Paret har innsett at de har behov for hjelp – til å forstå hverandre og til å kommunisere bedre. De møter trofast til samtale 2. hver uke. Prosessen tar tid. Noen temaer er i overkant krevende, og det er vanskelig å se løsning. Andre ganger får de gjort mye på 90 minutter, det var etter en slik samtale han sa med glimt i øyet: «La oss ta noe skikkelig tricky neste gang».
Dynamikken hos dette paret er ikke ulike mange andres. Hun står for det meste av snakking og følelser. Hun har ikke behov for å skjule det, hun reagerer på mye og hun vil han skal vite hvor han har henne. Noen ganger er hun fryktelig trist. Andre ganger er hun fryktelig frustrert. -Så frustrert at hun ber ham dra. Dette har også vært et tema; hun vil jo ikke at han skal dra.
Han har vokst opp med at man ikke snakker og føler så mye. I samlivet med sin kone har han fortsatt med å legge bånd på seg. Det er den måten han behersker best. Det er det som føles tryggest. I parterapi har han blitt utfordret på å dele tanker og følelser, og han har levert. Hun har blitt utfordret på møte ham med anerkjennelse, hun har også levert.
Men noen ganger blir det for vanskelig. I en samtale gjennomførte vi en øvelse for å forstå hverandre bedre. Det var sensitivt materiale. Han klarte det kunststykke å sette seg selv helt til side og sette seg inn i hvordan det er å være henne. Han traff blink. Hun følte seg veldig forstått og virket lettet og glad.
Det var hans tur. Hun har ikke tilsvarende grunnlag for å vite hvor hun har ham; det er en del av samspillsmønsteret deres. Øvelsen er et skritt på vei til å forstå. Ydmykt tok hun forbehold; «Jeg VET ikke, dette er hva jeg TROR». Hun satte seg selv helt til side og analyserte etter beste evne – hvordan hun tror det er å være ham.
Han følte seg ikke forstått. Ikke i det hele tatt. Han sa det rett ut. Hun ble overrasket; traff hun ikke på noe punkt? Hun ble såret; han sa det veldig direkte. Hun følte hun mislyktes; er hun SÅ dårlig til å forstå? Hun var rammet følelsesmessig; ikke det beste utgangspunkt for å å være forståelsesfull i fortsettelsen.
Han forklarte og forklarte – hvordan det ser ut for ham. Det ble mange ord og lange setninger. Hun ble kritisk: «Nå kommer du med en lang tale, jeg forstår bare mindre og mindre.» Ikke det beste utgangspunkt for å forklare videre. Han kom med ulike eksempler, og hun så ikke relevansen: «Hva mener du NÅ?» Ved oppsummeringen var de enige om at hun forsto ham dårlig. Det ble stille.
Det er ikke så lett å se hva som skjer, når det skjer. Og i hvert fall ikke når man er en del av det. Som terapeut tenker jeg at dette handler ikke om hvorvidt den ene er dårlig til å forklare, eller den andre er dårlig til å forstå. Paret mangler erfaring fra at han deler. Hun mangler innsikt i hvordan det er å være ham. Hvis hun kan gjøre det trygt for ham å dele, kan han komme frem. Jo tydeligere han kommer frem, jo nærmere hverandre kan de komme.
Min intensjon er å hjelpe paret til å bli mer bevisst på hvordan de virker på hverandre. Å se at måten man responderer på, påvirker hvilken retning samtalen tar. Det kan være bittesmå elementer i samtalen: ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk og valg av ord. Vi punktuerer slike øyeblikk og ser hvilken virkning de har. Paret prøver på nytt og på nytt, å gi respons med anerkjennelse og omsorg. Så det blir trygt å være den man er.
På den måten kan man bryte ned barrierer og forstå hvordan verden ser ut fra den andres ståsted. Og snakke om de vanskeligste temaer og komme i mål. Paret er på rett vei.
Relevante innlegg:
Utdrag fra en parterapi
Hva er parterapi?
