Det unge paret har vært sammen i to år. «Jeg elsker henne, virkelig!» sier han. «Jeg elsker han også», sier hun og gråter. «Han er verdens kjærligste og mest oppmerksomme gutt».
Han ser trist på henne. «Det er derfor det er så håpløst. Vi elsker hverandre så høyt, men vi sårer hverandre helt forferdelig. Det er så slitsomt, jeg orker det ikke mer». Han ser forklarende på meg. «Hun kan få frem det verste i meg og få meg til å føle meg som verdens verste fyr. Jeg vet ikke hva som skjer, men av og til hater hun meg og vil ikke se meg mer. Det er utrolig sårende».
Skuldrene hennes rister. For en terapeut kan det se ut som om hun gråter over tapet av sitt livs kjærlighet. «Vi kan ha det sinnssykt bra», sier hun og trekker pusten – «og helt katastrofe». Han ser på meg og nikker samtykkende. Paret forteller at de har gjort det slutt og blitt sammen flere ganger. De første dagene er det lettelse og frihet, før de begynner å føle seg bare «halv» uten den andre. Savn, lengsel og til slutt desperasjon har ført dem sammen igjen – hver gang. Nå veksler det på hvem som er mest usikker på fremtiden. Og de har bestemt seg for å søke hjelp.
Par som dette har ofte noen felles trekk:
-En eller begge har vansker med tilknytning og nære relasjoner
-Overordnet fokus på seg selv. Forpliktelse og lojalitet blir vanskelig
-Når det er bra, er det ingen ting som kan måle seg med det de to har
-Like sterkt som de opplever lidenskap, kan de såre, true og avvise hverandre
-Elementer av temperament, sjalusi og kontroll
–Store svingninger mellom «sinnssykt bra og helt katastrofe»
-Uklart skille mellom kjærlighet og avhengighet
Hvem vil ikke ha et forhold som ingen ting annet kan måle seg med? Verdens kjærligste og mest oppmerksomme kjæreste? Og hvem vil ikke kjempe for den de elsker så høyt?
Et forhold som er like destruktivt som lidenskapelig, vil kreve stor innsats og mye utholdenhet. For det unge paret ble dette spørsmålet avgjørende: Hvordan ville det bli for barn å vokse opp i en atmosfære som veksler mellom «sinnssykt bra» og «helt katastrofe»?
…. «har mannen min spurt», sier kvinnen jeg snakker med på telefon. Hun anstrenger seg for å holde gråten tilbake, og det kan høres som om tristheten er en blanding av dårlig samvittighet og et ønske om det samme som ham.
«Men det er ikke så lett, for humøret mitt forandrer seg»
Det er en kjent sak at kvinners humør varierer med naturgitte sykluser – en utfordring både for kvinnen selv og for omgivelsene.
Like sikkert er det at når den ene parten i forholdet blir skuffet, irritert, lei seg, må det håndteres – sammen eller alene. Det beste er når paret behersker begge strategier:
Hver av partene er i stand til å regulere egne følelser
Begge tar ansvar for felles håndtering der det trengs
Kvinnen i telefonen forteller at hun er ganske god på å «se forbi ting», og at hun og mannen stort sett har det veldig fint sammen og alltid har hatt det. Men noen ganger føler hun seg overkjørt, det er vanskelig å «se forbi».
«Overkjøring» er av de tingene som krever felles håndtering. «Overkjøring» står i veien for å ha det bare bra.
Den som føler seg overkjørt, må melde fra – så fort som mulig. Den som har overkjørt, må reprarere – umiddelbart.
Mange jeg snakker med har dårlig samvittighet for tanker, følelser eller fantasier de opplever som uakseptable. Det kan for eksempel handle om en annen enn den de lever sammen med.
Dette er mennesker med lojalitet til partneren og med samvittighet – ikke bare for hva de gjør, men også for hva som foregår i deres indre verden. Her kommer et sentralt skille:
Vi kan ha god kontroll på hva vi foretar oss; hva vi sier og gjør. Det gir mulighet for lojalitet og trofasthet. Det vi imidlertid ikke har så god kontroll over, er impulser, drømmer og fantasier. Dette hører til vårt indre liv og er en del av vår natur.
Dersom det indre livet stadig kretser om noe som kan være en trussel for nærheten i forholdet, kan det være klokt å lære seg strategier for å styre tankene i en annen retning. Hvis det indre livet ikke representerer noen trussel; kan det få leve sitt eget liv?
Jeg hadde fortalt noen om denne – i mine øyne – kreative idéen uten å få nevneverdig respons. «Kanskje ikke de skjønte det», sier mannen min, «at baksten er underordnet». Det samme er vinen.
Suksessen bestod i å gjøre noe annerledes, noe sammen og noe vi gledet oss til. Det var fredag ettermiddag, vi spilte musikk, åpnet vin, bakte julekaker og tok smaksprøver. Det var morsomt, hyggelig – og produktivt. Vi fikk lyst til å gjøre det igjen, og noen dager senere kom enda et kakeslag i boks.
