Trine Huseby

9 Results for "tale lytteteknikk"

Tale-/lytteteknikk

Posted on March 9, 2014

Angry Young Woman Hitting Man With Sauce Pan

Man tar seg bedre tid, lytter mer oppmerksomt og er mer bevisst på hvordan man formulerer seg. 

Velg et avgrenset tema og avtal hvor lenge dere skal holde på. En penn fungerer som mikrofon. Den som har mikrofonen, har ordet. Man velger ut max to setninger man ønsker å formidle, i forhold til valgte tema. Det kan f.eks. være hva du mener om saken, det kan være dine reaksjoner på en situasjon eller det kan være spørsmål. Når de to setningene er sagt, beholder man mikrofonen mens den andre gjentar med egne ord hva hun/han hørte. Hvis hun/han hørte riktig, får hun/han overta mikrofonen.

  • Anne har mikrofonen og sier f.eks.: “Jeg synes du tar for lite ansvar for husarbeidet. Det føles veldig urettferdig.” Anne beholder mikrofonen.
  • Bjørn gjentar: “OK, så du synes jeg tar for lite ansvar for husarbeidet, og det er urettferdig.” 
  • Anne bekrefter at det var det hun ville Bjørn skulle høre, og rekker ham mikrofonen.
  • Bjørn kan velge om han vil gi respons på det Anne har sagt, eller si noe helt annet som er viktig for ham i forhold til dette temaet.
  • Bjørn: “Jeg er lei av at du alltid maser om det. Det blir aldri bra nok for deg.” Han beholder mikrofonen.
  • Anne gjentar med egne ord: “Jeg hører at du er lei av at jeg maser om det. Men det er ikke riktig at det aldri er bra nok.”
  • Bjørn beholder mikrofonen og sier: “Det var ikke det jeg sa.” Anne forstår at hun bommet på siste setning; dette var hennes opplevelse.
  • Bjørn gjentar: “JEG opplever at det aldri blir bra nok for deg.”
  • Anne gjentar: “Du er lei av at jeg maser om det og du opplever at det aldri blir bra nok for meg.”
  • Bjørn bekrefter at Anne har oppfattet riktig, og gir henne mikrofonen.
  • Anne: “Ja. Vi har ulike standarder. Jeg vil at vi skal prøve å finne en felles standard og lage en avtale.” Anne beholder mikrofonen.
  • Bjørn: “Du sier vi har ulike standarder. Og du vil prøve å finne en felles standard og lage avtale.”
  • Anne bekrefter og gir Bjørn mikrofonen.
  • Bjørn: “Hvis det kan føre til at du slutter å mase, er jeg med på å prøve.” Bjørn beholder mikrofonen.
  • Anne: “Du vil være med på å prøve, hvis jeg slutter å mase.”

Teknikken krever trening. Par som lærer seg å bruke den, rapporterer at de etterhvert slutter å følge den 100%, men at de har lært seg å lytte til hverandre på en ny måte, at de forstår hverandre bedre og krangler mindre.

Les mer i Samlivsboken (2003) og lær mer på PREP-kurs ved Modum Bad.

 

«Vi får aldri tatt de samtalene»

Posted on January 8, 2017

Woman being mad at her husband in their living room
«dagene går uten at vi får snakket sammen. Kvelden før vi skal til deg, snakker vi». Et utsagn jeg kan høre fra noen par som har startet i parterapi.

Bedre sent enn aldri. De fleste par som tar grep om snakkingen, får det til bedre etter hvert. De trenger tid og nye, positive erfaringer.

Par med høy motivasjon og selvdisiplin, tar gjerne grep raskt. De går hjem og fortsetter de fortrolige samtalene. Med en form som begge kan forholde seg til, blir det ikke lenger så krevende.

Resultatet av disse samtalene er parene rydder unna problemer og kommer nærmere hverandre. Det blir ikke lenger skummelt å gå på en ny samtale, det blir forløsende.

Relevante innlegg:
«Jeg trodde det var SÅ stort!»
Loop
Tale-/lytteteknikk
Problemhåndteringsmodellen
Forstå hverandre bedre

«Han vil ikke bli med til samtaler»

Posted on July 1, 2014

Beautiful girlfriend on boyfriends back
«Etter flere år sammen, har det vokst frem et behov hos meg for at mannen min og jeg kommer nærmere hverandre. Vi har ikke lenger så mye felles og jeg føler sjelden at vi er helt på nett. Det er ingen tvil om at vi er glad i hverandre, men vi har nok veldig ulike behov når det kommer til fortrolige samtaler. Jeg har tenkt på dette ganske lenge, og foreslått å oppsøke noen å snakke med. Mannen min er veldig kritisk til «terapeuter». Men aller mest tror jeg han er redd for hva det ville innebære. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei med å presse ham, men det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå, uten utsikter til bedring. Hva råder du meg til?»

