År: 2014

Er det lov å slå ut håret?

Publiseringsdato mars 12, 2014

… selv om man er i forhold? En samlivsterapeut har ingen rett til å hevde å ha svaret på det. Mine refleksjoner er basert på kunnskap og erfaring fra arbeid med par.

Det er viktig å leve. Det er viktig å utfolde seg. Det er viktig å få bekreftelse på seg selv. I et parforhold er det viktig med tillit og lojalitet. Noen klarer denne balansen veldig fint, og det er ingen trussel for forholdet å «slå ut håret».

For mange vil det være en glidende overgang fra å være innenfor trygg sone, til man er over i risikosone. I denne overgangsfasen er dømmekraften svekket og man er allerede utsatt. Det sikreste vil være å holde seg innenfor trygg sone.

Det kan være klokt å definere hva som er trygg sone; der både du og partneren din er 100% trygge. Det betyr at for noen vil det være «lov å slå ut håret», for andre vil det ikke. Tillit og lojalitet blir avgjørende. -Hvis man ønsker å bevare forholdet.

Dersom sjalusi er et stort problem, kan det stille seg annerledes. Vurder å søke hjelp.

Relevante innlegg:

Går det an å forebygge utroskap?

Utroskap – hvor går grensen?

Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

Kommunikasjon

Tale-/lytteteknikk

Publiseringsdato mars 9, 2014

Man tar seg bedre tid, lytter mer oppmerksomt og er mer bevisst på hvordan man formulerer seg.

Velg et avgrenset tema og avtal hvor lenge dere skal holde på. En penn fungerer som mikrofon. Den som har mikrofonen, har ordet. Man velger ut max to setninger man ønsker å formidle, i forhold til valgte tema. Det kan f.eks. være hva du mener om saken, det kan være dine reaksjoner på en situasjon eller det kan være spørsmål. Når de to setningene er sagt, beholder man mikrofonen mens den andre gjentar med egne ord hva hun/han hørte. Hvis hun/han hørte riktig, får hun/han overta mikrofonen.

Anne har mikrofonen og sier f.eks.: «Jeg synes du tar for lite ansvar for husarbeidet. Det føles veldig urettferdig.» Anne beholder mikrofonen.
Bjørn gjentar: «OK, så du synes jeg tar for lite ansvar for husarbeidet, og det er urettferdig.»
Anne bekrefter at det var det hun ville Bjørn skulle høre, og rekker ham mikrofonen.
Bjørn kan velge om han vil gi respons på det Anne har sagt, eller si noe helt annet som er viktig for ham i forhold til dette temaet.
Bjørn: «Jeg er lei av at du alltid maser om det. Det blir aldri bra nok for deg.» Han beholder mikrofonen.
Anne gjentar med egne ord: «Jeg hører at du er lei av at jeg maser om det. Men det er ikke riktig at det aldri er bra nok.»
Bjørn beholder mikrofonen og sier: «Det var ikke det jeg sa.» Anne forstår at hun bommet på siste setning; dette var hennes opplevelse.
Bjørn gjentar: «JEG opplever at det aldri blir bra nok for deg.»
Anne gjentar: «Du er lei av at jeg maser om det og du opplever at det aldri blir bra nok for meg.»
Bjørn bekrefter at Anne har oppfattet riktig, og gir henne mikrofonen.
Anne: «Ja. Vi har ulike standarder. Jeg vil at vi skal prøve å finne en felles standard og lage en avtale.» Anne beholder mikrofonen.
Bjørn: «Du sier vi har ulike standarder. Og du vil prøve å finne en felles standard og lage avtale.»
Anne bekrefter og gir Bjørn mikrofonen.
Bjørn: «Hvis det kan føre til at du slutter å mase, er jeg med på å prøve.» Bjørn beholder mikrofonen.
Anne: «Du vil være med på å prøve, hvis jeg slutter å mase.»

Teknikken krever trening. Par som lærer seg å bruke den, rapporterer at de etterhvert slutter å følge den 100%, men at de har lært seg å lytte til hverandre på en ny måte, at de forstår hverandre bedre og krangler mindre.

Les mer i Samlivsboken (2003) og lær mer på PREP-kurs ved Modum Bad.

