Mannen jeg snakker med, har overskredet alle egne grenser – og vært utro. Kontakten med moren til sønnens bestekompis, utviklet seg til et spesielt vennskap – og så skjedde det.
Han har strevd i eget samliv i mange år. Han har følt seg «ikke elsket» og «ikke anerkjent». Alle forsøk på tilnærming og tiltak har blitt avvist. Venner har kommentert at han ser ut som han ikke har det bra. Det var på egenhånd han måtte søke hjelp.
I våre samtaler blir han møtt med forståelse for hvordan det er å være ham. Han ser ned, skamfull for hva han har gjort mot samboeren, og bristen i sitt eget ideal som pappa. Vi ser på hvordan han best kan forholde seg videre, og det går noen uker før han tar kontakt igjen.
«Jeg er bekymret for deg»
… sier jeg. Bekymringen er oppriktig, jeg lurer på hvordan han har det -i familielivet, i ensomhet med sine tanker. Jeg når først ikke inn, han synes ikke han fortjener det. Men han forteller videre og kommer frem til at han vil ta grep.
Forståelse og omtanke gjør ham bedre i stand til å finne ut hvordan han skal forholde seg.
Et plott for variasjon og spenning. De tre aktene går over tre uker (én av suksessfaktorene).
Suksessfaktorer: ekstern regi, uforutsigbarhet, trigget forventning, emosjonell aktivering, opplevelse trukket ut i tid.
Kontekst: begge positivt innstilt (les: god stemning, klar for spenning).
FØRSTE AKT: «Rydd&rigg» for et ekstra fint måltid – med eller uten vin. Snakk om hva som helst, inntil dere er godt og vel halvveis ut i måltidet. Når tiden er inne, tar HAN ordet og beskriver detaljert hva han kunne tenke seg å gjøre med HENNE (evt ham, kjønn er underordnet i denne sammenheng) – når dere har sex. For eksempel:
«Jeg ville ha dempet lyset og jeg ville kledd sakte av deg, veldig sakte. Jeg ville gjort det forsiktig og vært oppmerksom på pusten din. Jeg ville tatt deg i fanget og klemt ansiktet forsiktig mellom brystene dine, jeg ville smakt på dem og jeg ville plassert armene dine bak hodet ditt, som om du satte opp håret, og bøyd overkroppen din bakover så du sto i spenn. Jeg ville….» osv.
Forhåpentligvis er det utenfor komfortsonen (suksessfaktor). Fullfør måltidet. Første akt er gjennomført. NB! Det skal ikke være sex i tilknytning til første akt (enda en suksessfaktor).
En uke senere
ANDRE AKT: «Rydd&rigg» for en date med temaet spenning. Ta med penn og papir. Ta dere god tid og svar på spørsmålene under hver for dere.
1) Hva oppleves spennende for nettopp deg? 2) Hvorvidt er du og/eller dere i stand til å realisere det?
Deretter deler dere ønsker og muligheter. Fullfør daten og andre akt er gjennomført. NB! Det skal ikke være sex i tilknytning til andre akt.
En uke senere
TREDJE AKT: Kontekst: begge er positivt innstilt (les: god stemning, klar for spenning). «Rydd&rigg» for et ekstra fint måltid – med eller uten vin. NB! Denne gangen inklusive sex…
Fra naturens side har vi ulike tenningsmønstre. Spontan lyst kommer av å tenke på sex eller av visuelle stimuli. Lysten kan oppstå hvor som helst og når som helst, som ved et knips. Forskning viser at spontant tenningsmønster gjelder for 90 prosent menn og for 10-20 prosent kvinner.
Hos et flertall kvinner oppstår seksuell lyst som respons på en seksuell handling, for eksempel å få eller gi massasje, kjærtegn eller stimulering, å sanse eller oppleve seksuell aktivitet, som for eksempel å bli kysset på halsen.
Som kjent, kan handling i form av ansvar og initiativ i hverdagen bidra til at hun senker skuldrene, får mer overskudd og mer fokus på kropp og nytelse, uten at det nødvendigvis fører til seksuell lyst.
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på et fenomen som mange par lider under: det som for den ene er en enkelthendelse, er for den andre et gjennomgående problem. På sikt blir det krise.