Til kvinnen som ønsker å komme nærmere mannen
Først vil jeg anerkjenne ditt ansvar for parforholdet. Når to mennesker er glad i hverandre og har levd sammen så lenge at parforholdet ikke lenger går på skinner, er det helt nødvendig at noen tar ansvar. Det gjør du. I stedet for å gi opp, som noen ville gjort. Eller «se det an», som mange velger. I min praksis ser jeg hva det ofte fører til.

Det er ikke uvanlig at par er i utakt i forhold til når det trengs en innsats for parforholdet. Hvis den som uttrykker dette behovet ikke blir møtt, er det ofte bare et spørsmål om om tid før hun eller han mister motivasjonen for å bli i forholdet. Når den andre skjønner alvoret, kan det være for sent.

Den som avviser et slikt initiativ, tar en kjemperisiko

Det bør mannen din bli oppmerksom på. Hvis han leser dette, vil han trolig bli urolig. Det kan være skremmende å tenke på at:

  • Hun har savn i forholdet; hvor omfattende er det? Hva vil det kreve av meg? Vil jeg strekke til?
  • Hun har tenkt mye på dette; vil jeg bli konfrontert og anklaget?
  • En vilt fremmed kan spørre og grave i personlige anliggender, orker jeg det?
  • Blir jeg presset til å snakke om ting som gjør meg usikker?
  • Hva om vi bare roter det til og det blir enda verre?

Jeg har møtt mange menn som i første samtale har gitt uttrykk for skepsis eller at de er ukomfortable. Jeg ser på denne direktheten og åpenheten som en styrke; det er starten på en samtale preget av gjensidig respekt. Å møte opp på tross av skepsis, er også et signal: her er ikke likegyldighet, her er en som vil være med der det skjer. Dette blir gjerne starten på flere samtaler der vi har dugnad for at paret skal få det bedre. Nesten uten unntak forsvinner skepsis og ubehag etter første samtale. –Men hvordan kan man vite det hvis man ikke har forsøkt? Eller hvis man har vært så uheldig å gjøre en negativ erfaring? I så fall håper jeg det er mulig å gi det en ny sjanse.

Råd til deg som ønsker samtaler
Det er avgjørende at han forstår hvor viktig dette er for deg. For parforholdet. For ham. NÅ. Det kan nesten ikke sies tydelig nok, derfor anbefaler jeg at du får ham til å «kvittere» for at han har forstått budskapet ditt. Si det så tydelig du kan og spør hva han har oppfattet, jfr. Tale-/lytteteknikk Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av press, men erfaring tyder på at det kan være nødvendig i slike situasjoner, jfr.  Å være ensom i et parforhold Hvis han fortsatt ikke vil være med, foreslår jeg at du oppsøker noen å snakke med på egen hånd. Herfra er utfallet mer usikkert.

Råd til den som ikke ønsker samtaler
«Det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå,» kan i løpet av noen måneder gå over til «Det er uaktuelt å fortsette.» Tar du den sjansen?

Bli i det minste med til én samtale, som en test. Vær ærlig på din motstand. Sjekk ut hvorfor dette er så viktig for din kone. Spør hva hun ser av potensial. Be terapeuten være konkret på hva dere kan få ut av det. Mange har blitt positivt overrasket. Sannsynligvis har du mer å vinne enn å tape.

 

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

Hvordan står det til med dere to?

Attractive woman using her laptop in the kitchen with her husband reading a newspaper on the background

Paret jeg har foran meg, snakker om hvordan de har det – med seg selv og med hverandre. Det går greit når det er parterapi som gjelder, og terapeuten styrer samtalen. De lytter til hverandre og bekrefter. Begge gir uttrykk for at det er godt å bli forstått, at de kommer nærmere hverandre.

De forteller at de har begynt å snakke mer sammen hjemme også. Ved nærmere ettertanke viser det seg at hjemme snakker de om felles prosjekter, barn og jobb. De snakker ikke om seg.

Paret får en oppgave: når de skal snakke hjemme, skal en av dem stille spørsmålet: «Vi to, da?» Begge vil med det samme vite at det er statusoppdatering som gjelder. På personlig plan. Paret tar poenget. De ønsker å overføre nærheten til samtalene hjemme.

«Vi to, da?» fungerer som kodeord og setter dem på sporet. -Hvordan står det til med dere to?

Relevante innlegg:
Bedre kjent med kjærestekart
Hva skal vi snakke om?

 

Spell it out, loud!

Posted on August 1, 2015

Colleagues fighting each other with foreheads together, staring with hostile expressions isolated on white

Veldig mange par opplever misforståelser, også par som kjenner hverandre godt. I samtaler om dette, hører jeg ofte skuffelse og noen ganger overraskelse:

«Er det mulig…? Hvordan kunne du unngå å skjønne det..?»