Relevante innlegg: Han ser ikke støv og Småbarnsfase og parforhold

Historier Hjelp fra samlivsterapeut

Oppdrag parterapi

Publiseringsdato mars 6, 2014

Jeg treffer et par som strever og har gjort det lenge. De krangler mye og har lite nærhet. Begge ønsker å gjøre en innsats for å få det bedre.

Jeg starter med å kartlegge potensial: Paret forteller hvordan de hadde det før og hvordan de ønsker å ha det. De forteller hva de setter pris på hos hverandre, selv om de ser dette sjeldnere nå. De deler positive erfaringer. Jeg forstår at de er glad i hverandre, tross alt.

Vi går videre til problemområder. Paret strever som mange andre med uenighet om ansvarsfordeling i hjemmet. Hun synes hun tar mest ansvar, han synes hun tar for lite hensyn til at han har en belastende arbeidssituasjon.

Vi starter arbeidet med kommunikasjonsteknikk; paret lærer hvordan de kan ha konstruktiv kommunikasjon om vanskelige temaer. De får i hjemmeoppgave å trene på time-out og tale-/lytteteknikk. Vi avslutter 1. samtale.

Paret kommer tilbake til 2. samtale – det er alltid spennende for en terapeut å se hva de har fått til. Paret sier de hadde det kjempefint første 1 1/2 uken; de fikk en «ny start,» de hadde mange gode samtaler og mer nærhet. Mannen sier:«Så fint som vi hadde det da, har vi aldri hatt det».

Men kommunikasjonsteknikk er ikke nok. Etter noen dager var begge slitne og de fortsatte å krangle selv om den ene hadde bedt om time-out. Her er det terapeuten kommer inn. Paret blir forpliktet til lojalitet mot avtaler de har inngått, og vi skjerper teknikken. Begge er innstilt på å jobbe videre og terapeuten noterer seg potensial: nye, positive erfaringer, skjerpet teknikk og motivasjon hos begge. Paret får tilbud om flere samtaler og takker ja. Mannen sier: «Vi burde vært her annenhver dag, vi.»

Jeg kommenterer at han prater mer enn henne, og spør om det er representativt. Begge sier ja. Jeg spør hvordan dette er for henne, og hun sier det er et problem. Mannen lener seg tilbake og er stille. Terapeuten noterer seg at han har evne til å lytte oppmerksomt. Kvinnen forteller at hun tar seg i å gjenta seg selv når de prater eller krangler, fordi hun føler hun ikke «kommer gjennom».

Her kommer ny innsikt. Hun har ikke nådd gjennom og føler seg ikke forstått.Det oppstår en sperre i kommunikasjonen mellom dem, jfr. Forstå hverandre bedre. Resultatet er mistrivsel, dårlig kommunikasjon og mangel på nærhet. Kanskje må vi tilbake til hva det har gjort med henne at hun ikke har nådd gjennom over tid, jfr. Sår som ikke vil gro. Kanskje holder det at hun blir lyttet til fra nå. Mannen får anerkjennelse for at han så godt viser at han kan lytte.

Før vi avslutter, spør jeg hva det blir viktig at de har fokus på nå. Mannen sier: «Jeg må lytte mer.» Kvinnen sier: «Mer nærhet.» I tillegg må de selvfølgelig være lojale mot avtaler om kommunikasjonsteknikk. Jeg har forhåpninger til dette paret.

For å lese mer, se Utdrag fra en parterapi

Hjelp fra samlivsterapeut

Ikke vent for lenge!

Publiseringsdato mars 3, 2014

Ikke sjelden treffer jeg par der den ene har foreslått å søke hjelp, mens den andre har nølt eller nektet. Den ene foreslo det kanskje for flere år siden, men den andre var ikke klar. Hun eller han ønsket å ordne opp selv, gi det tid.

Det er ikke uvanlig å være i utakt i forhold til timing. Det som er veldig uheldig, er de gangene det var nødvendig med hjelp, men den ene innså det mye senere enn den andre. Konsekvensene er kan være:

Motivasjonen hos den som først var klar, har sunket
Skuffelse og bitterhet gjør prosessen med å lege sår mer krevende og det tar lenger tid
Noen ganger er det for sent; den som først var klar, har resignert

Start prosessen før det blir for tungt. Arbeidet blir mer lystbetont og resultatene kommer raskere.