Den ene (oftest han) har opplevd at en kjip hendelse ble gjort opp der og da, gjerne etter krangel og forsoning. For eksempel hvis han har gjort en prioritering på bekostning av henne. Den andre (oftest hun), er mindre opptatt av den enkelte hendelsen, men derimot av et gjennomgående problem som enkelthendelsen representerer – for eksempel at hun føler hun ikke kan stole på ham.
Han kan ikke med sin beste vilje forstå at én hendelse kan skape så sterke reaksjoner, og at ting som skjedde for lenge siden, blir trukket frem etter noe som skjedde nå
Fenomenet handler gjerne om at hun ikke har klart å formidle/han ikke har klart å oppfatte – sentrale, gjennomgående temaer, som for eksempel tillit. Mens hun over tid har mistet tillit og kan bli rasende fordi «det er ett menneske her på jord hun trenger å stole på», kan han bli fryktelig frustrert fordi hennes reaksjoner stresser ham, han føler seg urettferdig behandlet, han vet ikke hvordan han skal håndtere det og avstanden mellom dem gjør ham fortvilet; han vil så gjerne at de skal være nær og ha det bra.
En mann i parterapi sa det på denne måten: «Jeg har skjønt at for henne inngår alle enkelthendelsene i en serie, det er som en rød tråd. Det har det vært veldig viktig å skjønne. Men jeg sliter enda med det, når hun blir så sinna».
Når de har snakket om det, har HUN gitt uttrykk for skuffelse og HAN har oppfattet kritikk. HAN har forklart at han synes forholdet har blitt rutinepreget og forutsigbart, og HUN har oppfattet at hun er kjedelig.
… sier jeg, i forsøk på å løsne på en oppfatning hun tviholder på. «Om han synes du er kjedelig eller om han synes forholdet er kjedelig, betyr det at du er kjedelig?»
«Synes andre at du er kjedelig?» spør jeg. Hun tror ikke det. «Synes du at du er kjedelig?» Hun tenker seg om. I disse sekundene foregår en mental ommøblering. Hun ser overrasket og lettet ut, når hun etter en stund tørker tårer og svarer: «Nei, egentlig ikke!»
Uttalelsen kommer fra en mann i parterapi. Vi har snakket sammen om hvordan de hadde det før, hva de strever med nå – og hva de ønsker seg.
Allerede i andre samtale ble det klart at han har følt seg overkjørt i et viktig familiespørsmål. Dette har gjort mer med ham enn hun har forstått. Mens hun har vært klar for å få det bedre sammen, har han «holdt på bremsen» siden beslutningen ble tatt.
Vi går tilbake til beslutningen og det han opplever som overkjøring. Han forteller, jeg stiller spørsmål, hun lytter. Det som skjer når hun lytter denne gangen, er at hun tar inn over seg hvordan dette har vært for ham og hun får mulighet for å gjøre det godt igjen.
Med hele seg viser hun at hun er lei seg for hvordan hun gikk frem. Hele henne utstråler «unnskyld». Vi gjør ikke mer ut av det da, enn at han sier «det var bra».
Dette kan ha vært medvirkende årsak da vi treffes neste gang, og hun forteller om sms’en han sendte da hun var på jobb:
«Jeg har bestemt meg for å forandre innstilling»
«Jeg vil slutte å være negativ og henge meg opp i ting. Jeg skal ha en positiv innstilling». Hun forteller at hun gråt av lettelse foran sine kolleger, og at han HAR endret innstilling.
Begge forteller at de har snakket mer sammen og hatt det bedre. Fortsettelsen blir å jobbe videre med andre temaer, men med ny innstilling. Jeg har drømmejobben!
Veldig mange par ønsker seg det samme romantiske samspillet som de kan huske at de hadde i starten av forholdet. Som de kan lese om i bøker og se på film. Som vi fortsatt kan se hos nyforelskede par.
Som forelsket er man i en egen modus, man er innstilt og oppmerksom, man har skjønt at det er NÅ som gjelder, og man kan overgå seg selv hva angår risiko og mot. Det kan bli ganske så spennende, dristig og inspirerende.
Når man så er over i normal modus der man har blitt godt kjent og lagt seg til trygge og forutsigbare vaner, kan det føles som et stunt å foreta romantiske initiativ. Til tross for at begge to savner, ønsker og håper på nettopp det.
