Takk for verdifulle bidrag fra erfarne foreldre!
«Hvis jeg skulle startet på nytt – og oppdratt barna mine om igjen – er det særlig én ting jeg ville gjort annerledes. Jeg ville…»
- Ledd mer og ikke hengt meg opp i bagateller.
- Valgt mer tid med dem.
- Jeg ville ha vært flinkere til å ta dem med på arbeidsoppgaver inne og ute. De skulle tidligst mulig fått være med på å snekre, bytte dekk, luke og rake i hagen, bytte lyspærer, rense takrenner, klippe busker og trær, måke snø, vaske bil, bygge steinmurer, vaske gulv og vinduer, male, grave opp røtter, henge opp bilder helt rett, stable ved, måle og skjære til kjøkkenbenk, montere vaskemaskin, bære tunge ting, mekke moped og oppvaskmaskin, vaske klær, pakke bilen når vi skal på påsketur. De skulle fått ansvaret for dette arbeidet så tidlig de kunne fått det til, helst mens de enda var så små at de syntes det var gøy. Hadde jeg gjort det, hadde de fått ferdigheter som de hadde hatt glede av hele livet. Når de hadde blitt voksne, ville ferdighetene ført til at de hadde hatt interesse av og glede av å gjøre slike ting og de ville hatt mot og selvtillit til å gå på store prosjekter. De ville kjøpt seg hus med hage i stedet for leilighet, og gledet seg til å pusse opp huset og lage bed i hagen. Jeg føler at jeg har gjort barna mine en bjørnetjeneste ved å ikke ha sørget for dette.
- Lært barna å argumentere mer; for og imot.
- Snakke om og vise følelser.
- Vurdere nøye når barna skulle begynt i barnehage, ville vært lengre hjemme med datteren vår, som var 10 mnd da hun begynte, ammet fortsatt, benyttet ikke eller fikk ikke ammepermisjon.
- Ville vært mer bevisst på å sette ord på følelser, i hvert fall med gutten, og la barna ha de følelsene. Jeg bestemmer ikke hva barnet «kan» bli sint for, men hvordan det er akseptert å vise det.
- Jeg ville vært mindre vurderende; ikke latt det skinne gjennom hva jeg mente om alt de sa og gjorde.
- Være bevisst på å gi barna færre råd og flere åpne spørsmål! «Hva mener/tenker du om det?» I stedet for å fortelle mitt syn. La barna lære seg å reflektere og tenke selv.
- Jeg tenker jeg at jeg skulle hatt mer alenetid med hver enkelt unge.
- Jeg ville ha roet meg litt ned på aldersbestemt utvikling som ikke går helt etter boka. Tror vi har laget mye unødvendig styr rundt ting som uansett vil gå seg til.
- Ville gjort mer aktiviteter sammen med barna i hverdagen; lese, bygge lego, turer på hverdager (ikke bare i helgene…).
- «Tvunget» våre barn til å spille piano – de fikk slutte når de ikke ville mer. Med andre aktiviteter har vi vært så standhaftige – de har måttet fullføre det de har sagt de ville begynne på. Når vi ser hva sønnen vær må lære nå på musikklinjen, som han hadde lært via piano – er vi lei oss……….. fordi vi hele tiden har sett at han er musikalsk, vel og merke. Ellers hadde det jo ikke hatt verdi.
- Jeg ville vært mer tilstede når barna søkte kontakt eller fortalte om ting de hadde opplevd med venner eller på skolen. De skulle merket at jeg var oppriktig interessert og fulgte med når de fortalte.
- Jeg ville vært enda mer bevisst på kosthold som gir energi, lært dem mer og gitt dem gode vaner – bedre enn det jeg klarte.
- Skal jeg være HELT ærlig: Jeg skulle ønske at vi hadde «lært» ungene våre å være litt mer frampå – ha litt mer selvtillit. Et par av dem (sikter spesielt til jentene) er litt stille og forsiktige og TROR selv at de ikke kan eller at de får til ting. Og det er selvsagt ALTFOR skummelt å gjøre noe hvor man kan risikere å «drite» seg ut, svare feil på noe e.l. Det er noe som går igjen i alle foreldresamtaler vi har hatt med skolen opp gjennom årene – de deltar ikke nok i timene. Både lærerne, vi foreldre og jentene selv VET at de kan svaret eller kan bidra med noe i diskusjonen – men å SI noe høyt – nei, det blir for skummelt! Sønnen vår VAR litt sånn også, men har etterhvert skjønt at han faktisk KAN! Men jentene har fremdeles problemer med å se det selv. Så akkurat DET skulle vi nok gjerne gjort om igjen – gitt dem mer selvtillit og fått dem til å skjønne at ting faktisk ikke er så skummelt! Begge jentene er også ganske sjenerte i omgang med fremmede. Det blir stort sett enstavelsessvar fra dem. Kanskje de ikke har fått prøve seg nok? Kanskje vi ikke har latt dem omgåes fremmede i stor nok grad hvor de har måttet svare på ting selv? Kanskje VI har vært for «flinke» til å «hjelpe» dem når det har oppstått situasjoner, i stedet for å la dem ordne opp selv, svare for seg selv? Vi har vel gjort det i beste mening, men jeg tror vi egentlig bare har gjort jentene en bjørnetjeneste. Ser den nå!!!
- Det er jo endel hendelser jeg ikke er stolt av, og det går på egne reaksjoner. Som å skrike til dem. Utålmodighet. Hadde jeg hatt gutta små i dag, ville jeg gått på DUÅ-kurs. Jeg etterspurte hjelp, men da fantes det ikke noe.
Relevante innlegg: «Barneoppdragelse – på din eller min måte?» «Han er for streng med barna»