Paret har ønsket hjelp til å lege gamle sår; ting som har skjedd for lenge siden, men som fortsatt kommer i veien for å ha det bra.
Første gangen vi gjør dette, blir han satt i lytteposisjon mens hun lar seg intervjue. Hun snakker om tillitsbrudd flere år tilbake i tid og hva det gjorde med henne. Det som har manglet frem til i dag, er at han lytter, viser at han forstår hvordan det var for henne, tar ansvar og beklager.
Han klarer seg utmerket i lytteposisjon. Det er på tide å gi henne respons, og for sikkerhets skyld sjekker jeg ut før jeg gir ham ordet, om han har forstått oppdraget. Hans umiddelbare «ja» er ikke helt overbevisende, og jeg ser inntrengende på ham og sier:
«Det er avgjørende hvordan du møter henne nå»
Han nøler og får tilbud om en time-out for å bli helt klar. Han velger å rusle opp og ned korridoren mens hun og jeg venter i stillhet. Etter tre minutter kommer han tilbake og sier han er klar, denne gangen overbevisende.
Det skulle vise seg at han var klar, og leverte en praktfull respons. Når vi etterpå oppsummerer og jeg spør om det var krevende, svarer han at «det var avgjørende at du sa det var avgjørende».
Neste gang vi møtes, er det han som skal få hjelp til å lege sår. Han snakker om en gang han var redd hun var utro, og hun ikke møtte hans behov for trygghet.
Blank i øynene beskriver «hun som ikke pleier gråte», hvor lei seg hun er for det.
Når sår skal gro, er behandlingen avgjørende.
Relevant innlegg:
«Kan vi ikke bare ha det bra?»