Når jeg snakker med par som ønsker seg mer romantikk i hverdagen, skjer nesten uten unntak det samme, etter at de har identifisert sine ønsker: de konkluderer med at det vil føles unaturlig. De fleste vegrer seg for å gjøre noe som føles unaturlig, og noen argumenterer med at det heller ikke ville føles riktig. Det kan være et aldri så lite forsvar mot noe som føles utrygt. –Da protesterer samlivsterapeuten. For hvordan skulle man ellers få det til?
Hvis det mest finstemte samspill et par kan ønske seg, skal strande på at det ikke føles naturlig, her og nå, i en overgangsfase – da har man misforstått. Det er ingen annen vei å komme dit på. Det vil si, det finnes visse unntak: noen par kommer dit ved at en samlivsterapeut gir dem instrukser, og noen par kommer dit ved å drikke sammen. Men de aller fleste par kan komme dit helt for egen maskin, hvis de har skjønt dette og klarer å samle mot. Det vil selvsagt være til stor drahjelp hvis partneren gjør det samme, men det er ingen forutsetning.
Så HER er dine muligheter – og sommeren er en perfekt årstid:
Bestem deg for et vendepunkt
Sett en dato og planlegg en superromantisk måned
Hvis du tror du får med deg partneren din, er det en kjempefordel
Hvis du ikke tror du får med deg partneren din, for eksempel fordi hun/han ikke er like tøff som deg, la være å foreslå det og kjør prosjektet for deg selv
Brainstorm og noter ned alle romantiske gester du kan komme på. Her er det ikke eksklusive weekender som gjelder; det er en hånd som stryker, blikk som blir holdt ekstra lenge, fortrolig smil og blunk med øyet, komplimenter, en liten dans i forbifarten, et langt kyss, en praktisk tjeneste, en omsorgsfull gest, gentlemanfakter fra mannen og overraskelser fra kvinnen, osv
For noen har det effekt å la det gå sport i det; å konkurrere med seg selv eller andre. For andre har det effekt å se for seg at man blir filmet og spiller rollen sin. For andre igjen har det effekt å se for seg at man skal bli vurdert når måneden er over, og at juryen vil applaudere målløst
Ikke gi opp selv om dine fremstøt ikke skulle slå an som forventet/håpet – den andre trenger tid til å omstille seg og kan reagere irrasjonelt bare fordi hun/han blir usikker. Det bryr du deg ikke om. Det er en måned som gjelder
Gjør opp regnskap for deg selv, så du holder fokus på hva du får til (ikke på hva du ikke får til/hva som ikke slår an). Anerkjenn egen innsats; gi deg selv en klapp på skulderen og si til deg selv hvor tøff du er
Hvis du etter 1 måned ikke har oppnådd at det føles naturlig, søk hjelp
Hvis man skal leve godt sammen med et annet menneske, er det viktig med fleksibilitet. Det er viktig at det er rom for begges behov. Det er viktig at man kan prøve seg frem og gjøre nye erfaringer. Og det er viktig at ting kan være i utvikling og endre seg med tiden.
Det hender jeg møter par hvor den ene har bestemt seg for noe og ikke er til å rikke på. Det kan hende hun har prøvd mange ganger før, og er redd for å bli skuffet igjen. Eller at han har overskredet sine egne grenser, og det er ikke mer å gi. Og så hører vi den ene si: «Det er uaktuelt», «Det kan du bare glemme» eller «Det kommer ikke til å skje».
Det som SKJER, er at samtalen låser seg der og da. -Og samspillet låser seg i fortsettelsen. -For hvilke muligheter finnes da, hvis den ene har sluppet ned en bom? Kan hende den andre reagerer med å resignere; å innrette seg på bekostning av egne behov. Eller kan hende den andre reagerer med protest: «Da bryr jeg meg ikke om deg og dine meninger, jeg gjør som jeg vil». Resultatet blir parallelt løp, og de mister det fellesskapet de kunne hatt.
Det er fullt mulig å føle/mene/tro at man ikke klarer/er villig til kompromiss eller endring. Problemet oppstår når man hevder det. -Så hvis du kjenner at du har prøvd mange ganger og har gitt opp, kan du prøve igjen – for parforholdets skyld? Eller når du har overskredet egne grenser, kan du gi uttrykk for at det er overveldende NÅ, men at du er villig til å vurdere det igjen, senere?