Når de to forteller hver sin versjon, er det ikke vanskelig å forstå at dette kan skje. Begge var mest opptatt av sitt eget, ingen var 100% oppmerksom, visste ikke at akkurat nå falt et spesielt viktig budskap.

Derfor – når du skal si noe som er viktig at den andre oppfatter: spell it out, loud (les: tydelig).  Det innebærer:
1. Ta ham/henne på skuldrene eller rundt kinnene
2. Sørg for å få blikkontakt
3. Presenter budskapet ditt; kort og tydelig

Man trenger ikke være kritisk eller i dårlig humør, tvert i mot. Man kan gjøre det med kjærlige hender og et vennlig smil.

Relevante innlegg:
Hun planlegger
Tale-/lytteteknikk

Sier ja, mener nei

Posted on April 16, 2014

frau schaut ihren freund verliebt an

…. sa hun. Paret har gjort en betydelig innsats og fått til bedre kommunikasjon. Til tross for dette endte hun opp hjemme alene på bursdagen sin.

Den unge kvinnen forteller:

«Vi hadde vært ute og spist middag sammen. Så ble vi bedt hjem til en kompis av ham. Jeg hadde ikke lyst, jeg ville hjem. Han spurte om jeg ville han skulle bli med, men jeg sa det var greit at han dro. Han spurte om det var helt sikkert. Jeg sa ja og dro hjem. Der satt jeg, stuck, alene. Datteren vår lå og sov, noen måtte jo være hos henne. Jeg tenkte på mamma og pappa, at de skulle vært der. Jeg lurte på å ringe til dem. Men så endte jeg opp med å pusse mynter etter bestefar».

Vi prøver å finne ut hva det kan handle om. Han lurer på om hun er redd han skal bli sur hvis hun nekter ham noe. Hun sier nei, det er ikke det. Men hun har ikke lyst til å være en som nekter ham noe, en som begrenser. Jeg tegner på tavlen to ytterpunkter: selvutslettende og selvhevdende. Hun har ikke helt klart for seg hva det vil si å være selvhevdende. Det har han, og hun får masse input. Jada, hun forstår.

Vi utforsker alternative svar når han spør om det er greit at han drar, hvis hun egentlig ikke synes det er greit. Og ender opp med: «Jeg har aller mest lyst til å ha deg hjemme på bursdagen min, er det greit for deg?»

Han smiler. Han gleder seg til at hun blir mer selvhevdende og til å høre henne si direkte at hun vil ha ham der. De to inspirerer hverandre, og hver gang vi treffes har de kommet et skritt videre. Til sommeren gifter de seg.

Relevante innlegg:

 

Oppdrag parterapi

Posted on March 6, 2014

Beauty couple solved their problems on psychotherapy

Jeg treffer et par som strever og har gjort det lenge. De krangler mye og har lite nærhet. Begge ønsker å gjøre en innsats for å få det bedre.

Jeg starter med å kartlegge potensial: Paret forteller hvordan de hadde det før og hvordan de ønsker å ha det. De forteller hva de setter pris på hos hverandre, selv om de ser dette sjeldnere nå. De deler positive erfaringer. Jeg forstår at de er glad i hverandre, tross alt.

Vi går videre til problemområder. Paret strever som mange andre med uenighet om ansvarsfordeling i hjemmet. Hun synes hun tar mest ansvar, han synes hun tar for lite hensyn til at han har en belastende arbeidssituasjon.

Vi starter arbeidet med kommunikasjonsteknikk; paret lærer hvordan de kan ha konstruktiv kommunikasjon om vanskelige temaer. De får i hjemmeoppgave å trene på time-out og tale-/lytteteknikk. Vi avslutter 1. samtale.

Paret kommer tilbake til 2. samtale – det er alltid spennende for en terapeut å se hva de har fått til. Paret sier de hadde det kjempefint første 1 1/2 uken; de fikk en “ny start,” de hadde mange gode samtaler og mer nærhet. Mannen sier:“Så fint som vi hadde det da, har vi aldri hatt det”.

Men kommunikasjonsteknikk er ikke nok. Etter noen dager var begge slitne og de fortsatte å krangle selv om den ene hadde bedt om time-out. Her er det terapeuten kommer inn. Paret blir forpliktet til lojalitet mot avtaler de har inngått, og vi skjerper teknikken. Begge er innstilt på å jobbe videre og terapeuten noterer seg potensial: nye, positive erfaringer, skjerpet teknikk og motivasjon hos begge. Paret får tilbud om flere samtaler og takker ja. Mannen sier: “Vi burde vært her annenhver dag, vi.”