Relevante innlegg:
«Han vil ikke bli med til samtaler»
Å være ensom i et parforhold
Jeg har mistet følelsene for ham

Kommunikasjon Tankevekkere

Det er ingen skam å snu

Publiseringsdato februar 28, 2014

DET ER LETT å føle seg liten når man har tatt feil, gjort noe dumt eller fattet en uklok beslutning. Og for å føle seg sterk og stødig, velge å stå på sitt. Også kalt stolthet.

DET ER IKKE LIKE LETT å huske på at man blir ikke mindre i andres øyne av å innrømme feil, være ydmyk eller gjøre om på en beslutning – man blir større. Man viser styrke til å stå for sin svakhet, mot til å møte motstand. Det skaper tillit og respekt.

Det er ingen skam å snu, jfr Knut Arild Hareide oktober 2013

Familie Parforhold

«Det går opp og ned her i verden»

Publiseringsdato februar 23, 2014

Paret har levd lenge sammen, og har to døtre i tenårene. Mannen har erfart at med tre kvinner i familien, blir det mye hormoner og mye emosjoner. Han forteller at tidligere i forholdet, da kona ble opprørt i sinne eller oppløst i tårer, ble han «helt satt ut». Han kunne tenke at hun ville bytte ham ut eller at de måtte ha hjelp.

Ettersom årene gikk, oppdaget han et mønster: én gang i måneden gikk det ned, og like sikkert gitt det opp igjen. Uavhengig av hvordan de håndterte det. Hvis hun hadde vært lei seg og motløs, ble hun snart glad igjen. Hvis hun hadde vært sur og sint, tilga hun. Han fant ut at problemløsning var irrelevant; det var tid og stabilisering av hormoner som gjaldt. Da døtrene kom i passende alder, ble det mer huskestue.

«Det går opp og ned her i verden», sier mannen. Å være «ustabil» heter det på fagspråket. Med strategiene han har lært seg, går det helt utmerket. Les og lær:

Trøst virker bra. Hun har ikke tenkt å bytte ham ut og de trenger ikke hjelp. Å holde rundt, lytte og tørke tårer, holder i massevis. Etter en stund har hun grått ferdig og det hele er over.
En rydderunde i huset har uvurderlig effekt. Det mest fremtredende rotet blir fjernet, og med ett ser livet lysere ut.
Støtte virker også bra. «Det fortjente du ikke!» «Det var dårlig gjort!» eller «Det skjønner jeg at du ble lei deg for, kom til meg».

Han har lært seg å ikke ta det personlig og ikke bli overveldet. Hun vet at han kan hjelpe og det hjelper – hver gang.

Kommunikasjon

«Hørte du ikke hva jeg sa?»

Publiseringsdato februar 19, 2014

Er du av typen som ikke hører helt etter hva andre sier? Som fortsetter i eget spor, selv om den andre ber deg holde opp, direkte eller indirekte? Hvis du kjenner deg igjen i disse spørsmålene, kan det hende du er i risikosonen:

Er du sikker på at ikke du vil ha litt mer mat?
Vil du ikke ha på deg litt mer klær, da?
Skal jeg hjelpe deg? Se her, la meg hjelpe.
Er du ikke bra? Vil du legge deg nedpå litt? Legg deg her.

I så fall kan det hende du fremprovoserer et oppgitt:«Hørte du ikke hva jeg sa?»

Det høres brutalt ut, og kunne kanskje vært unngått. Hvis du hadde vært oppmerksom og aksepterende. Mest sannsynlig har du gode intensjoner og mye omsorg. Litt i overkant, kanskje. Med den innsikten du nå har fått, kan du trygt lene deg tilbake når noen takker nei. Og forhåpentligvis se at vedkommende klarer seg fint på egen hånd. Og setter pris på din aksept.

Tankevekkere

Selskapslek for to

Publiseringsdato februar 15, 2014

Et par var på «date» på Valentinsdagen. Restauranten hadde satt frem små hjertesjokolader til alle sine gjester. Paret tok med hver sin sjokolade og fant et bord. Han spiste opp sjokoladen sin. Middagen ble servert, og de spiste mens de pratet om løst og fast. Han strøk henne over kinnet, og forteller:

Helt uventet skjøv hun sjokoladen sin over bordet til meg og sa: «Du er veldig god til å vise kjærtegn.» Hun så på meg og ventet. Jeg skjønte tegninga med én gang, det var som å leke «Har’n!» Jeg måtte selvfølgelig tenke meg om, man skal ikke spøke med sånt. Jeg skjøv sjokoladen tilbake og sa: «Du er pen, du.» Og så var vi i gang: «Du er så kjekk med den nye jakka.» «Jeg liker å spise ute med deg.» «Du er en skikkelig gentleman.» Og vips, så tok hun av papiret og spiste opp sjokoladen sin. Jeg likte det!

