«Samboeren er ikke særlig interessert i å være sammen med dem, mine foreldre og søsken. Hun finner alt som kan være negativt, og så er det ting som har blitt sagt og gjort, som hun hun aldri glemmer. Jeg har sagt at hun ikke må bry seg om det, det er ikke sånn ment. Det virker som hun tar alt i verste mening. Det blir ganske slitsomt for meg i lengden. Og så tenker jeg på døtrene våre, foreldrene mine vil gjerne være mer sammen med dem».
Dette hørtes ikke greit ut, hverken for deg eller for familiene. I et parforhold er det viktig med aksept for og respekt for begges sider. Besteforeldre kan også representere betydelige ressurser for barnebarn. Det er trist hvis barna går glipp av denne muligheten. Jeg anbefaler deg å gjøre noe med det. I første omgang å snakke med samboeren din. Det kan det hende du allerede har gjort, så la oss håpe jeg kan bidra med noe nytt.
Kan du vise henne dette innlegget? Og si at du gjerne ønsker at dere skal finne ut av det, uten at du har løsningen. Videre foreslår jeg at dere sammen vurderer hva det handler om og hva dere kan gjøre. I denne sammenhengen har vi tre generasjoner, og det er viktigere enn dere kanskje ville tro, at den sterkeste alliansen er mellom deg og samboeren din. Hvis hun opplever deg som nærmere knyttet til, mer åpen overfor og i forsvar for egen familie, vil det kunne oppleves som en trussel for henne. Så fra nå av; kan dere være på lag om et felles prosjekt?
- Be henne fortelle utdypende hva hun synes er vanskelig og hva dette gjør med henne. Gi henne god tid. Anstreng deg for å forstå henne, etterpå er det din tur. Det er viktig at du anerkjenner hennes opplevelse av familien din, selv om den ikke stemmer for deg.
- Fortell henne utdypende hvor viktig dette er for deg og hva det gjør med deg. Ta deg god tid. Samboeren din anbefales å anstrenge seg for å forstå deg. Det er viktig at hun anerkjenner din opplevelse selv om det du beskriver, ikke stemmer for henne.
- «Erkjennelsens time»: Har du på noen måte sviktet eller bidratt negativt, så er tidspunktet NÅ for å ta ansvar for det og beklage det. Uten forbehold. I neste rekke tar samboeren din ansvar for hva hun måtte ha sviktet eller bidratt negativt med. Uten forbehold, hun også. Ta dere god tid her. Forsoning er et godt utgangspunkt for neste steg i prosessen.
- Hva kan bidra til å øke interessen hennes for din familie, hvis hun innser at det er av stor betydning ikke bare for deg, men for parforholdet deres og for barna deres?
- Kan hun på noen måte få styrke til å forholde seg til en annen families kommunikasjonsform, deres kultur? Til tross for at hun ikke forstår denne familien, eller har dårlige erfaringer? Ville det hjelpe om hun opplevde at du sto ved hennes side? Ville det hjelpe å tenke at hun i allianse med deg, kunne være den som klarte å være raus overfor sin svigerfamilie? Ville det hjelpe at dere forberedte besøkene, slik at begge var bevisst og hadde samme fokus? Og evaluerte det etterpå; hvordan gikk det med prosjektet vårt?
Dere kan sikkert klare mye på egen hånd. Det er et viktig poeng å sette seg selv til side og forsøke å se det så objektivt som overhodet mulig. Og å ha som mål å få til en konstruktiv kontakt med din familie. HVIS det skulle bli for vanskelig, anbefaler jeg dere å kontakte familievernkontoret for noen samtaler, der finner dere fagpersoner som kan representere nøytraliteten.