… på mobilen? Det mest opplagte er selvsagt å bruke navnet. Det lyser mot deg hver gang hun eller han tar kontakt. Enten det gjelder praktiske spørsmål, irriterende temaer eller en kjærlig sms. Uansett vil det skape assosiasjoner – bevisst eller ubevisst. Hva med et navn som gir gode vibrasjoner?
«Frodemin» eller «Siljegull» – hva heter din…?
En uttalelse veldig mange vil kjenne igjen.
Les mer om hvordan man kan gå frem.
Jo lenger man lever i et parforhold, jo mer vanlig er det at man skulle ønske litt forandring. Til det bedre, selvsagt. Kanskje litt mer i retning av sånn det var før. Når jeg snakker med par, opplever jeg nesten alltid at begge har et ønske om dette. De sier det kanskje ikke til hverandre. –Eller den ene gir uttrykk for det, mens den andre tier. Av ulike årsaker.
Min erfaring er at det ER mulig å få til litt forandring til det bedre – for de aller, aller fleste. Noen lurer på: «Jammen HVORDAN?» Uten en samlivsterapeut, uten en partner som leser om samliv, når jeg har prøvd før? Oftest ligger sperren hos oss selv. Vi er redde for å bli latterliggjort når vi tar initiativ, vi er redde for å bli ignorert, avvist og såret. Den sjansen må du ta – det er din mulighet! Jeg ser endring skje til stadighet. Prøv dette:
1. Finn et godt egnet tidspunkt (der det er god stemning/ikke dårlig tid/ikke fare for avbrytelser). I bilen kan være et godt utgangspunkt, der blir man ikke så lett distrahert av andre ting, man har ikke direkte blikkontakt og man får tid til å håndtere spontane reaksjoner.
2. Spør din kjære om hun/han vil høre på deg i 5 minutter; du har noe viktig å si. Vent på klarsignal før du går videre. (HVIS hun/han skulle si nei her, skal du heller skrive ned det du har på hjertet overrekke det senere. HVIS ikke det heller skulle hjelpe, si at du vil dere skal oppsøke hjelp).
3. Bruk dine egne ord og si noe sånt som «Jeg ønsker meg litt forandring i forholdet vårt. Noe positivt, et pluss. Jeg vet ikke hvordan, det må vi finne ut sammen. Men jeg leser og hører om hvordan andre har det, og skulle ønske vi kunne prøve å få til noe. –Kan du tenke deg å høre mer?» Vent på klarsignal før du går videre. (HVIS hun/han gir uttrykk for at det ikke passer nå, spør når. Minn om at dette er viktig).
4. Jeg forutsetter at hun/han lytter. Fortsett med å spørre: «Blir du med på at vi setter oss ned en kveld denne uken og finner ut hvordan? Vi kan brainstorme hver for oss hva vi kunne ønske oss, for eksempel» (her nevner du et eksempel DU kunne ønske deg og et som du tror DIN KJÆRE kunne ønske seg. For noen par kan det være: HUN ønsker seg oppmerksomhet i form av blomster før helgen. HAN ønsker seg oppmerksomhet i form av en varm og god velkomstklem når de møtes etter jobb. Det er viktig at du bruker eksempler som passer for dere). Presiser: «Jeg vet ikke utfallet av dette, vi må finne ut av det sammen. Men det er veldig viktig for meg. Er du med?»
Vent på svar. Lov meg at du ikke forventer et drømmesvar. Uansett kroppsspråk, ord og tonefall, er ALT som fører til at dere setter dere ned en kveld samme uke, et godt resultat. Husk at det ikke er lett å komme med «drømmesvar» på direkten. Det kan være skremmende, det kan virke krevende, de fleste har ikke erfaring med å svare på slike spørsmål. Så hold motet oppe og lag en avtale. Finn en måte å takke for at hun/han var positiv – hva med en klem?
HVIS dere har kommet dit at dere setter dere ned en kveld med papir og blyant for brainstorming; hold en vennlig tone, ikke kritisk, ikke krevende. Dette er det neste avgjørende øyeblikket. Dere kan enten gå rett på skrivingen, eller du kan referere til hva du har lest eller hørt- hva passer for dere? Se Kjærlighetens fem språk
Lykke til med et lite fremskritt som kan få store konsekvenser!
NRK har fra september sendt «Oppdrag lykke» og hevder at lykke kan læres. Programmet har fått stor oppmerksomhet, noe jeg tror skyldes et ønske om å bli mer lykkelig og håp om å få svar på hvordan.