Dette paret har skjønt det. Når den ene får en idé, trengs det bare at den andre følger opp – og den romantiske middagen går som en lek.

Relevant innlegg: Surprise!

Kommunikasjon Parforhold

Forstå hverandre bedre

Publiseringsdato februar 11, 2014

Her er en fem trinns metode for å forstå hverandre bedre. Metoden blir aktivt brukt i arbeid med par, som opplever at den andre forstår – endelig.

Når kommunikasjonen har stagnert, har det ofte sammenheng med at en eller begge ikke føler seg forstått. Det har oppstått en blokkering som påvirker alt samspill. Når de to forstår hverandre, blir blokkeringen borte og følelser og kommunikasjon kan på nytt flyte mellom dem. Energi frigjøres til å se ut over en selv, man blir mer fleksibel og mer velvillig.

Lag en ramme for samtalen. Velg kun ett tema. Den som er mest emosjonell (skuffelse eller frustrasjon), starter i lytteposisjon; person B. I eksemplet under er for enkelhets skyld A Arild og B Bente. Bruk god tid.

1. Arild beskriver (uten å bli avbrutt) hvordan han tror at Bente har det i forhold til det aktuelle temaet:

Hva Bente tenker
Hva Bente føler
Hva Bente mener
Hva som er viktig for Bente

Arild holder på til han har sagt alt han kan komme på; målet er at Bente skal føle seg 100% forstått. Det er nå hun merker at han anstrenger seg til sitt ytterste for å forstå. Hvis Arild skulle «spore av» og snakke om egne opplevelser, griper Bente straks inn og minner om rammen.

2. Når Arild er ferdig, skal Bente først bekrefte det som Arild eventuelt «traff blink» på. Deretter skal hun korrigere Arild sin fremstilling (legge til og trekke fra), slik at det totale bildet blir slik Bente faktisk opplever det. Hvis Bente skulle «spore av» og snakke om Arild, griper han straks inn og minner om avtalen.

3. Arild skalerer fra 0-100 i hvilken grad han selv opplever å forstå Bente her og nå – etter korrigeringen.

4. Bente gjør det samme; skalerer i hvilken grad hun opplever at Arild forstår henne her og nå. Det er nå han får uttelling for sin innsats.

5 MIN PAUSE

5. Man gjentar prosessen i motsatt rekkefølge, slik at begge opplever å bli forstått.

Dersom graden av forståelse skulle bli lav, se på det som trening og prøv flere ganger. Dersom prosessen skulle bli for vanskelig, ikke gi opp! Be om en time ved nærmeste familievernkontor eller hos samlivsterapeut for å få hjelp til å strukturere samtalen.

Familie

Dette ville vi gjort annerledes

Publiseringsdato februar 8, 2014

Takk for verdifulle bidrag fra erfarne foreldre!

«Hvis jeg skulle startet på nytt – og oppdratt barna mine om igjen – er det særlig én ting jeg ville gjort annerledes. Jeg ville…»