Hvordan er ansvaret fordelt mellom dere? Mitt inntrykk er at mange har en tredelt fordeling, ikke uttalt:
* 1/3 ansvar tar jeg selv * 1/3 ansvar legger jeg på partneren min (kanskje overvåker jeg ham/henne med et litt kritisk blikk) * 1/3 ansvar overlater jeg til tilfeldighetene
Rent matematisk er det ikke noe i veien for en slik fordeling. – Men er du klar over effekten det kan ha for parforholdet, og ikke minst deg selv, om du tar 100% ansvar? En alternativ måte å tenke på:
Jeg tar ansvar for at daten blir vellykket! Det gjør jeg gjennom holdning og handling – partneren min vil legge merke til det. Jeg er ikke avventende eller kritisk til hva hun/han foretar seg, men tar ganske enkelt ansvar selv. Uansett hva som måtte skje, står jeg løpet ut.
Hvis partneren din ikke fikser det: gled deg over egen innsats og resultater. Hvis det skulle vise seg at partneren din også tar ansvar, er dere to om å dra inn suksessen.
Vurdert eller snakket om å søke hjelp for parforholdet – men det ble med det?
Jeg treffer mange par som gjerne skulle søkt hjelp før, og det er trist å være vitne til konsekvensene etter måneder eller år med skuffelse og frustrasjon – når det kunne tatt en annen vending.
Psykolog og parterapeut Sissel Gran bruker begrepet kjærlighetens gratispassasjer om den som reiser gjennom samlivet uten å ta sin del av kostnaden. (Gran, 2017). – Den som lar partneren ta ansvar for:
Det er ingen fast pris for samlivsreiser, ingen billettautomat og ingen kontroll. Man må selv finne ut hvor man vil og hva det koster – og sikreste måte for å nå frem, er å ta sin del av kostnaden.
Verdens fremste samlivsforsker, John M. Gottman deler «Hemmelighetene bak et lykkelig parforhold» i boken med samme tittel (Gottman, 2015). De 7 nøklene presenteres i forkortet utgave i 7 blogginnlegg.
«Ekteskap handler ikke bare om å oppdra barn, dele plikter og elske». (Gottman, 2015, s. 275). Det kan også handle om å skape en felles kultur, et rammeverk bestående av felles historie, symboler og ritualer som beskriver dere som familie.
Gottmans fire grunnpilarer for felles mening (Gottman, 2015, s. 278-285):
1) Tilknytningsritualer Strukturert hendelse eller rutine som begge har glede av og ser frem til, og som gjenspeiler og forsterker følelsen av fellesskap. Fastlagte tradisjoner som man vet vil utspille seg, der man har hverandres oppmerksomhet, føler tilknytning og som er meningsfull for begge. For eksempler, se Ritualer og tradisjoner
2) Støtte til hverandres roller Enighet og oppslutning om roller i forholdet, både overfor hverandre og omgivelsene. Hvordan spille hverandre gode, hvordan fremstå som et team overfor barna, hvordan stå sammen i krevende faser, hvordan håndtere kritiske situasjoner. Les mer her: Foreldresamtalen
3) Felles mål Noe av det som gjør livet meningsfylt, er felles mål – bevisste eller ubevisste. Ved å bli klar over dine innerste ønsker og dele dem med partneren, skaper du større nærhet og mulighet for realisering – sammen. Les mer her: Bedre kjent med kjærlighetskart
4) Felles verdier og symboler Verdier og tro handler om hvordan du ønsker å leve livet ditt, og påvirker dine overordnede valg. Ofte er vi preget av historier om våre forfedre og verdier de representerer. Ved å dele verdier og symboler fra begge slekter, kan de veves sammen til felles verdier som skaper samhold og styrke i relasjonen. Les mer her: «Hun er ikke interessert i min familie»
Gottman, J. (2015). Hemmelighetene bak et lykkelig parforhold. Oslo: Pantagruel
Verdens fremste samlivsforsker, John M. Gottman deler «Hemmelighetene bak et lykkelig parforhold» i boken med samme tittel (Gottman, 2015). De 7 nøklene presenteres i forkortet utgave i 7 blogginnlegg.
Fastlåste konflikter handler gjerne om motsetninger man ikke kan leve med. Det kan være bosted, karrierevalg, antall barn, livsstil osv. Grunnen til dette er i følge Gottman «drømmer for livet som den andre ikke kjenner til, ikke har anerkjent eller ikke respekterer» (Gottman, 2015 s 252).
Eksempel: HENNES drøm er å spise ute fordi familien hennes gjorde det hver søndag. Dette var en luksus som fikk henne til å føle seg spesiell. Luksus for HAM var de gangene den travle moren hans laget mat til familien – og det gjorde hun bare på søndager. Uenigheten handler ikke om hvor man skal spise middag på søndager, men om hva som får hver enkelt av dem til å føle seg spesiell og elsket. (Gottman, 2015, s. 254)
«Å anerkjenne og respektere hverandres dypeste, mest personligehåp og drømmer er avgjørende for å redde og berike forholdet» (Gottman, 2015, s. 268)
Gottmans RÅD er en «drømmer bak konflikt»-tilnærming: – Ingen intensjon om verken å «gi seg» eller «tape» – Diskutere åpent og ærlig hvorfor det er så viktig og historien bak – Vende seg mot hverandre og vise respekt for hverandres drømmer – Være tålmodige og snakke om det flere ganger, til det ikke lenger er så smertefullt (Gottman, 2015, s. 258)
Hvis det blir for vanskelig på egenhånd, søk hjelp.
Gottman, J. (2015). Hemmelighetene bak et lykkelig parforhold. Oslo: Pantagruel