Det er mulig å lære seg å tenke mer positivt. Lykken er imidlertid flyktig og utenfor vår kontroll. Jeg lurer på om det vi egentlig er ute etter, er den opplevelse av balanse og tilfredsstillelse som oppstår når vi er helt og fullt i kontakt med oss selv? -En utfordring i tiden vi lever i, jfr tidligere innlegg Hvorhen har du det travelt
Å være i kontakt med seg selv, kan læres. Første skritt er å forstå. Neste skritt er kunnskap. Deretter kreves trening. Det kan gjøres på ulike måter, her er noen alternativer:
«Det er ikke det at jeg ikke unner henne å prate med venninner. Og jeg tåler at hun snakker om oss og om meg, jeg er ikke redd for det. Men jeg synes hun er veldig mye fokusert på mobilen. Eller Facebook. Og jeg kan jo ikke vite hva hun gjør eller hvem hun er med. Jeg synes hun bruker veldig mye tid på det. Hva burde jeg gjøre?»
Jeg har hørt flere menn gi uttrykk for det samme. Det er to ting som går igjen:
I samtaler hvor kvinnen er tilstede og hører mannen gir uttrykk for dette, hører vi ikke sjelden kvinnen svare at hun synes hun har lite utbytte av samvær med mannen, at hun har prøvd å ta kontakt uten å bli imøtekommet, at hun har glede av kontakt med venninner og at det er helt uskyldig.
Som terapeut kan jeg raskt se når begge gir uttrykk for samme ønske: kontakt. De to er imidlertid ulikt stilt i forhold til timing; hun ønsket det før, han ønsker det nå. Det er ikke uvanlig at paret «slår inn» på ulike tidspunkt. Uheldig, men ofte mulig å gjenopprette. Hvis du ønsker å gjenopprette kontakten, prøv dette:
Jeg tror du har gode odds!
Relevante innlegg:
«Pass på kona di»
Tåler hun ham?
Hva kan du by på av overraskelser?
«Hva kan jeg bidra med?»
Slik finner du tilbake til romantikken!
Hva er feelgood for deg? Hvis en film eller en bok er omtalt som feelgood, hva betyr det? At du kan glede deg, kose deg, nyte. Den har gode intensjoner, den er ikke krevende, den vet hva som gir deg den gode følelsen.
Så hva er feelgood for paret? Det kan hvert par finne ut for seg. Her er en øvelse: bli enige om et tidspunkt for når dere skal definere feelgood for dere to. Tenk dere godt om, først hver for dere. Deretter deler dere tankene med hverandre. Kom med eksempler på feelgoodsituasjoner. Tips fra samlivsterapeuten: Ost & sex
Øvelsen avsluttes med en avtale om når dere skal ha neste feelgoodopplevelse sammen. Det skal være noe begge gleder seg til, begge skal kose seg og begge skal nyte. Det som skjer av og til, er at paret blir minnet på hvordan det kunne være før. Og blir positivt overrasket over at de kan få det slik igjen. Noen ganger kan en etterlengtet feelgoodopplevelse føre til at man blir mer forståelsesfull og mer velvillig overfor hverandre.
Her starter jakten på feelgood!
Overgangen fra kjærestepar til foreldre, er stor. Det blir mindre tid for seg selv og mindre tid til parforholdet. Det er lett å miste fokus i en travel hverdag. Noen foreldre får det til bedre enn andre, på bakgrunn av dette skal jeg dele noen råd.
Det kan være lurt å huske på i en fase der man sjelden har følelsen av å ha hodet over vann, at denne fasen er forbigående; det er en unntakstilstand. Når par kommer til meg med dette temaet, pleier jeg å tegne en tunnel og illustrere at i småbarnsfasen er man i tunnelen. Det er underskudd på søvn, energi og tid. Men det er lys i den andre enden av tunnelen; det blir bedre tider. Hvor lenge det skal bli til, avhenger selvsagt av hvor mange barn man får og hvor lang småbarnsfasen blir.
Vi mennesker er veldig ulike. Noen har vanskelig for å bli ferdig med ting som har skjedd for lenge siden, og kan plage seg og bruke energi på dette uten å komme videre. Til frustrasjon for den andre, som synes det var ordnet opp i og gått ut på dato for lengst. Som ikke ønsker å rippe opp i det og som tror det bare blir verre av å snakke om det.
