting som har fungert bra for oss siden:

  1. Jeg tar ansvar for å arrangere bryllupsdager
  2. Det skal jeg ikke være skuffet eller bitter for
  3. Bryllupsdagene skal være noe begge to gleder seg til
Siden har vi feiret på ulike måter, men ofte har vi spist ute med noe godt på menyen, levende lys og god stemning. Mannen min har fått røde roser og noen kjærlige ord. Det hender jeg får det samme. Jeg tror det viktigste som skjedde den gangen, var en erkjennelse av at den som sitter med de største forventningene, har også det største ansvaret.