Kommunikasjonskurs? Nei takk.

Posted on May 11, 2013
For noen år siden var to av mine venner på kommunikasjonskurs med sine ektefeller. De var på ulike kurs, men begge parene var veldig fornøyd med utbyttet; de snakket om «før og etter» kommunikasjonskurset. Dette ville jeg ha med meg mannen min på.

Familien satt i bilen på vei hjem fra hytta. Barna holdt på med sitt i baksetet. Vi hadde god tid, det var bra stemning, vi pratet om løst og fast. Jeg fant ut at det var en god anledning.

«Du? Jeg har tenkt på at jeg gjerne vil at vi skal dra på kommunikasjonskurs. På Modum Bad.» Jeg refererte til våre venners erfaringer. «Det er ikke fordi jeg synes vi har så store problemer, altså. Men jeg vil gjerne investere i forholdet vårt. Jeg tror vi har potensial for noe mer, og det potensialet vil jeg gjerne ta ut.»

Mannen min stilte spørsmål og jeg svarte. Han var skeptisk. Jeg beskrev kursopplegget og la til: «Det var ikke så dyrt for en helg, heller.» Jeg tror det var da han fant ut at han måtte være tydelig:

 «Vet du hva? Jeg ville ha betalt for å slippe å dra, jeg»

Jeg ble taus. Trist. Tankefull. «Det synes jeg var dumt. For da går vi glipp av den muligheten. Det er jo ikke noe jeg kan dra på alene. Men jeg skjønner at det er en sånn ting man ikke kan presse noen til. Så da må jeg bare forholde meg til at du ikke vil.» Det skal ikke stikkes under en stol at stemningen i bilen sank litt.

Noen dager senere kom mannen min hjem fra jobb. Han sa han hadde dårlig samvittighet. Han hadde tenkt på det jeg sa om å investere i forholdet; han ville jo også det. Samme dag hadde han lest en reportasje i Dagbladet om et par som hadde vært på samlivskurs. Han sa: «Jeg har tenkt på det. Det er greit, vi kan dra. Men da må du skynde deg og melde oss på, før jeg angrer.» Lucky me.

Begge syntes at dette var noe privat og personlig, og vi fortalte ikke til noen at vi skulle dra. -Tenk om noen trodde vi hadde skikkelige problemer. Men mannen min skulle få kjørt seg. På arbeidsplassen hans pleide de til vanlig ikke å prate om hva man foretok seg i helgene. Men akkurat den fredagen vi skulle på kurs, ble det tema i lunsjen: «Hva skal du i helgen, da?»

Som om ikke det var nok: i det vi svingte inn på parkeringen hvor kurset skulle arrangeres, ringte en venn. Mannen min veide for og mot, og bestemte seg for å svare. I det vennen skulle til å avslutte samtalen, spurte han: «Ja, hvilke planer har du i helgen, da?» Mannen min fortalte forlegent hva vi skulle; “ikke fordi vi har store problemer, altså…”

Vi deltok på kurset og var enige om at det var ikke farlig, det var ikke flaut og det var veldig lærerikt. De første dagene etter vi kom hjem og skulle bruke den nye tale-/ lytteteknikken, var det jeg som gikk i surr og mannen min som husket hva vi hadde lært. Etter hvert er tankemåter endret og teknikker etablert. Vi trår fortsatt feil, men har et felles utgangspunkt. Vi snakker også om «før og etter» PREP-kurset.