Et eksempel er kvinnen som opplevde at mannen sviktet i den mest krevende småbarnsfasen. Eller mannen som ikke opplevde støtte fra kjæresten da han var redd han var alvorlig syk. Det kan ha vært snakket om og blitt bedt om unnskyldning. Det kan ha gått seg til og de har fått det bedre. Noen ganger mye bedre. Men tiden leger ikke alle sår for alle. Noen har vanskelig for å forsone seg med det som var, og kommer ikke ut av reaksjoner som skuffelse og bitterhet.
Nå kommer det jo ikke noe godt ut av å ikke forsone seg med det, aller minst for den som lider under det selv. La oss se på hvilke muligheter som finnes, for å lege sår som ikke vil gro.
For noen kan helingsprosessen gå fort, for eksempel ved at man får ny innsikt. I andre tilfeller må man lære nye strategier for å styre tankemønstre, i så fall vil det kunne ta tid. Uansett er det oftest mulig å komme videre – når man først har bestemt seg for hvordan.
Har du tenkt på at når det skjer saker som vedrører deg, er det forskjell på unntak og vanlig praksis? Man kan spare seg for mye frustrasjon og opprivende krangler, ved å gjøre denne vurderingen først:
Er det et unntak eller vanlig praksis?
1. Hvis dere pleier å spise middag til et fast klokkeslett, og den ene må reise kollektivt i en uke mens bilen er på verksted og derfor kommer 1 time senere hjem hele uken – har vi et unntak og et godt eksempel på en situasjon hvor det er både rimelig og overkommelig å være med på endring i middagsrutinene.
Hvis derimot den ene sender melding: «forsinket,» «blir sen,» eller «rekker ikke hjem til middag» stadig vekk – da snakker vi om vanlig praksis. Her har vi utgangspunkt for et tema til diskusjon: til hvilket klokkeslett skal vi spise middag?
2. Hvis dere har satt dere ned for å spise sammen, og den ene tar telefonen som ringer – er det fordi hun/han har glemt å slå den av? Eller fordi hun/han måtte ha den på fordi det var en spesielt viktig telefon? Her snakker vi unntak.
Hvis hun/han derimot har for vane å ta telefonen uansett hva dere gjør sammen, snakker vi om vanlig praksis. Det kan være lurt å ta en prat om forventninger og finne en løsning begge kan leve med.
3. Hvis en som slutter med snus, er sur og gretten i en uke, da er det unntak. Kan det hjelpe deg å holde ut? Hvis hun/han derimot har for vane å være sur og gretten, DA må dere ha en alvorsprat.
4. Hvis noen er irritabel og oppfarende en dag i måneden på grunn av hormoner, da er det unntak. Hvis hun derimot er irritabel og oppfarende stort sett hele tiden, DA må noe gjøres.
Lykke til i jakten på unntak – som du ikke trenger å plage deg med…
Jeg møter mange par som etter noen år som småbarnsforeldre, trenger å gjøre en innsats for forholdet. De forteller gjerne at de hadde mer tid til hverandre før, de hadde det mer morsomt sammen, de fant på ting sammen – bare de to. Ikke sjelden uttrykker de det slik: «Vi ønsker å ha det sånn som vi hadde det før.»
Paret får i oppgave å beskrive nærmere hvordan det var før. Spørsmålet er lystbetont; de tenker tilbake, gjerne med et drømmende uttrykk i blikket, de har begge gode minner. De forteller og jeg spør. Etter hvert kommer vi til det kritiske punktet i mange parforhold:
«… og så kom barna…»
Det som har skjedd, er nesten uten unntak at kvinnen ble oppslukt av barna og glemte mannen sin. Bevisst eller ubevisst har hun satt mannen til side og forholdet på vent mens hun har prioritert omsorgsoppgaver. Det er ingen tvil om at omsorgsoppgaver er nødvendig og at dette er en veldig ansvarlig prioritering. Det som er synd, er at ingen er tjent med at det går på bekostning av parforholdet.
Både mannen, barna og kvinnen selv har behov for at parforholdet fungerer. For at dette kan skje, er det nødvendig at hun har denne innsikten og gjør bevisste prioriteringer. Kan dette være til hjelp?
Kvinnen KAN føle «dette har jeg ikke overskudd til» eller «da får han jammen stille opp mer». Det hun kanskje ikke er klar over, er at noen justeringer her både vil kunne føre til at mannen stiller opp mer og at hun får mer overskudd. I det samspillet som disse prioriteringene vil fremkalle, vil hun som oftest få dekket flere av sine egne behov som også er satt på vent. -Blant annet et trygt og godt parforhold og et foreldreteam som fungerer.
Relevante innlegg:
«Jeg kjenner ingen som er sånn vi er»
«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»
