Dette paret har strevd lenge, det er de enige om. Men hun har tenkt mer på det enn ham, og blitt usikker på hele forholdet. Det er ikke han, og han blir redd.
Kvinnen opplever det befriende å få sette ord på hva hun har savnet. Han blir sittende målløs; skremt og tilkortkommet. «Han sitter der med steinansikt», sier hun, fordi et av hennes største savn, er respons.
Jeg sier at fra mitt ståsted ser det annerledes ut. De siste minuttene har han flyttet urolig på seg i stolen. Han har gløttet forsiktig opp på henne og han har lent hodet i den ene hånden. Ansiktet ser anspent ut. På mitt spørsmål om han blir redd, svarer han: «Det er klart jeg blir kjemperedd!».
I det vi skal avslutte
samtalen, får paret i oppgave å tenke ut en setning som de skal si til den
andre, som skal gjøre godt for den andre å høre. Paret sitter i stillhet, til
begge har gitt signal om at de er klar. Og så skjer dette fortløpende:
HUN, gråtende: «Jeg ER glad i deg» HAN, lettet og vendt mot terapeuten: «Det var akkurat det JEG skulle si!» TERAPEUTEN, oppmuntrende: «Kan du si det til henne…?» HAN, motsatt av steinansikt, følelsesmessig berørt: «Jeg er glad i deg og».
HUN tørker tårer, HAN blunker dem vekk. Jeg har drømmejobben
Mange er ikke klar over denne muligheten. De har oppfattet at man kan søke enten parterapi eller hjelp ved samlivsbrudd. De som strever med usikkerhet, tror de er overlatt til seg selv med det store dilemmaet:
Jobbe for forholdet eller gjøre det slutt
Avklaringssamtale handler om hjelp til å finne sin konklusjon, der en eller begge er usikre. Hjelperen stiller spørsmål for å bidra til best mulig beslutningsgrunnlag: * Følelsesmessige og rasjonelle aspekter * Muligheter og begrensninger * Konsekvenser på kort og på lang sikt * Håp, tro, vilje, motivasjon
Avklaringssamtale kan føles skummelt og smertefullt, og noen ganger føre til brudd. Andre ganger oppstår optimisme, og konklusjonen kan bli parterapi.
Uansett kan en profesjonell hjelper bidra med trygghet, omsorg og kvalitetssikring av prosessen – når fremtiden skal avklares.
Er parforholdet i behov av en «marriage manager» for bedre resultater? Sammen definerer vi mål for sesongen, manageren kartlegger potensial og forvalter spillernes ressurser for optimale resultater. For tilbud tilpasset deres team: post@trinehuseby.no
Begrepet oppsto i samtale med et par ved avslutningen av parterapi. «Vi har ikke hatt det så bra på flere år vi», sier han. Oppfølgingsspørsmål fra terapeuten blir hva de kan gjøre for å opprettholde det nye samspillet.
På dugnad kom vi frem til flere tiltak, herunder hans forslag om «egen-parterapi». Tiltaket består av en 60 minutters samtale hver 4. uke, etter samme prinsipper som parterapi, men gjennomført på egenhånd i eget hjem:
I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.
Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.
Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.
Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.
Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.
Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.
Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde.»
Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.
Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:
Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.
Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.
Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.
… sier kvinnen jeg har foran meg. Hun synes alltid det er noe som ikke er bra. Hun trodde det handlet om jobben, og skiftet jobb. Hun følte det handlet om parforholdet, og søkte hjelp. Etter ca tre måneder med iherdig innsats, rapporterer paret om «en ny start» og positive resultater. Hun sier de to har fått det fint sammen, og får tårer i øynene. Likevel føler hun ikke at hun har det bra. Hun har dårlig samvittighet og hun er trist.
Samboeren har forsøkt å trøste og støtte etter beste evne. Han forklarer at han er god på løsninger, men heller dårlig på å lytte. Han innrømmer at han har definert henne som «problemet». Det har ikke gjort det enklere for henne.
Når samspillsmønsteret mellom dem har kommet på sporet, er begge opptatt av hva som skal til for at hun får det bra. Som terapeut sitter jeg ikke på løsning, men jeg sitter på kompetanse og erfaring fra arbeid med andre par. Før paret går, avtaler vi dugnad. Alle tre skal tenke kreativt på hva som skal til for å øke hennes trivsel. Jeg er spent på å treffe paret igjen om tre uker.