Ledd mer og ikke hengt meg opp i bagateller.
Valgt mer tid med dem.
Jeg ville ha vært flinkere til å ta dem med på arbeidsoppgaver inne og ute. De skulle tidligst mulig fått være med på å snekre, bytte dekk, luke og rake i hagen, bytte lyspærer, rense takrenner, klippe busker og trær, måke snø, vaske bil, bygge steinmurer, vaske gulv og vinduer, male, grave opp røtter, henge opp bilder helt rett, stable ved, måle og skjære til kjøkkenbenk, montere vaskemaskin, bære tunge ting, mekke moped og oppvaskmaskin, vaske klær, pakke bilen når vi skal på påsketur. De skulle fått ansvaret for dette arbeidet så tidlig de kunne fått det til, helst mens de enda var så små at de syntes det var gøy. Hadde jeg gjort det, hadde de fått ferdigheter som de hadde hatt glede av hele livet. Når de hadde blitt voksne, ville ferdighetene ført til at de hadde hatt interesse av og glede av å gjøre slike ting og de ville hatt mot og selvtillit til å gå på store prosjekter. De ville kjøpt seg hus med hage i stedet for leilighet, og gledet seg til å pusse opp huset og lage bed i hagen. Jeg føler at jeg har gjort barna mine en bjørnetjeneste ved å ikke ha sørget for dette.
Lært barna å argumentere mer; for og imot.
Snakke om og vise følelser.
Vurdere nøye når barna skulle begynt i barnehage, ville vært lengre hjemme med datteren vår, som var 10 mnd da hun begynte, ammet fortsatt, benyttet ikke eller fikk ikke ammepermisjon.
Ville vært mer bevisst på å sette ord på følelser, i hvert fall med gutten, og la barna ha de følelsene. Jeg bestemmer ikke hva barnet «kan» bli sint for, men hvordan det er akseptert å vise det.
Jeg ville vært mindre vurderende; ikke latt det skinne gjennom hva jeg mente om alt de sa og gjorde.
Være bevisst på å gi barna færre råd og flere åpne spørsmål! «Hva mener/tenker du om det?» I stedet for å fortelle mitt syn. La barna lære seg å reflektere og tenke selv.
Jeg tenker jeg at jeg skulle hatt mer alenetid med hver enkelt unge.
Jeg ville ha roet meg litt ned på aldersbestemt utvikling som ikke går helt etter boka. Tror vi har laget mye unødvendig styr rundt ting som uansett vil gå seg til.
Ville gjort mer aktiviteter sammen med barna i hverdagen; lese, bygge lego, turer på hverdager (ikke bare i helgene…).
«Tvunget» våre barn til å spille piano – de fikk slutte når de ikke ville mer. Med andre aktiviteter har vi vært så standhaftige – de har måttet fullføre det de har sagt de ville begynne på. Når vi ser hva sønnen vær må lære nå på musikklinjen, som han hadde lært via piano – er vi lei oss……….. fordi vi hele tiden har sett at han er musikalsk, vel og merke. Ellers hadde det jo ikke hatt verdi.
Jeg ville vært mer tilstede når barna søkte kontakt eller fortalte om ting de hadde opplevd med venner eller på skolen. De skulle merket at jeg var oppriktig interessert og fulgte med når de fortalte.
Jeg ville vært enda mer bevisst på kosthold som gir energi, lært dem mer og gitt dem gode vaner – bedre enn det jeg klarte.
Skal jeg være HELT ærlig: Jeg skulle ønske at vi hadde «lært» ungene våre å være litt mer frampå – ha litt mer selvtillit. Et par av dem (sikter spesielt til jentene) er litt stille og forsiktige og TROR selv at de ikke kan eller at de får til ting. Og det er selvsagt ALTFOR skummelt å gjøre noe hvor man kan risikere å «drite» seg ut, svare feil på noe e.l. Det er noe som går igjen i alle foreldresamtaler vi har hatt med skolen opp gjennom årene – de deltar ikke nok i timene. Både lærerne, vi foreldre og jentene selv VET at de kan svaret eller kan bidra med noe i diskusjonen – men å SI noe høyt – nei, det blir for skummelt! Sønnen vår VAR litt sånn også, men har etterhvert skjønt at han faktisk KAN! Men jentene har fremdeles problemer med å se det selv. Så akkurat DET skulle vi nok gjerne gjort om igjen – gitt dem mer selvtillit og fått dem til å skjønne at ting faktisk ikke er så skummelt! Begge jentene er også ganske sjenerte i omgang med fremmede. Det blir stort sett enstavelsessvar fra dem. Kanskje de ikke har fått prøve seg nok? Kanskje vi ikke har latt dem omgåes fremmede i stor nok grad hvor de har måttet svare på ting selv? Kanskje VI har vært for «flinke» til å «hjelpe» dem når det har oppstått situasjoner, i stedet for å la dem ordne opp selv, svare for seg selv? Vi har vel gjort det i beste mening, men jeg tror vi egentlig bare har gjort jentene en bjørnetjeneste. Ser den nå!!!
Det er jo endel hendelser jeg ikke er stolt av, og det går på egne reaksjoner. Som å skrike til dem. Utålmodighet. Hadde jeg hatt gutta små i dag, ville jeg gått på DUÅ-kurs. Jeg etterspurte hjelp, men da fantes det ikke noe.

Relevante innlegg: «Barneoppdragelse – på din eller min måte?» «Han er for streng med barna»