Jeg kommenterer at han prater mer enn henne, og spør om det er representativt. Begge sier ja. Jeg spør hvordan dette er for henne, og hun sier det er et problem. Mannen lener seg tilbake og er stille. Terapeuten noterer seg at han har evne til å lytte oppmerksomt. Kvinnen forteller at hun tar seg i å gjenta seg selv når de prater eller krangler, fordi hun føler hun ikke “kommer gjennom”.

Her kommer ny innsikt. Hun har ikke nådd gjennom og føler seg ikke forstått.Det oppstår en sperre i kommunikasjonen mellom dem, jfr. Forstå hverandre bedre. Resultatet er mistrivsel, dårlig kommunikasjon og mangel på nærhet. Kanskje må vi tilbake til hva det har gjort med henne at hun ikke har nådd gjennom over tid, jfr. Sår som ikke vil gro. Kanskje holder det at hun blir lyttet til fra nå. Mannen får anerkjennelse for at han så godt viser at han kan lytte.

Før vi avslutter, spør jeg hva det blir viktig at de har fokus på nå. Mannen sier: “Jeg må lytte mer.” Kvinnen sier: “Mer nærhet.” I tillegg må de selvfølgelig være lojale mot avtaler om kommunikasjonsteknikk. Jeg har forhåpninger til dette paret.

For å lese mer, se Utdrag fra en parterapi

Kommunikasjonskurs? Nei takk.

Posted on May 11, 2013
For noen år siden var to av mine venner på kommunikasjonskurs med sine ektefeller. De var på ulike kurs, men begge parene var veldig fornøyd med utbyttet; de snakket om «før og etter» kommunikasjonskurset. Dette ville jeg ha med meg mannen min på.

Familien satt i bilen på vei hjem fra hytta. Barna holdt på med sitt i baksetet. Vi hadde god tid, det var bra stemning, vi pratet om løst og fast. Jeg fant ut at det var en god anledning.

«Du? Jeg har tenkt på at jeg gjerne vil at vi skal dra på kommunikasjonskurs. På Modum Bad.» Jeg refererte til våre venners erfaringer. «Det er ikke fordi jeg synes vi har så store problemer, altså. Men jeg vil gjerne investere i forholdet vårt. Jeg tror vi har potensial for noe mer, og det potensialet vil jeg gjerne ta ut.»

Mannen min stilte spørsmål og jeg svarte. Han var skeptisk. Jeg beskrev kursopplegget og la til: «Det var ikke så dyrt for en helg, heller.» Jeg tror det var da han fant ut at han måtte være tydelig:

 «Vet du hva? Jeg ville ha betalt for å slippe å dra, jeg»

Jeg ble taus. Trist. Tankefull. «Det synes jeg var dumt. For da går vi glipp av den muligheten. Det er jo ikke noe jeg kan dra på alene. Men jeg skjønner at det er en sånn ting man ikke kan presse noen til. Så da må jeg bare forholde meg til at du ikke vil.» Det skal ikke stikkes under en stol at stemningen i bilen sank litt.

Noen dager senere kom mannen min hjem fra jobb. Han sa han hadde dårlig samvittighet. Han hadde tenkt på det jeg sa om å investere i forholdet; han ville jo også det. Samme dag hadde han lest en reportasje i Dagbladet om et par som hadde vært på samlivskurs. Han sa: «Jeg har tenkt på det. Det er greit, vi kan dra. Men da må du skynde deg og melde oss på, før jeg angrer.» Lucky me.

Begge syntes at dette var noe privat og personlig, og vi fortalte ikke til noen at vi skulle dra. -Tenk om noen trodde vi hadde skikkelige problemer. Men mannen min skulle få kjørt seg. På arbeidsplassen hans pleide de til vanlig ikke å prate om hva man foretok seg i helgene. Men akkurat den fredagen vi skulle på kurs, ble det tema i lunsjen: «Hva skal du i helgen, da?»

Som om ikke det var nok: i det vi svingte inn på parkeringen hvor kurset skulle arrangeres, ringte en venn. Mannen min veide for og mot, og bestemte seg for å svare. I det vennen skulle til å avslutte samtalen, spurte han: «Ja, hvilke planer har du i helgen, da?» Mannen min fortalte forlegent hva vi skulle; “ikke fordi vi har store problemer, altså…”

Vi deltok på kurset og var enige om at det var ikke farlig, det var ikke flaut og det var veldig lærerikt. De første dagene etter vi kom hjem og skulle bruke den nye tale-/ lytteteknikken, var det jeg som gikk i surr og mannen min som husket hva vi hadde lært. Etter hvert er tankemåter endret og teknikker etablert. Vi trår fortsatt feil, men har et felles utgangspunkt. Vi snakker også om «før og etter» PREP-kurset.