… spør mannen jeg har foran meg. Han og kona går i parterapi. Etter fem samtaler beskriver de et vendepunkt. Hun sier han har blitt mer åpen. Han sier de har «fått ryddet opp i ting». De forteller at de har fått tilbake de gode følelsene for hverandre og ser lysere på fremtiden.
Når jeg møter paret til 6. samtale, beskriver de en særdeles krevende periode. Det har vært diskusjoner og tilløp til krangel. Ønsket i dag, er hjelp til å opprettholde nærheten og det nye samspillet. Unngå å falle tilbake i gammelt spor. Vi går i gang med dugnad: «Hva skal til for å holde på det de har funnet?» Hun har konkrete forslag til bedre kommunikasjon. Så kommer det fra ham:
«Kan vi ta en 5-10 minutter sjekk i hverdagen, hvor vi sjekker at vi er på bølgelengde, oppdaterer hverandre?»
Han får anerkjennelse for å ta ansvar for parforholdet, men legger ærlig til: «Det er for min del – i stedet for å trekke meg unna». Ny anerkjennelse; her er en som ikke gambler med forholdet. Kona synes det er en bra idé. Her er avtalen deres:
For å være realistiske: oppdatering minimum 3 av 7 dager
Begge skal svare på og utdype følgende to spørsmål:
«Hvordan jeg har det fra 0-10» «Hvordan jeg synes vi to har det fra 0-10»
For å lykkes, velger paret en allerede etablert rutine som de vil hekte den nye rutinen på; oppdateringen skal skje når barna ser på TV på ettermiddagen
For å øke motivasjonen, skal de registrere hva de får til ved å legge frem 7 fyrstikker og putte 1 fyrstikk i et glass hver gang de har gjennomført
Når paret forlater kontoret, vet de hva de vil og hva som skal til. Det gjenstår å se om handlekraften er tilstede; 3 av 7 hverdager hvor det kan være fristende å sette seg ned med en skjerm eller ta tidlig kveld.
… er spørsmålet til par som kommer tilbake og rapporterer at det har gått bedre. (Det er ikke først og fremst personlig interesse som ligger til grunn for spørsmålet, selv om man selvfølgelig lurer). Grunnen til at jeg spør, er den effekten som ligger i bevisstgjøring og positiv forsterkning – dette vil vi ha mer av!
Det er ofte de samme svarene som går igjen. Det har vært tilløp til krangel, og så skjedde dette:
«Jeg tenkte at det er ikke viktig, og så lot jeg det bare gå»
En kvinne i 30-årene hadde vært utro, og den første forklaringen mannen hennes kom på, var at hun ikke lenger fant ham attraktiv. Da hun kunne avkrefte dette, slo han seg fortsatt ikke til ro. Etter å ha tenkt på det i et par dager, fant hun svaret: spenning.
Det finnes ikke én oppskrift på spenning: en mann som hadde mistet følelsesmessig kontakt med samboeren sin etter at de fikk barn, fortalte at han fikk «støt» da hun helt uforvarende tok hånden hans på vei til foreldremøte. En kvinne som skulle på «drømmedate» med mannen sin, fortalte at uken i forveien var hun «skikkelig nervøs, sånn som i begynnelsen av forholdet». (Det hører med til historien at de i etterkant beskrev daten som særdeles vellykket).
Hvor spennende det kan bli, avhenger av to ting:
1) Hva som oppleves spennende for nettopp deg
2) Hvorvidt du og/eller partneren din er i stand til å realisere det
Her har du en mulighet!Inviter partneren din på date med temaet «spenning». Ta med penn og papir. Bruk god tid og svar på begge spørsmålene hver for dere. Deretter deler dere ønsker, lengsler og drømmer.
Neste trinn er realisering. Hvor spennende kan det bli…?
Gjennom de fem samtalene vi har hatt til nå, har paret fått vist hele spekteret av samspill, fra krenking og avvisning, til anerkjennelse og nærhet. Men de har strevd med å få det til på egenhånd.
Når jeg møter paret etter sommerferien, har de klart seg på egenhånd. Hun sier: «Vi har det mye bedre! Vi har vært sammen nesten hele tiden i tre uker, og bare hatt ett tilløp til krangel. Men vi stoppet det». Han sier: «Vi har ikke hatt det så bra som nå, på lenge».
Som en tilpasning til dette paret, foreslår jeg å finjustere på teknikkene, fremfor å lære flere nye. Mannen ser ned på hendene sine:
«Ja, for det virker». Han smiler. «Det må jeg motvillig innrømme. Jeg har trua nå»
