År: 2013

… i pressen, i bøker eller på nettet? Har vi noen fellestrekk?

Jeg tror vi har et felles ønske om et godt parforhold. Og så tror jeg vi håper på informasjon om hvordan vi kan få det og gjerne inspirasjon til å foreta oss noe som vil gjøre en forskjell. Noen ganger kan man kanskje være heldig å finne nettopp dette.

På et annet nivå tror jeg vi håper å finne forståelse.  –Noen som forstår hvordan det er å være meg i parforholdet. Aksept for at det er greit å være som jeg er og gjøre som jeg gjør. En bekreftelse på at det er naturlig å tenke og føle som jeg gjør.

Innerst inne kan det også hende vi ønsker at noen har beskrevet eller forklart parfenomener så brilliant at hvis vår kjære leste det, ville hun/han få en skikkelig AHA-opplevelse og endelig forstå meg og innse at hun/han måtte gjøre ting annerledes, så det ble godt å være meg og så vi igjen fikk det fint sammen.

Jeg tenker dette er uttrykk for at vi klarer å se for oss at vi kan få det bedre sammen; et veldig godt utgangspunkt. Problemet oppstår når vi aller helst ser for oss at det er vår kjære som skal få innsikten og foreta endringen. Vi har hørt det før, og vet det egentlig veldig godt: «Du kan ikke endre andre enn deg selv.»

Så rykker vi tilbake til start; det er jeg som leser om samliv, jeg som får ny innsikt og jeg som må endre meg – uten å vite om jeg oppnår resultater i parforholdet mitt. Denne erkjennelsen kan nesten ta motet fra en stakkar. Jeg vet at noen føler seg ensomme i denne situasjonen; alene om å ta ansvar for parforholdet. Noen synes det er blodig urettferdig. Her kan jeg bidra med innspill:

1. Det kan hende det er urettferdig, JA.
   
2.  Det trenger ikke være ensomt.
   Det å alliere seg med noen, kan gjøre en forskjell. Ved å inngå avtale med en venn, en slektning, en kollega eller en fagperson om et personlig «endringsprosjekt,» får man en motivasjonsfaktor utenfor seg selv. Det kan også ha en kontrollfunksjon; noen spør hvordan det går med «prosjektet» og man føler seg mer forpliktet. Erfaring viser at det er mer motiverende å jobbe med seg selv når man involverer noen som vil en vel.

3. Det er mulig å få til endringer.
I mitt arbeid har jeg stadig gleden av å se mennesker som vil noe og som jobber systematisk med det, oppnå resultater. Dette er noe av det som gjør arbeidet mitt så meningsfylt.

Vi som leser om samliv har nok også partnere som ønsker et bedre parforhold. Vi har bare ulike måter å forholde oss til det på. Jeg skriver på et innlegg der jeg vil dele personlige erfaringer fra den gangen jeg tok initiativ til kommunikasjonskurs for mannen min og meg.

Fortsettelse følger…. Les her

De leier når de går tur, de leier i byen og de leier når de kjører bil. Det er ikke følelsene som styrer leiingen. Det er viljen. De leier ikke fordi de har det bra. De har det bra fordi de leier. Dette er ”leie-effekten.”

Hvis man ikke har for vane å leie, kan terskelen for å ta den andres hånd, være høy – man kan nærmest få elektrisk støt når hendene møtes: ”Hjelp, hva betyr det?!”  ”Skal vi snakke om det, eller bare gå og kjenne på det begge to..?” Det fysiske møtet betyr noe. Det rører ved sjelen, på samme måte som når vi ser hverandre inn i øynene uten å si  noe. Mange par lengter etter å røre ved hverandres sjel. Og mange ønsker å ”få støt” ved fysisk berøring. Når du har knekt ”leie-koden,” har du tilgang på både å berøre og å ”gi støt.”

Leiingen er smittsom. Stadig flere par oppdager ”leie-effekten.” Den koster ikke noe – bare innsikt og mot.  God tur!